Søk i denne bloggen

søndag 31. oktober 2010

Trick or treat, here's your sweet

Og så: back to friske-meg som i dag svinser rundt med kniv i hånden og roper Hallooo og Hviiin.

I Irland er Halloween en BIG deal. Naboene (som alle har 3-4 barn) har så mye pynt i vinduene og på trappa at jeg har skaffet min aller første pumpkin (hope this explains the knife):


Ellers har jeg fått opplæring i hva man kan/ikke kan dele ut av godteri fra the neighbours. Og blitt advart om at her kommer det mange på døra.

Just like in the States er det ikke "lov" å dele ut hjemmebakte muffins eller cookies e.l. Ingenting uten wrapping. Noe som er litt trist (ikke fordi jeg brenner etter å bake i dag, men fordi det er trist at man ikke kan være sikker på hva som befinner seg under søt glasur).

Anyways, det som gjelder er "sweets" for de yngste og "choccie bars" for de eldre:




Time to make the pumpkin smile. Or scream.

Happy Halloween!

En (lang lang) dag med anoreksi

Jeg skal ikke gjenta meg selv. Men akkurat denne (ene, I promise) posten vil jeg ha her også. (Pluss at det var så tomt her!)

Den er min aller største motivasjon for å bli bedre, og betyr mye for meg. De gangene jeg sliter med motivasjonen leser jeg for å minne meg på nøyaktig hvorfor jeg ikke vil tilbake.

Livet skal ikke bestå av denne ene dagen på repeat:



Du våkner etter to timer urolig søvn, midt i et mareritt, lukten av smeltet ost, hvitløk og tomatsaus hengende i nesa. Du har ikke lasagne i magen, det var bare en drøm, men du må likevel straffes. Du setter beina i gulvet på den spesielle måten som skal redde hele dagen din, høyre først, så venstre, så høyre igjen. Du tar på deg joggesko og treningstøy som har ligget klart oppå dynen (som om du ellers skulle ha glemt punkt en på dagens plan). Du tisser mens du minner deg selv på alt du skal rekke, hva du spiste i går, dagen før, uken før. Og at du hater deg selv. Du ser deg raskt i speilet for å minne deg selv på hvor ufattelig stygg og jævlig du er. Du tør ikke se ned på kroppen i frykt for at synet av fettet skal få deg til å bryte sammen, for hvis du bryter sammen får du ikke trent, og hvis du ikke får trent blir du enda feitere. En ond og vond sirkel. 

Du har sluttet på treningssenteret fordi alle stirret på fettet ditt, så du setter på en trenings-DVD. I 56 minutter og 37 sekunder hopper, sparker og squatter du samtidig som du bokser hardt i luften og regner ut hvor mange kalorier du forbrenner, samtidig som du hater deg selv fordi du ikke klarer å gjøre alt dobbelt så fort som de på DVDen, samtidig som du prøver å komme på geniale ideer til prosjektet du holder på med, som gir deg pusteproblemer og enda raskere puls enn hoppingen. Når økten er ferdig setter du DVDen på enda en gang. Hvis det er hverdag rekker du ikke mer enn de to. Hvis det er helg setter du den på enda to ganger. Når de på skjermen roser hverandre for innsatsen en siste gang og spøker med at de skal rett på puben for å spise chips og drikke øl, hopper du sammenhengende på stedet i 8 minutter hvis det er hverdag og 16 minutter hvis det er helg. Pluss to minutter ekstra. For å være sikker på at du dekker to og fire timer. 

Du dusjer mens du prøver å ikke røre den ekle kroppen din. Du hater deg selv så intenst at du innimellom bryter sammen og gråter. Du drikker en kopp med svart kaffe mens du stirrer på bilder av tynne kjendiser i sladreblader og hater deg selv. Du pusser tennene hardt med minimalt med tannkrem, du konsentrerer deg om ikke å svelge, du aner ikke hvor mange kalorier den inneholder. Men du vil ikke ha dårlig ånde heller. Du sminker deg ikke. Du er stygg uansett, hvis du hadde prøvd å pynte deg ville andre fått enda en grunn til å le av deg. Hvem tror hun at hun er? Gamle fuktighetskremer, mascaraer og rouge fra et annet liv, en annen person, håner deg fra hylla. Du smiler nesten, for i det minste er du sterkere enn du var før, enda så mye du skjemmes over den grådige personen du en gang var. Du kler på deg fire lag med klær, altfor store, formløse, dekkende. Et gjemmested for kroppen som allerede etter kaffen har begynt å ese. 

Du har sluttet å ta bussen til skolen, for hvorfor sitte når man kan gå? Du vil egentlig løpe, men da blir du svett, så du kan ikke. Du hater deg selv fordi du er lat, fordi du ikke løper likevel, du veier for og imot, hva er best, hva er verst? Å komme blank og stinkende på skolen, eller være lat og ekkel? Du har fortsatt såpass mye selvrespekt at du holder deg tørr. Du prøver å pugge notater mens du går, og hater deg selv fordi du er dum. Du skjønner ikke at hjernen din trenger mat for å fungere, at den har skrumpet inn til en liten rosin, at det er umulig for deg å huske stort annet enn det ALLER viktigste. Nemlig antall kalorier i all mat. 

Du kommer frem, du stirrer i bakken. Når du ser opp møter du sinte, skuffede, utspekulerte blikk. Øyne skuler stygt på deg, eller overser deg, fordi du ikke var med på å feire en eller annen bursdag kvelden før. De andre vet ikke at mens de drakk giftig alkohol, spiste enda giftigere kake og lo, skiftet du kjole tre ganger, svett og hulkende, før du knuste speilet i fortvilelse over resultatet, brukte et skår til å kutte elleve risp i underarmen, før du endelig kunne puste ut, krølle deg sammen til en ball og vugge på gulvet. Du prøver å please. Du sier du skal være med ut til helgen, alle vet det er løgn. De andre vet nok at du er gæren, de lar det gå. De forteller om kvelden, dansingen, latteren og nattmaten. Du vil vite akkurat hva de spiste, hvor mye, du trenger ikke spørre, det er morsomme historier knyttet til alt som hendte. Du vet at de har øl, drinker med sukker, hamburgere, pommes frites og fet frokost fra kantina i magen. Du har kaffe. Du føler deg bedre. Du svever over dem. Du ler når de ler, som en idiot, mens du regner kalorier og teller antall e-er i de morsomme setningene uten å få med deg betydningen av ordene. Du er rusa, litt svimmel, men ikke så svimmel at du ser svarte prikker, at hodet blir varmt og kroppen myk, at mønsteret i gulvet svømmer mot deg og fra deg før det drar deg ned mot seg og lar deg sveve i det varme og myke. Du er sterk. Du skal ikke ha lunsj, du spiste så mye til frokost, du er kvalm, du skal møte noen i byen og spise med dem. Du føler at lunsjpausen er bortkastet tid. Hvert sekund som brukes til å sitte stille, prate om tull, “hygge seg”, er bortkastet tid. Du melder deg ut av samtalen, du går gjennom notatene i hodet, du skriver lister i boken din, du går en tur. Du ser på brødskiver som løftes til grådige munner, saft som spruter fra rød epler, fingre som knekker en sjokolade i to. 

Du planlegger hva du skal spise når du kommer hjem. Når du er alene. Salat. På en hvit tallerken. Grønn agurk, gul paprika, rød tomat. Det gnager i magen. Du puster, du tar opp en flaske fra bagen. Du sjekker at colaen fortsatt er light, at ikke det syke hodet ditt har kjøpt feil, du sjekker at coca cola ikke har endret kalori-innholdet de siste tre timene. Du drikker. Du skrur på korken. Dere ler, du og de andre. Du sjekker kaloriene på nytt, du drikker igjen. Du jobber konsentrert uten flere pauser, du stresser fordi alle andre jobber dobbelt så fort, fordi alle andre planlegger en all-nighter, fordi alle andre er kreative genier og du er en idiot. Du kjøper mer cola light. På vei hjem skal du kjøpe en kaffe latte fra stedet der de har skummet melk. Du regner ut at du har sovet ni timer på seks døgn. 

De andre ler mens de jobber, du hører stemmene deres, men du skjønner ikke hva de sier. De merker det ikke, du er verdensmester i å skjule hvor dum du egentlig er. Du har ingen geniale ideer, du som var så kreativ før? Det er gråten sin skyld. Den sitter fast i halsen, den er en propp som stenger for det kreative, du må bryte sammen, men du kan ikke. Du må vente til du kommer hjem. Til du er alene. Du presser på kuttene fra kvelden før. Du får ny styrke. Noen sier de liker modellen din. Du kjenner på tomheten, renheten. Du svever litt. Du jobber hardere, du er sterkere igjen. Klokken blir ni og alle klager over at tretten timer lange skoledager hadde vært ille nok, om man ikke måtte hjem og jobbe videre i strekk til i morgen klokken to. Du dropper kaffen og det gir deg styrke. 

Hjemme bestemmer du deg for å jobbe litt til før du spiser, du må gjøre deg fortjent. Gulvet skjærer gjennom knærne når du kutter til pappen. Du kjenner magen henge over kanten på joggebuksa, du hater deg selv fordi du er så feit. Du vurderer å droppe middagen. Du fortjener ikke likevel. Du er svimmel. Du har vondt i magen. Du er kvalm. Du er sulten, men du skjønner det ikke. Mobilen ligger på gulvet, på lydløs. Du hater den intenst. Den forstyrrer, fordi den ødelegger planen din. Den invaderer. Den ringer og du vil pælme den i veggen. Du lyver i telefonen. Alt er bra, alt er fint, alt går så bra, du er så flink, du er så snill. Du er en løgner. Du lyver om alt til alle du er glad i, du fortjener å dø. Eller enda verre: du fortjener å bli feit. Du gråter når samtalen avsluttes, du har ikke tid. Du må jobbe. Hvis du klarer å bli ferdig med hele planen innen en time skal du få mat. 

Etter en time er du ferdig. Men tenk om du klarer en time til? Tenk om du klarer å begynne på morgendagens plan i kveld? En time mindre å gjøre i morgen, en time lengre trening i morgen. Du jobber en time mens du fantaserer om mat. Ikke tomat, agurk og paprika. Men grove rundstykker som er sprø og seige i skorpen, med ost og sennep og slangeagurk. Du knutter deg nesten i fingeren fordi du soner ut. Du hater deg selv for de grådige tankene. Det har gått en time. Du hopper opp. Du løper nesten ut på kjøkkenet, du klarer så vidt å holde deg til ritualet. Hvit tallerken. Fingrene skjelver mens du kutter agurken. Ingen smakebiter. Du legger de i ring, ytterst. Elleve skiver, de er tykkere i dag, du er grådig. De kan ikke være tykkere enn i går. Du må kaste de. Ny omgang. Men det blir feil. Hvor tykke skal de egentlig være? Lurer du deg selv? Alt blir feil. Du må kaste middagen. Du gråter. Du vil ha mat, du MÅ ha mat, du hater deg selv, du er så forferdelig grådig. Du tar frem en yoghurt, river av lokket. Så stanser du. Puster. Roer deg. Det er best å la være. Du vet det. Du trenger ikke mat, du er så sterk. Du er et supermenneske, du har ingen behov. 

Du har ikke spist annet enn en yoghurt på snart 28 timer, du har trent i fire timer, gått i nesten tre, sovet i to. Besvimt en gang. Men du er sterk. Du er sterk. Du er sterk. Du har ingen behov. Neste gang noen ringer trenger du ikke svare. For du trenger ingenting. Du trenger ingen. Du jobber i rus. Modellen blir ferdig. En vingård omgitt av grønne ståltråd-planter. Du får tre meldinger. De andre legger seg. Du jobber ekstra. Du legger frem rent treningstøy, setter joggeskoene ved siden av senga. Du kryper under dyna på den spesielle måten som skal hjelpe deg til å unngå mareritt om giftig mat. Du stirrer i taket. Du planlegger morgendagen for å holde kaoset og alt det vonde på avstand. Magen verker. Det er deilig. Du er sterk. Du døser kanskje litt. Kanskje ikke.

Om ikke lenge begynner alt på nytt igjen. 


Hit skal jeg aldri tilbake. 

Dinocookiecrumb + WELCOME!

Har du sett så fin blogg? Ren og hvit og pen. Jeg får prestasjonsangst!

Ordene mine skitner til. Men en blogg trenger kanskje ord? Og hvis jeg skal bli pirkete kan jeg like gjerne gi opp, for jeg har ikke tid til pirk. Og jeg har ikke lyst til å være en pirkete person som henger seg opp i pirk.




I'm being rude. Sorry. Jeg må jo ønske deg velkommen!

Velkommen til min freshe start. Alt det gamle blir liggende igjen her.

Forskjellene blir nok ikke enorme. Men denne er i det minste penere å se på!

Men, du, lov meg en ting: Hvis dette blir et sååå krampaktig forsøk på å ikke å være lik gamlemor (gamle bloggen) at den ender opp som noe midt-i-mellom-ingenting-shitty-crap, PLEASE let me know.


Som du ser har jeg bakt blog-warming-goodies. Saue-cupcakes og dino-cookies...


Please, help yourself!

De er ikke syntetiske at all.