Søk i denne bloggen

fredag 31. desember 2010

Way back then... in 2010...


2010:

Jeg startet 2010 med å være ganske stressa, ulykkelig og livredd for at noen skulle finne ut av hvilken forferdelig/ond/falsk/håpløs person jeg var, hvor patetisk jeg var, hvor dum jeg var, hvor syk/gal/idotisk jeg var og blah blah blah. 

In other words: Jeg var ganske opptatt av meg selv. Og hva andre syntes om meg.
Til tross for at jeg allerede da var mye bedre, hadde jeg det på ingen måte bra. (Obviously).
Jeg turde ikke gå på butikken. Hadde panikkanfall flere ganger om dagen. Nektet som regel å spise normal mat. Var i konstant i konflikt med meg selv. Følte meg som den mest håpløse idioten i verden, og behandlet meg selv deretter. Var ekstremt asosial. Tok sjelden telefonen og ringte aldri til noen. Innbilte meg at alle innerst inne hatet meg, og var DRITTlei av at jeg var så vanskelig å ha med å gjøre. (This may be true, and with good reason). Brukte mesteparten av tiden til å hate meg selv fordi jeg ikke klarte å ”skjerpe meg” og ”bli frisk” eller ”få til NOE”.

Herregud som jeg skammet meg.

Midt oppi all denne selvhøytidelige elendigheten drømte jeg om å bli frisk. Bare bli meg selv igjen. Jeg ville være snill, morsom å være sammen med, glad og fornøyd. Ikke et stort problem som kun var en belastning for alle. Fri.
Og hva gjorde jeg for å bli fri? Jo da, jeg spiste. Ila de siste årene har jeg gått litt opp og litt ned i vekt, hatt gode perioder og dårligere perioder. Og 2010 har vært en overall god periode, for jeg spiste. Men ikke nok, ikke det jeg skulle, bare "safe food", bare nok til å holde det gående, ikke svime av, ikke se syk ut. Og jeg hatet meg selv for hver bit jeg svelget. Jeg gikk i terapi. Jeg prøvde å nøste opp i fortiden. 
Jeg visste vel innerst inne hva som skulle til, men jeg turde ikke gi slipp. Å kaste meg ut i det ukjente (spise mer og mer rikitg, gjøre alle de tingene jeg var redd for, ta ansvar for meg selv og livet mitt) føltes UMULIG.

Hele tiden gikk jeg og ventet på at noe skulle SKJE.

Hvis jeg bare ble ferdig utdannet… da ble jeg vel automatisk frisk?
For da ville jeg ha verdi? Da ville jeg fortjene? Da ville alt falle på plass?

No?

I tillegg trodde jeg at jeg kunne bli psykisk frisk OG samtidig ”beholde” den (fortsatt litt) syke kroppen. Men mange av de psykiske symptomene jeg slet med var kanskje en direkte konsekvens av underernæring. (Depresjon, elendig konsentrasjon og hukommelse, tvangstanker, litt paranoia etc). Alt har blitt litt/mye bedre med mer mat, jevn næring (etter mai 2010). Og det har blitt lettere å tenke klart, mye lettere å motivere seg.

My lesson of 2010:
Det finnes ingen magiske løsninger. Man kan sitte og vente på at det skal skje en ytre forandring, drømme om at noe eller noen skal redde en fra helvete man er fanget i. But it ain’t gonna happen. All forandring må komme innenfra.

Man blir ikke frisk bare fordi det har gått ti år og det ”rett og slett er altfor urettferdig” om det skal gå mer tid. Man blir ikke frisk bare fordi man fyller 20/25/30/40 år. Man blir heller ikke frisk bare fordi alle man er glad i ønsker det.

Jeg startet den ordentlige kampen mot spiseforstyrrelsen idet jeg innså at ingen kunne redde meg. Bortsett fra meg selv. (Selvfølgelig med hjelp).


Jeg tok kontrollen på en ny måte. Jeg utfordret nazireglene mine, trosset instinktene og gjorde de tingene jeg fryktet aller mest. Jeg spiste det jeg fortsatt trodde var ”giftig”/farlig. (Ikke alt, noe har jeg fortsatt problemer med, men det aller meste jeg før var redd for). Jeg holdt (som regel) ut uroen, rastløsheten og hatet som fulgte. Jeg utfordret meg selv sosialt. Og gikk i bursdag selvom jeg egentlig ville gjemme meg vekk og trodde jeg gjorde alle en tjeneste ved å bli hjemme. Og til tross for panikkanfall, så koste jeg meg innimellom. (Weird, ha?) Ofte endte utfluktene mine i overanalysering og tårer. Men bare det å gå var et fremskritt. Jeg innså endelig at Tesco ikke har en ”alle-som-jobber-her-hater-Kristine-klubb”. Og at de fleste jeg møter på gata har andre ting å tenke på enn MEG og hvor dum jeg ser ut eller hvor stygg jeg er eller hvor trange buksene mine er eller at jeg ikke har fullført en utdannelse. (Er det ikke utrolig ironisk at jeg følte meg så UBETYDELIG, men likevel trodde hele verden BARE var opptatt av meg??)
Og etterhvert blogget jeg. Og var ærlig. Sometimes a wee bit too much. Men det hjalp. For til slutt hadde jeg ikke mer å skjule. (Bestille time for fettsuging når jeg egentlig burde spise et par måltider? Seks år på universitetet uten grad? Søle appelsinjuice på den hvite skjorten til en professor (herregud, for en idiot, trodde han virkelig jeg skulle drikke sukker bare fordi jeg hadde svimt av)? Kaste brødskiver i veggen, trampe i gulvet, få raserianfall som en liten unge fordi jeg ikke vil ha frokost?)

See? (Nesten) ingenting mer å skjule. All is out in the open. Jeg har kunnet bruke mer energi på å bli frisk. Og mindre på gjemme meg. Og skamme meg. (Litt har jeg spart, altså. Skammen stjeler innimellom en smule energy fra meg). 
Men jeg legger til og med ut BILDER av meg selv på nettet. OMG. Det var kanskje det skumleste av alt. 
And who can blame me??
 
Og etter alle disse små endringene kom det små pustehull i spiseforstyrrelsen. Dager da det faktisk var OK å spise. (Fortsatt vanskelig, jeg prøver ikke å sminke på noe eller si det plutselig gikk på skinner). Men når man får smaken på hvordan ting kan være (både mat og livet in genereal), eller hvordan det var før i tiden, så er det å uendelig mye lettere å motivere seg.

Jeg ler hele tiden (det er mest på grunn av Bear, egentlig, så det teller kanskje ikke, jeg har egentlig ledd i lang tid). Men jeg ler mer, da, av andre ting. Humøret er overall en MILLION ganger bedre. (Og de gangene jeg går på trynet i de mørke hullene mine kommer jeg meg mye raskere opp igjen). Jeg er ikke like redd. Og det er kanskje fordi jeg tvinger meg selv (noen ganger gråtende) til å gjøre de tingene jeg frykter mest? Igjen og igjen og igjen til det ikke er like skummelt lenger?

Men innimellom raser det, og jeg ser for meg at jeg aldri skal få til noe av det jeg vil, at jeg skal forbli syk/håpløs og selvdestruktiv. Jeg kan stirre i veggen i ti timer, jeg kan falle sammen i dusjen, jeg kan få et intenst behov for å forsvinne. Men jeg faller ikke like dypt. Og håpløsheten er ikke like fullstendig. Jeg vet at det alltid går over. Og det lysner fortere enn før.

Jeg har fått noen hakk bedre selvfølelse. Jeg har litt mer troen på meg selv. En sjelden gang kan jeg til og med ta meg i å tenke: ”I can do anything”. (Som regel etterfulgt av at jeg faller i trappen/får angst av at det ringer på døra/blir overveldet av panikk ved tanken på hva jeg spiste i går). 

Men i teorien kan vet jeg at jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil. At den eneste som står i veien/sitter på huk for at jeg skal få til noe er... meg selv:


Jeg har fått litt mer identitet (som ikke har noe med prestasjoner (LOL, ikke stort til identitet da i så fall. Men etter å ha identifisert meg med studiene mine i laaang tid (og mistet ”alt annet” ved meg selv) føltes det som om jeg var ingenting, et tomt, verdiløst skall da jeg måtte gi opp for tredje gang. NOBODY. Og apropos body: jeg identifiserer meg ikke i like stor grad med vekten min. Jeg tør ikke påstå at jeg elsker kroppen min. Men jeg tenker ikke like mye på "tallet".

Og nesten aller best?? Jeg er mindre selvhøytidelig!! Jeg var så selvhøytidelig da jeg var syk at det var ikke til å hooolde ut. Endelig tillater jeg meg selv å gjøre masse feil (feil har jeg alltid gjort, altså. Men nå blir jeg ikke straffet etterpå). Nå kan jeg le av hele meg. Befriende! Og om andre gjør det samme? Be my guest. (Not too much though. And not too loud, please?). 
MEN:
Jeg er ikke helt frisk. (Selv om jeg innimellom tror det). Det henger igjen. Innimellom hvisker spiseforstyrrelsen forførende ord. (Når jeg er stressa eller lei meg). Jeg vet at jeg fortsatt balanserer litt på stupet, jeg vet at jeg må være forsiktig. Det dummeste jeg gjør nå er å klappe meg selv på skulderen for litt fremgang og slappe heeelt av. For da kan jeg lett skli rett tilbake. Been there done that. Så jeg gjør alt jeg kan for ikke å glemme når jeg seiler i medvind. Must be careful.

Jeg ser lysere på fremtiden. Jeg vet jeg er på rett vei. Og til tross for at det involverer større kropp og nye bukser, så angrer jeg ikke et sekund på at jeg kjemper i mot. I begynnelsen gjorde jeg det, veldig, i begynnelsen så jeg flere fordeler med å være syk enn med å bli frisk. Og nettopp derfor var det så vanskelig å motivere seg. Hvorfor kjempe for noe man ikke innerst inne vil få til?? Jeg valgte å stole på leger og de jeg snakket med som var friske. For ingen av dem angret. Og ingen av dem savner spiseforstyrrelsen sin. Man må vel ganske enkelt ta sjansen.

Jeg har ikke det samme tunnelsynet. Jeg ser et (litt) større bilde. Ikke bare hva jeg vil med dagen (følge planen, trene, spise minimalt), men heller hva jeg vil med livet mitt. (Ikke være stuck i mitt eget hode, ikke være stuck i den samme rutinen igjen og igjen). 

2011 skal bli bra. Mindre stress, mer ro, mindre hat, mer glede. Mye har skjedd i løpet av 2010.
Det viktigste jeg har gjort er å gi (ihvertfall mye mer) SLIPP. Det finnes ingen garantier for hva "frisk" innebærer. Men jeg vet jo at "syk" SUGER. Så det kan jo bare bli bedre.

Jeg har satt meg mange mål for det nye året. Og jeg gruer meg ikke. Jeg er til og med litt spent. 
Bye bye (really weird but still good) Christmas 2010. 

And WELCOME 2011!


Tusen takk for at du leser bloggen min. Det har (som nevnt i går) hjulpet meg uendelig langt på vei. (Mer enn du kan ane, men let's not begynne å sippe her). 

En gang for alle, med fullt trykk og rett fra <3:

Takk til deg.

Ønsker deg alt det beste av det beste for 2011. 
 

Don't let the airport freeze, please? I need my cheese!

Som sagt prøver vi oss på Statene... igjen. Og hvis vi ikke kommer oss av gårde... Så... Uæh. Så... Not an option.

Det gjør vi bare. Det går bare ikke an å miste 3 flights på en jul. Gjør det vel?

Denne gangen skal jeg ikke kjøpe meg cowboy-boots. (Tipper at koffertene våre, som reiste alene på ferie til Houston uten oss i det MINSTE tar med seg en souvenir heimat).

Isteden skal jeg fylle kofferten min (ooops) bæreposen min (neida, jeg har mer enn en koffert) med masse ost:


Hvis jeg finner Philadelphia-cheese så lover jeg å poste tusen bilder av den. Fra alle vinkler.

Og hvis IKKE, så er jeg tilbake den 6. januar.


Og før jeg skal plage deg med TIDENES lengste innlegg (oh lord, du trenger dopause og et par drinker for å komme deg igjennom, sorry) vil jeg si:

HAPPY NEW YEAR!!!
Og: LOL. As in Lots Of Love
 

torsdag 30. desember 2010

Bare fem soleklare 2010-høydare

FEM høydepunkter for 2010 (relatert til spiseforstyrrelser som i seg selv ikke er en høydare): 

EN: Bloggen!
Som tvang meg ut av det mørke hullet mitt. Ærlighet (too much perhaps, but still) FTW! (Men mer om dette imorgen).

TO: Panikkanfall på Tesco. 
Rumpa i melkedisken. Hodet mellom knærne. Og en god, gammel mann som slår seg ned ved siden av meg og klapper meg på hodet og sier: "It's his loss, luvvie". Eller noe i den duren. Som om jeg faktisk sitter og hyperventilerer på grunn av KJÆRLIGHETSSORG?? Herregud. Noe så TRIVIELT. Det var selvfølgelig kombinasjonen mat og mennesker som satte meg ut av spill.

Men dette er et høydepunkt fordi... tenk at det finnes så gode mennesker? Og enda mer fordi panikkanfallene mine ikke kommer like ofte. Ikke engang hver dag. Ikke engang hver gang jeg er på Tesco. Which suits me very well.

TRE: Meg i media.
IKKE høydepunkt fordi jeg nøøøt å hyperventilere av eksponeringsFRYKT. Men fordi jeg taklet det. Og hvem hadde vel trodd at jeg skulle ha mot til DET?? Ikke jeg, ikke jeg, ikke jeg! Stor overgang fra å si at alt var "bra bra bra" hver gang noen spurte til så å brøle ut til hele verden (ahem)/fortelle avisen at det ikke var bra. Og hvorfor.
Selvfølgelig fikk jeg litt panikk da jeg plutselig så meg selv (uten sminke, sånn BTW) på vg.no, men herregud, jeg overlevde! Creds til meg!

Kronikk i Aftenposten. (YEY! Og LOL: Det er IKKE meg på det store bildet øverst, nei, hvis flere lurer på det).
Intervju i VG. (Ikke fullt så yey, for jeg snakket BARE tull (telefonskrekk, vettu). Og aldri før (eller siden) har jeg hatt (en tidel) så mange lesere på bloggen. 6,611 personer som leste om alle mine skammelige hemmeligheter på EN dag? Og sidevisningene steg så høyt at statistikken på bloggen så ut som en rett strek nederst med et enromt fjell. Og et par humper senere var streken tilbake. Så jeg tipper de aller fleste klikket på linken i halvsøvne, stønnet oppgitt og navigerte seg tilbake til mer sladder på VG. But still. Tenk på alt det FLAUE og SKAMMELIGE jeg hadde skrevet om??
Intervju på Radio Norge. LOL LOL LOL! Stakkars alle som hørte på den skravlehøna!
Intervju med Aftenposten Leve. (En VELDIG hyggelig/lærerik (utrolig god journalist)/morsom (stakkars fotograf som skulle ta bilde av meg) opplevelse).
Og intervju med Dagbladet. (Som ble litt rart. For alt blir rart når man trekker ut en setning her og en setning der. Ut av sammenheng. Jeg er litt uenig med meg selv i noe av det jeg faktisk sa).

Men, herregud, fornuftig eller ufornuftig, jeg hadde aldri trodd at jeg skulle klare å "blottlegge" meg selv som jeg har gjort. Og det har (til tross for J***** mye angst og paranoia) vært styrkende og befriende. Believe it or not.

FIRE: Mensen.
No details needed. Men to måneder på rad!!! Tør vi håpe på tre?

FEM: Skrive.
Mest sannsynlig ender det opp som ett svært og usammenhengende/tusen små og rotete dokument/er på desktopen min. Men jeg har endelig innsett at hvis man har innmari lyst til noe (prøve å skrive en bok), så må man i det minste prøve seg. Og jeg prøver! Og jeg har kommet et stykke på vei!
Fremskritt også fordi jeg tør å prøve ENDA det er en enorm risiko for å feile. (Jeg foretrekker som regel prosjekter som nesten garantert går i boks. Kan ikke risikere å DRITE meg ut, vettu). Og fordi jeg tør å fortelle DEG om det. Sånn at du kan peke og le når jeg må lage et innlegg som heter:

"Jeg er en somlekopp med skrivestopp, det sa nettopp stopp og nå har jeg gitt opp, (fordi jeg er en sopp)".

Men hvem bryr seg? Kanskje jeg får det til. Og kanskje ikke.

Det er ihvertfall her jeg sitter og prøver.

Tusen takk for at du leser bloggen min. Innimellom lurer jeg på om jeg hadde klart å bli bedre uten? I think not. At du orker å lese noe av dette betyr så mye for meg at jeg ikke har tenkt til å legge ut om hvor (latterlig) mye. For da blir du bare skremt.
Men takk.

I morgen er den aller siste dagen i 2010. Og det krever en liten oppsummering. Før jeg pakker plastposene mine lørdag morgen og (please, høyere makter) flyr av sted til Statene.

Sånn BTW: Koffertene er i HOUSTON. Mhmm. Koser seg på ferie uten oss... 

Have a good one!

onsdag 29. desember 2010

Eleven = heaven

Jeg er OBSESSED med tall.

Mest fordi mine tvangstanker stort sett dreier seg om tall. Jeg teller ekstremt mye for å roe meg ned, you see. Blunker og teller og holder på. While looking EXTREMELY intelligent.
Mmhmm...??? Høyre, venstre, høyre, venstre, høyre... Jeg klarer dessverre ikke å blunke uten å vrenge hele ansiktet. Impossible.

11 er det beste tallet som finnes. Det beste er å dele 11 i 5 og 6, for det er også akseptable tall hver for seg. Men 3, 3, 2, 3 er også OK. Det er en fin blunkerytme for meg.

Og når jeg tilfeldigvis ser at klokken er 11:11??? OMG! Da blunker jeg skikkelig hardt med begge øynene samtidig og danser litt for meg selv. Good times. De dagene blir alltid utrolig mye bedre enn alle andre dager.

Det beste er når tall går opp i 11. Hvis jeg leser en setning og den setningen har 11 eller 22 E-er i seg (eller 33 og til og med 44 om det er en lang setning) så blir jeg halleluja-overlykkelig. Og hvis hele siden i tillegg også går opp så er det Påskeaften og St. Hansaften og julaften på en gang. Hele kapitler og bøker har jeg dessverre ikke hjernekapasitet til å følge med på.

For tiden prøver jeg sånn BTW å AVVENDE meg med tellingen. Det er ikke “bra” for meg er det visst noen som mener. Jeg er LITT enig. Så jeg har trappet veldig ned. (Hjalp å spise litt, faktisk). Dessuten er det ufattelig vanskelig å følge med på hva andre sier når jeg er mer opptatt av å telle disse vidunderlige E’ene deres enn å få med meg resten av de helt ubetydelige bokstavene som danner en helt ubetydelig sammenheng.

Dette stod på som verst da var underernært og trengte noe å fokusere på så jeg slapp å tenke på kroppen min/hvor intenst jeg hatet meg selv/mat. Du vet. VIKTIGERE ting enn E-er.

Tvangstanker er (visstnok) HELT normalt for oss med spiseforstyrrelser. (Som så mye annet goodies). Og jeg har (hatt) mange andre også. Som ikke involverer tall og telling. Som jeg nevnte så roer det meg ned. Gir meg noe å fokusere på. Trygghet.
Før jeg hadde jeg også noen av de av den magiske sorten:
"Hvis jeg klarer å lese ferdig tre sider før telefonen ringer, DAAA går eksamen strålende".
Eller:
"Hvis jeg klarer å komme opp trappa før den ukjente personen som går foran meg klarer det til tross for at det er altfor smalt å komme forbi uten å halvveis dytte personen, DAAA synes ingen i hele verden at jeg er irriterende/rar/slitsom".  

LOL! Yeah RIGHT, Kristine!

Nå teller jeg bare når jeg stresser. (Med andre ord: nesten aldri??? Nei??)

Men herregud, som jeg sporer av. TALL! Jeg elsker tall. Og 11. Mhmm. 11. It’s so beautiful.

Og det jeg ville si er at jeg har gledet meg til 2011 siden… egentlig siden alltid. Jeg tror det kommer til å bli det ALLER beste året ever.

Og til tross for at tvangstanker har sluppet (litt) taket så kan jeg love deg at jeg kommer til å sende opp raketter (eventuelt tenne et stjerneskudd eller blåse kraftig i enden av en sånn serpentin-rull) den 11 november 2011 klokken 11:11:11. (Mens jeg.. hysssj... blunker veldig hardt. Inni meg).

Men joda. Jeg har stor tro på at 2011 skal bli et GODT år. Nytt og hvitt og herlig.

PS:
Jeg skjønner jo nå hvorfor jeg har så mange kråketær-rynker. Sånn går det når man blunker hele tiden.
PPS:
Blunkingen min oppfattes IKKE som flørting. EVER. This may explain why:

 Jeg ser ut som et eller annet dyr. Charming??? I think not. 

Let me a(b/m)use you with some """news"""

"""News""" med mange sånne harepusører er trippelironisk. Og den "M"-en kan du bare stryke. No amusing news here. No news here at all to be honest.

Føler meg litt teit hvis jeg sier: "Beklager dårlig blogging". For det gir liksom litt inntrykk av at jeg tror det skjer så mye i livet mitt at man må holdes løpende oppdatert. As if. Eller at jeg driver en ekstremt lokal lokal-avis. Faktisk er det jo mye (indre) krig, (til tider selfcreated) elendighet og (at least in the past) sult her da. Og i det siste har det vært mye vær. Flytrafikk. Veiforhold etc. I tilegg til litt agurknytt om naboer. (BTW: naboen har VERDENS fineste juletre. OMG. Jeg er så insane misunnelig på det treet. Skulle ønske det var normalt å snike seg inn og ta bilder). Men. Jo. Aviser. Eneste forskjellen mellom meg og VG (bortsett fra at de oppdaterer daglig, noe jeg vanligvis også klarer å gjøre) er vel at jeg ikke publiserer slanketips eller oversikt over hvor mange kcal det er i en julemiddag med og uten ribbefett i sausen.

Men vi er like sutrete, da. VG og jeg. Men hvem bryr seg om min  r*vva blogging? Det er juleferie og du har bedre ting å ta deg til.

Men vil du ha litt agurknytt og katastrofenyheter herfra??? Jaaa???

All snøen er borte igjen! Varmegrader og "uten-jakke-vær". (Jeg liker ekstreme forandringer. Fra å være skikkelig vinter er det plutselig "VÅR"!!) Men vet du hvor det ble av snøen??? Den smeltet og rant ned i garasjen og kjelleren vår!! Og pumpen fungerer ikke! Så det bare fylles og fylles! YEY! Og vet du hva alle plumbers (ihvertfall de 12 vi/naboene har ringt til) gjør i juleferien??? De har FERIE! Yey...

Hva hadde vi i denne boksen? Altså, den som ligger under den med kjøkkensaker jeg ikke har plass til/bruk for?
Aha! CDer kan ikke svømme. Det kan heller ikke en PC eller seks stoler eller ett bord. Hvis du lurte. 

Mer "dramatiske katastrofenyheter"? Tusenvis av rør i Dublin har sprukket i kulda! Så de har skrudd av alt vann. No water!! (Bortsett fra at vi har basseng i kjelleren, da, så klart). Og vet du hva jeg gjorde før jeg fant ut det?? Jeg gikk på trening! (I sinne fordi flyplassen ikke ville hjelpe meg (les spennende bagasjenyheter under her) og foriskringsselskaper også har juleferie. Først. Men i løpet av de tretten minuttene jeg fikk (første på laaang tid) før treningssenteret stengte tidlig (surprise surprise!) innså jeg at jeg selvfølgelig unner de som jobber i forsikringsselskaper juleferie! Jeg er da ikke en bitter kjerring heller! I think). Men joda. Vannet. Yey! Jeg kom hjem igjen til det jeg trodde skulle bli en herlig dusj. Og drypp... Stopp. Full stop. Hvordan vasker man klær og tallerkener uten vann, liksom? (Yadda yadda, poor me, I know). En venninne har tilbrakt julen på "landet" (hun kommer fra en gård) uten vann og uten strøm, så Kristine, STFU!

Og bagasjen vår, den vet ingen hvor er! BA mener den er i Houston. Og Aer Lingus mener den er i Dublin. De vet bare ikke HVOR. Så jeg har tilbrakt store deler av dagen i kaoskø på flyplassen, men måtte dra tomhendt hjem igjen. "It might be here. It might not. Who knows? We don't have the capacity to actually LOOK".
Og selvfølgelig hadde jeg pakket alle mine "favorittplagg" (det vil si alle bukser som ikke er trange). Håper bare inderlig vi finner ut av det før jeg eventuelt reiser til Philadelphia med plastposer fulle av joggebukser.

Dette været altså...
Føler jeg sprer GOD julestemning nå. Virkelig. Og jeg er faktisk ikke sur og grinete (til en forandring). Det bare høres sånn ut.

Hele poenget her var vel egentlig at jeg skulle skrive at jeg snart skal skrive ordentlig og at jeg i tillegg skal skulle slutte å sutre og klage hele tiden. Men det var vel egentlig ikke spes vellykket.

Så nå gleder jeg meg til litt spiseforstyrrelser. Og det sier jo litt om hvor UTROLIG kjedelig dette var.

mandag 27. desember 2010

Dear Rudolph Reindeer. Please reappear next year. You hear???


Happy Christmas fra meg!!
Til deg!
Og hvor er jeg?

Let’s put it like this:
Jeg + flyplass?
Equals: rett i dass

Nå KAN jeg skrive om flyet (IKKE MITT) som skled av rullebanen fordi de åpnet igjen "a wee bit too early"... Eller om hvor mye jeg hater flyplasser generelt. Men det er både du og jeg DRITTLEI av å høre om. So I won't. (You're welcome...)

Vræl.
Jeg LENGTET jeg etter å komme hjem. Jeg lengtet (lengteRRR) etter familien min, vennene mine. (Det gjør jeg forsåvidt alltid, men ekstra nå). Jeg lengtet også etter alle pakkene de har stablet opp til meg. Neida. Det har jeg ikke hørt noe om. Det her de sikkert ikke. Eller kanskje de har det? Jeg lurer på om de har det? Herregud, tenk hvis det venter masse pakker? They must be so disappointed I'm not there to unwrap them...

Anyways.

Jeg gledet meg til og med til noe av julematen. Eller. Ribbe og berlinerkranser (+juletredanser) kan du få gratis av meg. Men gravlaks og røkelaks? I loves it MAX. Uuuflaks. (And whatsup Mr. Pepperkake med masse nonstop?) Og WTH (What The H*LL?) igår kveld skulle jeg drikke gløgg og få en god hug… LOL. (Rim og fanteri. Jeg hadde sikkert fått en god hug, da. Så det er ikke løgn).

Se alle i nummer 23. Min nydelige niese. Tutti og Frutti... Sykebesøk. Drinks in Haffy? Boo.

Julelbruncher og juleluncher? Oh NO. Julegruncher.

Hvor typisk er ikke dette, da?

Først (for noen år siden) nektet jeg å feire jul fordi jeg var skrudd i hodet og innbilte meg at å løpe rundt som en headless chicken for å forbrenne ribbe og pepperkaker jeg ikke engang hadde spist (men tenk hvis tenk hvis tenk hvis…) var en ideell feiring av X-mas?

Og SÅ, når jeg endelig klarer å innse at det er (skremmende) ren og skjær GALSKAP? Og ikke kunne ønsket meg noe mindre enn å sitte mutters alene i et hjørne og trippe med beina, rusa på egentlig ingenting og lese den samme siden av et eller annet idiotisk fag igjen og igjen og igjen. For å distrahere meg selv. Fra tankene på hva de gjør hjemme i Norge (TV, godteri, god frokost, graven, Disney (what?? Starter det ikke før klokken 3? Det gjør det alltid. Nei, det gjør det ikke. Jo. Nei.), mer godteri, besøk, middag, pakker etc etc etc). Fra skammen over at jeg ikke klarer å reise hjem. Fra hatet fordi jeg er en egoistisk jævel. Og sånn helt generelt distrahere meg fra meg selv. Never going back there.
Men når alt denne driiiten tilhører fortiden, og jeg gleder meg, gleder meg, gleder meg – da kommer jeg meg ikke hjem likevel?

For jeg hadde gledet meg til å vise alle jeg kjenner (og meg selv aller mest) at jeg er “meg” igjen. Og ikke en nervøs/livredd/nevrotisk/stressa kontrollfreak som setter regler og rutiner over… absolutt alt som egentlig betyr noe. Jeg som har skrevet at jeg var redd for nærhet og klemmer og “everything good”, skulle jo hjem for å vise at det bare var sykdom, sykdom, sykdom. Og ikke egentlig meg. Men her er jeg!

Men … jeg drar
Heller i januar!
Og “krever” at noen (pappa? Egentlig burde jeg kalle ham far, men herregud, han heter jo ikke det. Pappa-far, da, for rimets skyld) har et prakteksemplar
Av en gravlaks KLAR!

Ja?

Og da skal jeg drikke cappuccino med lille Dino (som har fått ett av mine kallenavn og bare har bodd hjemme i litt mer enn en uke):

Men, men, men: “JULEN 2011” blir bare den mest ultimate julefeiringen EVER. Jeg skal kjøpe amerikanske lys og Rudolfer i Philadelphia, bruke flere måneder på å rigge til og blinde alle naboer. Kanskje vinner jeg premier også. This is where I will live in 2011:


OTT? Not at all.

PS:
Alt bra her. Bare litt amper. En viss julesang dukker opp over ALT. Og den kan gå og... Mhmmm.

"Driving home for Christmæææss"? KISS my Æ**.

Sånn. Now it's ALL good.


Fortsatt HAPPY CHRISTMAS til deg. (Men spar litt på kruttet, da. Det er 2011 som gjelder!!!)

torsdag 23. desember 2010

Houston? Euston? Houston? Euston? Houston? Euston?


Jaja, da er jeg tilbake i Dublin.

Kjøpte jeg cowboyboots? No. Not really.

Hvordan var Houston?

WHO knows. Not me.

Du skal få slippe detaljene. Eller nei. Faktisk skal du ikke slippe detaljene. Jeg skal tvinge på deg detaljene. 

Lørdag morgen kl 04:50:
“Herregud, vi trenger ikke JAKKE, Bear! Vi skal jo bare inn og ut av bilen. Det er 26 grader i Houston. Vi har nok å bære på. Let’s leave the jackets”.

Me = an idiot.

Dublin – Heathrow = a dream. Vi landet. Tok bussen til terminal 5. Og så skrudde noen på en radio:

”All flights after 10:00AM – cancelled”.

WTF?
Men vi flyr jo 10:10?? Det gjelder sikkert ikke oss. Yeah right!

Terminal 5 = a freakin’ nightmare.

Kaos. Køer. Sinte mennesker som skulle rekke alt fra ”extremely important meetings” til… you know ”Christmas” and stuff like that. We were in for a treat. Etter tre timer i kø ble vi booket på et mandagsfly. To og et halvt døgn later?
Men så fikk vi vite at terminal 4 var åpen. Og at et fly var på vei inn fra Kuwait og skulle videre til New York, og fra New York går det tross alt fly til Houston, og vi måtte til Houston.
På toget til terminal 4 var det KAOS. Folk dyttet og skrek og gråt. Høres kanskje ekstremt ut, men det var mildt sagt en desperat stemning. Og mange reiste selvfølgelig uten bjørner. (Stakkars). Vi fikk to seter til NYC via telefon, løp som et h***** for å hente billettene og sjekke inn mens vi regnet på om vi ville rekke å bytte flyplass i NYC på 130 minutter for å rekke flyet til Houston. (Jeg overlot the calculations til Bear, jeg er best på å regne kcal og sånt, jeg).

Men så ble det flyet også kansellert. Og da brøt kaoset løs for alvor.

Sånn ca DA skrudde de av julemusikken. I think that was a wise move. "Driving home for Christmas..."?? No??

Her er jeg:
Neida. Herregud, jeg hadde jo ikke jakke på meg.
 
Jeg advarte mot detaljer. Dette innlegget har utviklet seg til å bli en sånn historie du allerede har hørt tusen ganger og er drittlei allerede. Og du vet jo hvordan det ender. EUSTON.

MEN let me vent: I løpet av to døgn løp vi frem og tilbake like headless chickens fra en terminal til en annen. 4, 5, 3, 4, 5, 3... Prøvde å få ut bagasjen vår. "NO way". Og booket oss på en Virgin Atlantic fligth til NYC som ble kansellert. En Air Canada flight til et sted jeg aldri hadde hørt om i Canada som ble kansellert. (Alt for å komme ut av London). Brukte noen timer på å finne hotell den ene natten. It was great. Jeg sov ikke et sekund. Og dagen etter: en annen flight til Toronto. Kanadiske venner og kandaiske fiender i køen. Og så: “All Air Canada flights: CANCELLED”. 

Jeg følte at jeg var med i en sånn katastrofefilm. Survival of the fittest. Desperate mennesker som skrek og hylte. Ingen tenkte på andre enn seg selv. Dyttet hverandre. Slåss i køene. Skrek til de i skrankene. Satt med hodet i hendene og gråt. Rev seg i håret og hylte. Og det var mennesker OVERALT. Ingen steder å sette seg ned, ingen steder å PUSTE. Og over høytaleren: ”Har noen sett en gutt på fire år i blå jakke?” ”Har noen sett en liten jente med bamse i hånden?” Masse politi. Ambulansesykler. Menneskemasser utenfor som ikke kom inn. 
Og etter altfor mange timer med altfor lite søvn og altfor mange depserate forsøk tok vi hintet. (Fortsatt i de samme klærne - yum-maaaaaay). Vi kom oss ingen vei. Så vi bestemte oss for å ta toget til Manchester. Og så fly derfra. Og drite i bagasjen. 

Det var EXACTLY like this, but with snow and ice and sølepytter:
Og du ser den hvite snøen der? Ja, den fake, ja. DER gikk jeg på trynet i de fine "26-grader-sommerskoene" mine. (Etter å ha pushet meg gjennom alle menneskene). Og ble klissvåt før vi stod i kø i tusen timer uten jakke. Lovely!

Og oooooh the irony. Hva tror du togstasjonen het?

Mmhmmm... Not even funny. What are the chances??

Dessverre viste det seg at togene også var kansellert. YEY! Men ETT tog skulle gå. Og det ville selvfølgelig hundrevis av mennesker være med på. I det de annonserte hvilken platform det gikk fra ble jeg faktisk presset så hardt at jeg lettet fra bakken og slapp å løpe selv. Et lite stykke. Før jeg måtte sprinte. Folk rev hverandre av toget, kastet kofferter foran seg uten å bry seg om de traff andre i hodet. Men vi kom oss med i siste liten. Og begynte å vurdere om ”HOME” var bedre enn USA? Jess. Jess it was. Og vi kom med på et fly til Dublin allerede samme kveld.

Og så. Tre døgn senere var vi tilbake til utgangspunktet. Bare med litt traumer. Forkjøla. Og tusenvis av kroner fattigere. Oh joy. BA skal få tykk konvolutt med kvitteringer.

Og bagasjen? Who knows når og om den kommer.

Jeg skal ALDRI mer fly.

Bortsett fra en liten svipptur til Norge om et par dager. (Dear Weathergods, don't mess it up for me...)

Og så igjen den 1. januar. For da skal vi til Philadelphia. 

Men etter det? Nevva evva.


En ting jeg er ekstremt glad for:
At Heathrow har mer vett i hodet enn flyplassen i Frankfurt. OMG:


Hvem sender KLOVNER inn i desperate (disse var kanskje ikke like desperate, but still) folkemengder??   
WTF??? Jeg er seriøst mer redd for klovner enn for edderkopper, rotter og slanger til sammen. Hadde de kommet i nærheten av meg når jeg var på min 50ende time uten søvn så hadde jeg garantert sparket hardt i en stylte. For sure.


Lessons learned:

Desperate mennesker tenker kun på seg selv. 

De som reiser med barn fortjener gullemdaljer og diamanter.

Aldri legg igjen jakken hjemme når det er kuldegrader ute. You hear me? Åja. Bare jeg som er så dum... Oh.


Ja. Jeg er sinna/utslitt/snufsete/ekstremt-glad-for-å-være-hjemme-igjen.

Håper alle kommer seg hjem til jul!!!

fredag 17. desember 2010

Up up up

Som for å gi meg selv en GOD start på juleferien var jeg hos legen i dag. Og ikke den vanlige "veielegen" som er relativt ny for meg. Men en "gammel" lege som har vært en slags fastlege de siste syv årene.

Jeg var der av helt andre grunner enn vekt. (Det er jo litt kult da, å være "vanlig syk" også. At ikke alle helseproblemer er relatert til spiseforstyrrelser??) Men i forbindelse med min spiseforstyrrede historie ville hun helst veie meg likevel. (Jess!!!) Og da fikk jeg jo strålende nyheter.

Mellom denne gangen og sist jeg var hos henne (for fire-fem år siden) har jeg gått opp...


... 15 kg. Nesten på grammet. 


Gratulerer med dagen? Jo takk.
Jeg husker ikke nøyaktig hvor "forstyrret" jeg var på den tiden. Men det er jo heller ikke poenget.
(Hun sa forresten på slutten at jeg var som et nytt menneske. Og ikke bare i kroppen. This made me happy. Og i et sekund følte jeg at jeg glødet som en gravid dame. Eller at jeg utstråler positiv energi. Men så kom jeg på at jeg ikke gjør det. Og at gløden bare var svette).

Hele poenget mitt kommer snart i tre punkter.

Men først... Først fikk jeg (BOMBE) litt noia, litt sjokk etc etc etc. Konkret tall. (In my face). And where did it all come from? Men joda, etter at jeg gned svetten vekk fra overleppa, så tok jeg newsen som the ladeeeee that I am. It made me think. Og jeg har innsett tre ting:

EN:
Jeg følte meg "feitere" da enn jeg gjør nå. Ironisk?

TO:
Jeg har aldri vært mer ulykkelig eller desperat enn jeg var på den tiden.

TRE:
Jeg føler meg sterkere, gladere, roligere og mer i KONTROLL sånn ca 15 kg tyngre. (Og hvem hadde vel trodd det?) Not me. Or she. (She = den personen jeg var da. Ikke meg).


Hele poenget med dette innlegget:

Jeg vet at mange (alle) frykter å gå opp i vekt, obviously. Livet vil ikke være verdt å leve, tanken på å miste all kontroll? Alt vil RASE? Og man kommer aldri aldri aldri til å klare det. Og har man egentlig innerst inne i det hele tatt lyst?
(Og jeg skryter ikke av at jeg har "klart det", for jeg er ikke i mål. Verken når det gjelder vekt eller "hodet". Virkelig ikke hodet. Poor brain).

Men you can. And you will. Og det er en helvetes kamp. Men det er verdt det. (Selv før man er i mål. Og jeg vet at mange har kommet mye lenger enn meg og sikkert har mer fornuftige ting å si, men jeg kan jo bare snakke for meg selv). Uansett: jeg har aldri hørt om noen som har angret.

Jeg har det bedre med de kiloene enn jeg hadde det uten. MYE bedre.

Og som sagt: Hadde noen fortalt meg det da? At jeg ville få det bedre om jeg gikk OPP? Så hadde jeg falt av stolen og ledd meg ihjel. Eller. Det hadde jeg ikke, for jeg hadde sikkert ikke energi til å le. Og jeg husket sikkert heller ikke hvordan eller hvorfor noen mennesker innimellom ler. Men jeg hadde sikkert snøftet oppgitt. Or something like that.

Håper ingen tok dette innlegget "feil". Jeg vil ikke fokusere på vekt. Virkelig ikke. Men håper kanskje det kan brukes som motivasjon?

Vektoppgang er et helvete. Men det blir lettere etterhvert.


For 15 kg var mitt verste mareritt å legge på meg.
Og nå er mitt verste mareritt å falle tilbake dit jeg var.

Så nå er det bare å fortsette oppover. Up up up...


Up up up in the air også. For imorgen tidlig reiser jeg til Texas. Wooohooo... (Looking at this pic reminds me: Must pack make-up. Kanskje litt farge i kinnene ikke hadde vært så dumt? No?).


Hvis jeg finner nye cowboyboots lover jeg å poste bilder. (Nye?? Jeg har ingen gamle).
Men hvis jeg ikke finner cowboyboots så er jeg tilbake den 23. desember.


Nå må jeg pakke. Og be til værgudene om å utsette snøen de har spådd i natt.

Kos deg i helgen! Og takk for at du leser.

torsdag 16. desember 2010

Stress express

Korteste blogginnlegg ever.

Why? Because I'm totally stressed out (this time with good reason). Men bare praktiske ting, altså, ikke sånne tulleting jeg ellers stresser med. Og praktisk stress er jeg god på. Praktisk stress er jo nesten sunt for meg. So it's all good.

Uten at det har noe med saken å gjøre: Er ikke denne quoten fin? Jeg vet ikke hvem som har klekket ut disse vise ordene, but I wish it was me.


Everything works out in the end

If it hasn't worked out, it's not the end.


So we should all just hang in there, right?

Ha en fin dag!

onsdag 15. desember 2010

Vips: bedre tips en sokker og slips

Du trenger julegavetips, ja?? Aha... Hmmm...
Jeg har faktisk ikke kjøpt en eneste presang selv enda, men jeg kommer gjerne med tips til deg likevel.
So tell me about this person?

Hun liker sunn mat?? Ok.
Og hun er ikke så veldig flink på kjøkkenet? Hmm...
Og hun er utålmodig og liker aller best å gjøre andre ting mens maten lager seg selv? Aha.

I know just what you're looking for.

Buy her THIS:


A steamer. 

Alt hun trenger å gjøre er dette:

1) Kutte opp grønnsaker. (Hva som helst. Rødløk, purre, aubergine, potatis smaker excellent. I dette eksemplet: paprika, sopp, squash, gulrot, kålrabi og broccoli). 

2) Helle vann opp til 35 minutter-streken. 

3) Trykke på knappen.

4) Lage ris. Jeg klarer ikke å lage ris på vanlig måte. Så jeg har en riskoker som smatter med tungen sin når den er klar. Og perfekt:


Forsåvidt et annet fin julegavetips. Sooo... get the organic wild rice cooking.

5) Do something fun for 35 minutes. Or even better.... something extremely EFFEKTIVT.


And theeeeeeeen it's done:


Fisken ser litt yucky ut. Men kan garantere at den er PERFECT hver gang jeg har laget den. Bare lyset, bare lyset... Og se forresten at broccolien ER ertegrønn på dette bildet. I'm not lying lenger ned i innlegget.


Og så heller du på litt olje, pepper, salt, linfrø, solsikkekjerner og gresskarkjerner. Og litt koriander if you like it.

Og det aller beste med hele greia??? Grønnsakene beholder vitaminene. Og de smaker mer/bedre.


And then you eat it. And then you feel happy and healthy. 

(And if I were a professional I would paint that broccoli ertegrønn. Or use photoshop. For hvis du ser på forrige bilde så ER den faktisk grønn. Lyset, det lyset... Eller kanskje den joinet militæret i mellomtiden. I dunno). 

Her er en veggie option:

Det ser bedre ut i virkeligheten, I promise. 

So there you go. Perfect x-mas-gift for en som er glad i sunn, god mat. Always cooked to perfection. And easy-peasy :-)

tirsdag 14. desember 2010

Jeans and DRAMAqueens

I helgen gjorde jeg noe ganske grusomt. (For meg, altså, ikke noe ordentlig grusomt).

Jeg prøvde absolutt ALLE buksene i skapet mitt. Det er lenge siden jeg kjøpte et nytt plagg, men det har jo hopet seg opp litt, da. I løpet av de siste ti årene.
Noen er baggy og "sæggete". (Altså, sånne army-bukser etc). Noen jeans var baggy og sitter nå som et skudd (ifølge andre enn meg selv som egentlig er overbevist om at INGENTING passer, for hvem vil vel gå rundt og holde pusten?). 

Og OMG: Noen vil ikke engang over knærne.

Konkrete bevis på at jeg har gått opp i vekt. Noe jeg selvfølgelig var klar over. Men likevel. Å ikke få på seg bukser som hang litt i rumpa for noen måneder siden er ikke kult for noen. Og for en med spiseforstyrrelser så tør jeg påstå at det er enda tøffere. Men det måtte gjøres. De siste ukene har jeg nemlig gått i kjole, skjørt og joggebukse. Overbevist om at alt som strammer er for lite.

Uansett. I helgen fikk jeg hjelp. (Mine øyne ser jo ikke helt det de skal se). Og noe fikk jeg fortsatt på meg. (Skudd eller ikke).
 
En del av meg ville selvfølgelig brette alt pent sammen og spare, spare, spare innerst i et hjørne av skapet. You know... just in case de passer igjen en vakker (eller not so vakker) dag. "Og noen av de var jo så dyre..."

Men NO NO NO. De skal kastes langt vekk.


Bye, bye, fine klær...

MEN etter å ha luket vekk denne fargerike haugen satt jeg faktisk ikke igjen med så veldig mye. ("Dear Santa...")

Og mye er liksom på grensen. Stramt og j*****. (Excuse me, men jeg kan ikke fordra klær som strammer).

Så har jeg et spørsmål til dere.
Er det "normalt" å HATE (as in: intenst (og klaustrofobisk) behov for å RIVE av seg) trange bukser? Jeg takler ikke å kjenne at det strammer mot lårene, at kanten skjærer litt inn i magen? Jeg innbiler meg at jeg ikke får puste? Og JA jeg er litt dramatisk nå, men jeg føler faktisk ikke at jeg overdriver.

Før, (altså i et annet liv), gikk jeg med jeans som var så trange at jeg sprellet på gulvet for å få igjen knappen når de var nyvaskede. De skulle på. Og hvem brydde seg vel om at de stoppet blodomløpet? I wanted to look go-od in my jeans.

Men nå får jeg panikk. Og vil aller helst ta på meg et TELT.

Jeg innbiler meg at dette er noe jeg må venne meg til (jeg kan dessverre ikke gå med skjørt, pysj og joggebukse resten av livet, kan jeg vel? Og jeg som klager på at jeg ser så barnslig ut- det hjelper kanskje ikke å ta opp "sæggetrenden"?)? Det er bare uvant.

I don't like it. At all. But I will try.
Ukens utfordring: sprade rundt i trange bukser.

En litt traumatisk opplevelse. (Drama-queen FTW!)
Men vekk med dem. De buksene skal ALDRI ALDRI ALDRI passe igjen!
 

mandag 13. desember 2010

Helgeflopp, men to tomler opp

Happy Monday!

Or is it? (JA, det er det).

Etter en f****** slitsom helg... (som jeg gjorde slitsom og som du skal slippe å høre om. Jeg føler meg litt teit hvis jeg ber om unnskyldning for at jeg holdt meg unna nettet, as if you spent your wknd waiting for the exciting update on my fascinating life. But really: I did us all a favour by staying away). Men jo. Mandag. New beginnings. Det er endelig på tide med litt skriving igjen.

I dag skriver jeg om en vond/destruktiv periode. Som heldigvis er over for lenge siden. Men som jeg faktisk ikke har nevnt på bloggen. Jeg er ikke sikker på hvorfor, for jeg har jo utbrodert alt annet i det vide og det brede. Uansett. Det er snart jul. Og du skal få slippe detaljene.

Denne sangen har kanskje blitt en klisje. Men jeg liker den likevel. Og enda så oppbrukt den er: it's still beautiful. Sia. Breathe Me. (Likte den aller best in the season finale of Six Feet Under).


Når jeg er ferdig for dagen skal jeg riste av meg alt det vonde (tenk at jeg faktisk kan riste det av meg??) og prise meg lykkelig for at den tiden er forbi. For en LUKSUS.

Så, JA, det er en happy Monday. En VERY happy Monday indeed.


Jeg ser kanskje litt skeptisk ut, but I am HAPPY and I am RELIEVED. I promise.

See?


Herregud. SMIL da, din idiot. Jaja. Two thumbs up.


Her kunne jeg lagt inn en liten snutt av "Freedom". (For jeg føler det sånn on the inside, selvom jeg tydeligvis har problemer med ansiktsuttrykkene mine). Men det finnes ærlig talt grenser for hvilke clichees jeg skal utsette deg for.


Sååå... happy Monday!

Og ho-ho-hope (see what I did there???) your weekend was good and x-massy!

(I motsetning til min blogg, I'm sorry).

fredag 10. desember 2010

Clap your HAND for my one-woman-BAND

Apropos meg og såkalt "effektivitet". Bear kom med en pretty fantastic (og accurate) sammenligning:

Hvis jeg hadde spilt i band...

...det kommer obviously aldri til å skje, du finner ikke et mer urytmisk/umusikalsk menneske enn meg. (Og det til tross for at jeg spilte keyboard i flere år, dessverre på 90-tallet og ikke på 80-tallet, da det fortsatt var cool. Sån BTW: med hockey-sveis. Fortsatt på 90-tallet, ja. Somebody stop me right now før jeg forteller at... Takk).

SÅ dumt at jeg ikke har bilder!
 
Anywo. Hvis jeg hadde spilt i band... så hadde jeg hatt sånn munnspill-stativ, så jeg innimellom kunne sunget, og innimellom kunne spilt munnspill. Og jeg hadde hatt cymballer mellom knærne, og sånne rislerangler på armene, en gitar rundt halsen, trekkspill på magen og et keyboard til venstre og et trommesett til høyre. You know. Et one-woman-MULTITASKING band. Som består kun av meg. (Jeg liker som sagt å gjøre alt på en gang, hvis du ikke leste gårsdagens innlegg). Og lager ELENDIG musikk.

This is true, Bear, this is true.

Rart hvor mange små destruktive vaner (vaner? uvaner) jeg tuller med. Fint å ha en som hjelper meg opp når jeg går på trynet.


Så nå prøver jeg å gjøre en ting av gangen. Jeg skrur på PCen og veeeeeeeeeenteeeeeeeer. Jeg lager middag uten å snakke i telefon/lese noe. Jeg sitter i bilkø med radio og ro i sjela. (That last one was a lie).

Men jeg FÅR faktisk gjort mer enn før. (De tre dagene jeg har prøvd ut denne nye livsformen). Weird.

Jeg konstaterte i går at jeg ikke har et sekund å miste. Og man kan jo spørre seg...

HVA ER DET EGENTLIG JEG PRØVER Å REKKE?


PS:
Disse fikk jeg av Bear i går. Med beskjed om å roe meg ned i svingene.


Fint at jeg bruker strl 35 i sko. Just like the kids these socks were intended for.



Have a COOL weekend!



I sure will. Hard not to. Med sklisokker og greier :-)

torsdag 9. desember 2010

New perspective on effective

For et par dager siden fikk jeg (booo... dessverre) avkreftet at jeg har en superduper egenskap. (Det ene komplimentet jeg har gitt meg selv? GONE!)

Jeg trodde jeg var EFFEKTIV. Og har likt å tenke på meg selv som en GENIAL multitasker, skjønner du. Men so not the case. Sooo not the case.

Jeg som ...
... trykker på ON-knappen på Macen og går for å gjøre noe annet viktig (som å ta på meg sokker eller svirre rundt i ring) i mellomtiden (det tar vel ca 15 sekunder for den å starte, men det er 15 sekunder jeg ikke kan kaste vekk, jeg er bare så insanely opptatt, skjønner du).

Jeg som ...
... pleide å pugge fysikknotatene mine mens jeg gikk for å hente posten (tok sånn ca 3 minutter, kunne vært en bitteliten pause in my studies, men nooo) og snublet i mine egne bein fordi det er vanskelig å lese og gå samtidig når man er ukoordinert (og sulten).

Jeg som...
... nekter å gå to ganger for å bære ting, og ender opp med å miste varer, mobiltelefoner (som knuser displayet) og glass i gulvet.

Jeg som...
... MÅ gjøre ting litt annerledes fordi det alltid finnes en bedre, mer effektiv løsning enn den vanlige.

Jeg som...
... får hysterisk anfall av å sitte i bilkø fordi tanken på alt jeg kunne/burde ha gjort gjør det umulig å sitte stille.


Det toppet seg på mandag/tirsdag (I can't remember). Jeg rundet hjørnet til kjøkkenet i sånn ca 120 km/hr, overlesset med diverse bager, notater, kaffekopper og et par sko. Og så skled jeg i svingen. Og gikk på trynet. Og knuste to kopper. Og sølte siste kaffeslump i skoen min. (Hadde vært et YPPERLIG bilde, egentlig, kavende på gulvet. Eller video).

Og etter at jeg hadde reist meg (og bannet) spurte Bear hva jeg egentlig driver med. (Både der og da og sånn generelt).

Og jeg/vi fant ut at jeg faktisk føler jeg har kastet bort så mye tid på å være syk/på ikke å få til det jeg vil/på å bruke alle krefter på ting som ikke har ledet noe sted at jeg føler jeg må hente meg inn.

Jeg er konstant på lånt tid. Jeg ligger ALLTID etter planen. Jeg burde alltid gjøre mer enn jeg gjør.

In other words: Jeg har ikke et sekund å miste.

Problemet er at jeg kaster bort så mye tid på å finne metoder på å være supereffektiv at jeg ender opp med å være det motsatte. Jeg bruker evigheter på å finne "alternative" måter å gjøre ting på. (Bear spurte om jeg kanskje vurderer å hoppe OVER kjøkkenbenken fordi det er kortere enn å løpe rundt. Tanken har slått meg. Fordi det ikke er en crazy/dum idé i mine ører forstod jeg at jeg kanskje burde... roe meg ned).

Jeg klarer ikke å gjøre en ting av gangen. Men nå skal jeg prøve.
Alt handler om å være effektiv for meg. Det er en forbannelse. Og BARE tull. Jeg er ekstremt ineffektiv.


PS:

Vi har innført fartsgrense inne.

onsdag 8. desember 2010

No pain no gain


To gain:

1.     To make progress, to improve, to advance. As in health or in career.
2.     To acquire wealth or profit.
3.     To increase in weight, gravity or substance.
4.     To increase in speed.
5.     To win competitive advantage.
6.     To move forward in time.
7.     To age or mature
8.   To grow.

 

tirsdag 7. desember 2010

Age and RAGE

PS: 
(Kan man si PS før man starter? Jeg leste akkurat gjennom, og OMG, my appologies, this is sooo long and boring. Men hvis du interesserer deg for snø og is, alder og rynker, vin og naboer? Please read on!) 

På fredag ringte naboen på døra og viftet med armene og ropte at jeg hadde 2 minutter på meg til å kjøre opp av garasjen. Han hadde måkt og hakket is og nå var det TO spor klare. But it was a 2-minute-window-of-opportunity. Nå eller aldri. For det snødde veldig. (Like dramatsik som meg, den mannen!)

(Han visste at jeg var litt skuffet over den mislykkede redningsaksjonen - jeg ville jo OPP på veien og ikke tilbake i garasjen).


Remember?
 
"See you in the garage", ropte han mens han nesten gikk på trynet ned trappa som jeg ikke hadde måkt (fordi jeg ikke har spade/måke, bare en rake, for hvem trenger vel snøredskaper i et land som kun har snø i to minutter hvert fjerde år?)

Jeg tok løpe(kjøre)fart med bilen og kjørte opp i de to sporene han hadde laget og fikk parkert oppe på veien. Klar til å kjøre/skli hvor jeg vil når jeg vil. It was a great relief. Og siden har den stakkars bilen, (som forresten heter Bear på ordentlig), ikke vært i huset sitt i det hele tatt. He's quite upset.

"And now it's your turn", sa jeg.

"There's NO WAY I'm driving in these conditions", sa naboen. "I'm walking until the snow disappears".

Which means at den stakkars mannen hadde måkt kun for min skyld. Og jeg ble (BOMBE) litt rørt. Og visste ikke hvordan jeg skulle takke. Men så sa han at det var en TRUE pleasure, og så sang han "that's what friends are for" bare at han byttet ut "friends" med "neighbours", og sa at han er pensjonert og kjeder seg ekstremt og at jeg gjorde ham en stor tjeneste da jeg innbilte meg at jeg skulle klare å komme opp en isbakke på sommerdekk.
Så forklarte at han har en datter som har flyttet hjemmefra. I september. Og han håpet inderlig at hun har en nabo som måker for henne også. Og datteren ligner litt på meg... Og så ble han rørt. Og jeg tenkte AHA, her kommer ... det. And it did. Men ikke like ille som jeg fryktet.

"You look so much like her", sa han. "She's 20. Like yourself?".

Jeg har en "greie" med alderen min, skjønner du. Jeg prøver ikke å skryte på meg at jeg ser UNG ut. (Kanskje hvis jeg ikke smiler??). Men BARNSLIG.

En gang Bear og jeg var i USA (jeg var 19), trodde ALLE (ikke alle, da, men det føltes som alle) at jeg var 12 år. TOLV år. Et barn. (Hvem var Bear?? En "onkel"?)

Men tilbake til historien. Som egentlig har et halvveis-poeng. Jeg måtte jo takke min fantastiske nabo. Så jeg skled ned til min lille "village"...

... og kjøpte sko til ham?


Eller gavekort på puben?

 Julestemning FTW!

Nei, silly. Jeg gikk på "polet" og kjøpte vin. Og hva skjedde? You guessed it. Jeg ble spurt om å vise leg.

Og da pol-gutten (som sikkert var 21 år) så Drivers Licence med bilde av MEG og ikke min ikke-eksisterende storesøster på 27 sa han bare:

"Oh... I thought..."

Blæh! Jeg hørte ikke resten. 

Græbba bare vinen og gikk til et parfymeri fordi jeg elsker å henge på parfymerier nesten like mye (egentlig ikke) som jeg elsker stationary shops og bokhandler. Og mens jeg tittet ble jeg overfalt av vennligheten selv. Jeg har møtt henne før. Da anbefalte hun en Qtip over en annen (og nei, jeg ba ikke om råd). Hun har like fint hår som jeg hadde etter frisørtimen min på lørdag (styla som en 99-åring med permanent og skinnende spray), masse, masse sminke. Og jeg tipper hun er 55 år. (Husk det, husk det, det er hele poenget med denne fantastiske historien).
Damen ville hjelpe og jeg kom på at jeg kanskje trenger en ny krem. Mot tørr hud? Hun rynket litt på nesa mens hun studerte meg. Og så fant hun fram en "just marvellous" øyekrem og begynte å kline på under øynene mine.

"This is just perfect", sa hun.

Og så: ""Juuuuuuuuuuust perfect... for women our age".

Stop. Rewind.

WTF?? "Women OUR age???"

Målløs. Speachless. I repeat: OUR age?


Hva er "our" age? 50? 20? 12? 27? 55?



PS:
Når jeg klager over dette "barnslig utseende"-greiene mine så sier folk alltid: "Men tenk når du er 50, da?? Daaaaaa kommer du til å sette SÅ stor pris på det?"

De misforstår, you see. Jeg ser ikke fresh+ung ut. Jeg ser barnslig ut.

Jeg kommer til å se ut som et BARN med RYNKER.


GREAT??? FREAKY more like it!


PS2:
Da jeg kom tilbake fra utflukten min hadde naboen hakket all is og måkt my stairs. Jeg håper noen gjør det samme for hans 55 år gamle datter.


PS3:
Visste du at slanking/underernæring/feilernæring leder til... RYNKER??? Jess. It does.


Og med denne FANTASTISK interessante historien ønsker jeg deg en RIKTIG god dag!