Søk i denne bloggen

fredag 30. desember 2011

The winner of the dinner + ett - i teorien lett - nyttårsforsett

Noe av det vondeste med å være syk var at jeg ikke klarte å sette pris på ting som skulle være hyggelig. Ting som alle andre gledet seg til. Som for eksempel høytider. Og ferier. Og selskaper. Og god mat.

Nå vil jeg ikke kategorisere disse USA-heseblesende-rundturene som ferier, men det er i det minste en change of scene. Og aller viktigst - en pause fra rutinene mine. (Vandeyr = meg. Avhengig av å gjøre ting i "riktig rekkefølge" = meg. Etc). Men joda, poenget mitt var vel at jeg merker at jeg klarer å løsrive meg mer enn tidligere, at jeg ikke får angst av å våkne på ukjente steder, uten å vite hva jeg skal spise i løpet av dagen eller hvilken seng jeg skal sove i når kvelden kommer.

Som jo faller i kategorien: "små steg for de aller fleste, ENORME steg for Kristine". 

Bravo!

Og enda en episode som faller i nevnt kategori:

I DC spiste Bear og jeg middag på en italiensk restaurant. Og etter en forrett på størrelse med noe som i et hvilket som helst europeisk land ville falt i kategorien "stor hovedrett"- jeg overdriver ikke - fikk jeg servert en tuna steak som var så enorm at jeg begynte å le. Overbevist om at jeg aldri i verden ville få den i meg.
Men tro det eller ei, i selskap med Bear, et vinglass så humongous at jeg tipper det inneholdt nesten en hel flaske - igjen, jeg overdriver ikke - og påfølgende ekstremt mye latter - så gled altså hele hovedretten ned. Og kelneren - som tydelig var smigret og begeistret for at jeg likte det han serverte - applauderte meg faktisk for innsatsen.
For det hadde han ikke trodd, at jeg skulle få plass til all den maten. (Bear spiste også opp, altså, men han fikk ikke like mye skryt).

Tidligere ville dette vært selve definisjonen på m-a-r-e-r-i-t-t. Spise så mye at andre mennesker synes det er i-m-p-o-n-e-r-e-n-d-e??? Spise så mye at man får applaus? Foran masse mennesker?
Og jeg skal virkelig ikke skryte på meg at jeg nøt at han klappet i hendene. Men jeg overrasket meg selv med reaksjonen min. For heller enn å smelle tallerkenen i trynet hans, bryte sammen, løpe ut derfra i vill panikk, skrike at mange andre også hadde spist opp - og hvorfor måtte han fokusere på bare meg, eller på annen overdramatisk måte ødelegge det som var en utrolig avslappet og morsom kveld - så tok jeg det overraskende rolig. Og bra. (Og ærlig talt er det lenge siden jeg smalt med tallerkner - bare så det er sagt).
(Og kanskje var det litt på grunn av vinen - noe jeg tidligere ihvertfall ikke ville rørt, ikke engang et par slurker - men ikke bare).

Faktisk klarte jeg å smile. Faktisk klarte jeg å tenke at det er utrolig mye hyggeligere å være en person som klarer å sette pris på god mat enn det er å være en som såvidt pirker borti noe, en som ikke klarer å føre en samtale fordi hun er så livredd for at maten er stekt i smør eller olje eller whatever, en som  bestiller noe som ikke engang eksisterer på menyen - "jeg skal gjerne ha en sandwich, jeg. Bare uten brød. Og uten ost" - (true little tragic story) - en som på en eller annen måte lager anstrengt og klein stemning. Det var utrolig deilig å for en gangs skyld ikke være sær eller vanskelig.

For en gangs skyld være en som ikke sier nei takk. 


I det siste har jeg tenkt mye på hvordan jeg har lyst til å være, hvordan jeg har lyst til å leve. Og jeg vil leve mer som dette - jeg vil være en som takker ja, en det er hyggelig å være sammen med - og kanskje enda viktigere - en som klarer å ha det hyggelig selv. Kontrasten mellom å leve på den ene og den andre måten er - akkurat som vinglasset - humongous.  

Nyttårsforsett:

Si mer ja takk!

Pluss:
Ikke henge meg opp i uvesentlige detaljer, ta flere sjanser, få et system på vitaminene mine så jeg ikke glemmer dem, ikke la meg styre av frykt, drikke mer vann, slutte HELT å løpe innendørs - jeg har ikke dårlig tid, ta meg selv mindre alvorlig, få en fast vaskedag i uken, gå mer tur, kaste meg ut i det som nå føles som altfor store/skumle prosjekter, ta ansiktsmaske litt oftere, sende brev/pakker til niesene mine i Oslo minimum to ganger i måneden. Og aller viktigst: takke alle de som følger med på bloggen min - kommentarene deres betyr mer for meg enn dere kan ane. 

Ønsker dere alle ALT GODT FOR 2012!
  
Og spør... Hva er dine nytrsforsetter?  
 

mandag 26. desember 2011

Back to school etter veldig kul jul

GOD JUL!


Etter noen fantastisk hyggelige dager i Oslo er jeg back in business i Dublin. Bear jobber, jeg skriver - MEN vi koser oss med god mat og film også. Litt vemodig (nå følte jeg meg gammal, du) å gå glipp av selve julaften og første dag hjemme - men neste år blir det andre juleboller. Og vi fikk jo feiret på forskudd.

Tror 2012 blir "forandringens" år for min del. Utrolig mye spennende som skal skje i løpet av veldig kort tid. Gleder meg til det. Gleder meg også til å blogge igjen - for joda, jeg har bestemt meg for å starte på nytt med en litt annen vinkling. Forhåpentligvis litt mer interesting enn denne har vært de siste månedene - skal ikke særlig mye til.

Bare to små uker til USA runde 3 - mye som må i box før den tid. Så før alt det "spennende": 
Bok. Skrive. Redigere. Pelle meg av nettet. Fy fy fy.

Fortsatt GOD JUL!

lørdag 17. desember 2011

That's absurd, Word

Fun fact?

Ordboken i word lager rød skriblerier under ganske mange ord. 
Som for eksempel... kostliste. Eller... overanalysere (som visstnok skal deles i to, men det liker jeg ikke, så det nekter jeg å gjøre).

Derimot viser det seg at "katastrofetankekaos" er et helt greit ord.


Ser du hvor FUN hverdagen min er?
Når denne oppdagelsen får meg til å bryte internettforbudet mitt?

Fun fun fun...

Oppskrift på jul: 
Tid: 
3 minutter.
Du trenger: 
Tre nisser, to bamser, en snømann, ett litt harry lystre. Sett i stikkontakten, la alle myke skapninger finne seg en sitte/liggeplass.

VIPS.  


Neste år har jeg store planer hva julen angår. STORE. Det inkluderer mye lys. Og mye baking. Men i år blir det altså forskuddsversjonen - og det blir også fint!

Nå er det snart tid for å flakse til Oslo. Jeg skal i møter hos Aschehoug, hilse TO nydelige små babyer for aller første gang, se familie og venner. Og feire julaften TO KVELDER på rad. 

Jeg gleder meg genuint til å slappe av. Spise god mat. Og ikke tenke på arbeidet som venter når jeg kommer tilbake...

Julestemning all the way!

Ho ho ho... fra meg så lenge!

tirsdag 13. desember 2011

No more smelly feet, home=sweet

Home sweet, sweet, sweet home...


Herregud, det er euforisk deilig å være hjemme. En fantastisk tur - virkelig - men samtidig veldig hektisk. 


Det første jeg gjorde var å tømme trillekoffertene våre over i vaskemaskinen - og det var den utpakningen.

Og i postkassa ventet det eneste som gir meg JULESTEMNING (i tillegg til Coca-Cola-reklamen på TV... og juletrelys... og lukten av pepperkaker... og lyden av pappa som maler mandler til marsipan...):



Naboene har som alltid fantastiske juletrær skinnende i stuevinduene (de pyntes som regel 1. desember). Det har (boo-hoo...) ikke jeg. Men jeg har et bittelite lystre, da. Og fine nisser og snømenn.


 Det tok meg tre minutter å pynte til jul. Hard to believe, I know....




Men nå er jeg mest keen på rutiner, jeg. Lage min egen kaffe. Sove i min egen seng. Bake mitt eget brød.

Og herregud, jeg SAVNER å skrive.

Det er et godt, godt, godt tegn. Og jeg har tenkt en del mens jeg har hatt pause - på at jeg ikke skal fortsette med de samme tankene de jeg aldri helt klarte å gi helt slipp på til tross for at jeg i det minste fikk dyttet dem litt vekk...
..."dette skal faktisk folk lese - dette er for ekkelt, dette er for sykt, vil jeg virkelig at noen skal vite dette om meg? Skal dette følge meg "for alltid"?" etc etc etc.

Jeg vet jeg har sagt det før, men nå mener jeg det virkelig:
Spiseforstyrrelsen min var alt annet enn delikat. Den var ekkel, den var grusom - å presentere den som noe annet vil være å lyve.
Den var heller ikke et valg. Ikke noe jeg ønsket meg eller oppsøkte eller planla. Og derfor ikke noe å skamme seg over.


Men jeg gleder meg i det minste til å sette i gang igjen. Ekstremt.


Og gleder meg til å tjuvstarte julefeiring i Oslo om bare en liten uke. Det blir ekspressjul med to tjuvstarter på julafen.

OG jeg også i møter med Aschehoug - alltid veldig hyggelig, alltid veldig spennende!!!


Ny deadline er satt til februar. Og den skal jeg rekke. Det vil si utgivelse i mars. Og jeg gleder meg ekstremt til å bli ferdig. Samtidig gjør tanken på at alt sammen skal leses av andre meg ubeskrivelig kvalm, livredd og skjelven. 

Den tid, den sorg. 

Og med det - og med dette bildet av nok en Bear...


... ønsker jeg deg en fortsatt fin førjulstid!


lørdag 3. desember 2011

Another GREAT update

Og en ting til. Jeg har tenkt litt på hva jeg skal gjøre med bloggen.

Føler det er liten vits i å ha en blogg som sjelden/aldri oppdateres. Og da aldri med noe som er verdt å lese (å blogge om hvor mye en blogg suger = patetisk!!!).
Når jeg får levert manus - guri malla, det er mye som gjenstår, får litt angst ved tanken på at det nærmer seg, men det bare gå - må jeg bestemme meg for enten å starte litt på nytt og faktisk blogge jevnlig. Eller ikke i det hele tatt. Frem til det blir det mer av dette halvveis-opplegget. Så stay tuned - plutselig dukker det opp enda flere føtter...

Jeg lener litt mot å starte en ny blogg med en litt ny fokus!

Okidoki. Nå skal jeg nyte fantastiske Boston med enda mer fantastiske Bear...

Feet are yucky in Kentucky

Bare en liten oppdatering herfra.

Du ser det beige nederst på bildet??? Det er mitt skjerf. Mens vi ventet på flyet til Kentucky i forrige uke var jeg nemlig så heldig å få denne damen ved siden av meg.

Ingen ORD kan beskrive stanken. Eller hvor raskt vi flyttet oss - selvfølgelig etter at jeg tok bilde...



Akkurat er vi i FANTASTISKE Boston - var her i fjor også, og det er min favoritt. Nydelig!

Har sett mye, men noen høydepunkter har vært NYC - med verdens beste fetter som jeg ikke innså hvor mye jeg savner før jeg fikk most ham flat, en del av Cincinnati (i Ohio) og Indianapolis!

Det har gått i ett de siste dagene - med mellomlandinger har vi flydd syv ganger på fire døgn. Jeg ser JÆVLIG sliten ut.

Mye flyplass-mat på farten, INGEN form for rutine - med andre ord: mange utfordringer for et litt nevrotisk vanedyr som meg.
Men utrolig spennende, gøy og en fantastisk mulighet til å se utrolig mange flyplasser. LOL.


Men nå er det helg! Og strålende sol! Og i morgen skal vi IKKE fly! Yey!

God helg!

torsdag 17. november 2011

Real - og litt surreal - deal

Etter en krisemaksimeringsdag av patetiske dimensjoner har jeg roet meg. Og jeg skriver. Og det er midt på svarte natta. Og jeg drikker kakao. Og jeg elsker det.
Dette er min patetiske idea of a great time. Seriously. 



Og se hva jeg fikk på mail tidligere i dag - en link til Norli Bokhandel.


Jeg er kanskje barnslig, men det var litt stas! Og plutselig ble alt litt "real", litt mer realistisk.

Det ble enda mer "real" da jeg nylig fikk se over tyve forslag til bokomslag - herregud - det blir umulig å velge. Umulig. Men gøy.
 

Jeg elsker å jobbe om natten. Selvom det går utover søvnen - opp til fast tid klokken 06:55. Men skitt au, jeg er lys våken. Bare litt til. Og så skal jeg legge meg. Eller kanskje ikke det er noen vits. Anyways - der fikk jeg utløp for litt opplagret babling.

God natt! God torsdag! Og god helg! 

onsdag 16. november 2011

Stressless

Etter altfor lite søvn og altfor mye stress de siste dagene -

her baller det på seg av praktisk uforutsett skjiiit, panikkanfallene går i ett, jeg skulle egentlig skrevet, å legge opp en nogenlunde fornuftig rute med hotell/fly når man skal innom mange stater på ikke veldig mange flere dager, og når planene i tillegg kontinuerlig forandrer seg = et helvetes puslespill  

- jooo, etter alt dette stresset så jeg rett og slett ut som... jeg vet ikke. Grå. Beige. En veldig sliten skapning, I guess.


Håret mitt er tørt og flisete, huden sliten og nuppete. Så jeg gjorde noe jeg veldig sjelden gjør - jeg tok en time-out med hårkur og ansiktsmaske - og følte meg sååå fresh!

Og så - for å toppe det hele tok jeg meg en tur ut - første møte med frisk luft siden jeg kom hjem. Herlig, herlig, herlig, tenkte jeg. Nå er jeg så flink som tar vare på meg selv, tenkte jeg. Nå føler jeg meg bedre, tenkte jeg.  

Helt til jeg møtte naboen min... Som spurte:


"Everything okay, Kristine? You don't look so good...".

Jeg elsker naboene mine. (Faktisk gjør jeg det, altså).


Noen ganger skulle jeg gjerne satt verden på pause - rast rundt og gjort alt jeg skal gjøre - og så trykket play igjen.
Etter først å ha trukket pusten.

Jeg vet jo hva som skal til - ikke la alt falle ned i hodet på en gang, ikke blåse opp alt (verdensmester i å skape problemer = meg), takle en og en ting, ikke få angst av uforutsette problemer eller forandring i planene. Etc. Etc. Etc.

Problemet er vel egentlig at jeg ikke får gjort det jeg egentlig skulle gjøre, det jeg vil gjøre: Skrive. Og selvom boken er utsatt til litt utpå nyåret vet jeg at jeg ikke får tid til noe arbeid før midten av desember. Noe som minner meg på at det faktisk snart er jul. Og at det fantastiske plasttreet mitt ble ødelagt da vi hadde lekkasje. Og at jeg ikke kan kjøpe julepresanger i USA fordi vi bare reiser med håndbagasje. Og at jeg egentlig ikke har peiling på når - eller hva - jeg kan få fikset hjemme i Dublin før vi reiser til Oslo for å "tjuvfeire" litt før selve julaften (som skal tilbringes her)...

Godt jobba, Kristine. Det er så mye annet som skjer om dagen at jeg har glemt julen... Ordner seg. Ingen julekort. Og bare gavekort. Eller no sånt.

Mitt største mål i livet (kanskje ikke i livet, men ihvertfall akkurat nå) er å lære meg å takle stress. Det ville vært smæsjing for livskvaliteten.

søndag 13. november 2011

Look at that cat

Tuen hjem tok hele 37 timer på grunn av en idiotisk forsinkelse - som, når du mellomlander to steder, baller noe voldsomt på seg... Og ender opp med å bli fire timer her, syv timer der... etc og etc og etc. Som om timer vokser på træt, liksom...

Egentlig har jeg bitchet nok om det som det er - og det må ikke overskygge en ellers fabelaktig tur.

Før jeg sover - jeg fikk ikke sove på flyet - og pakker ut jeg vise et bilde...

... for se hvem som smatt inn på kjøkkenet da jeg åpnet døra til hagen, da:


"Her bor jeg", sa Moira. Og "where the **** is my food?"
Naboene har matet henne. Men ser ut som om hun har savnet meg likevel. Eller kanskje kjøper jeg bedre kattemat... Doesn't matter. 

Etter et relativt negativt innlegg om Wilmington kan jeg fort fortelle at Washington DC var fantastisk!!!

Vi bodde ved Georgetown University - nydelig campus, utrolig koselig område.


Fikk ikke tid til særlig sightseeing, men skal uten tvil reise tilbake - må være et perfekt sted å ha ferie!

Fikk ikke tatt detaljert nok bilde av et hus jeg forelsket meg litt i - men du får et sånn halvveis inntrykk - hvis man pynter flott til Halloween (både på taket og i hagen står det masse fugleskremsler), tipper jeg juledekorasjonene er smæsjing:

 
Nå blir det fem intense dager med "catch-up" på alt jeg har latt ligge, før vi reiser til Boston lørdag morgen. Da for 22 dager. Og 22 dager med håndbagasje skal gå fint, I think, etter generalprøven.
Jeg har lært to ting: pakk mye sokker. Ikke pakk stor hettegenser.

Herergud, nå bare utsetter jeg alt jeg skal gjøre. Snakket bare tull, veltet kofferten min, bagen min, snakket til en mann som ikke var Bear likevel etc etc etc på Heathrow. Fun fun fun.

Herregud, ingenting gir mening.

Men. 
Utrolig deilig å være hjemme. Gleder meg til å vaske klær, lage min egen kaffe... Og mat. Restaurant og room-service er luksus og fantastisk - men akkurat nå har jeg mest lyst til å smekke sammen noe heeelt selv...
 
PS:
Da vi fløy fra DC til Philadelphia satt jeg foran Gordon Ramsay på et bittelite mini-fly - og han, som på TV virker en smule biatsjy var søren meg tålmodigheten selv. På flyplassen ble han overfalt av folk som ville ha autografer, og rett før vi landet spurte flyvertinnen om han kunne bli igjen så piloten kunne få et bilde. Sporty å si OK til det, synes jeg!


OK. Nå skal jeg holde kjeft.

Fortsatt god søndag, eventuelt HAPPY MONDAY!
 

fredag 11. november 2011

Me+Bear in Delaware

Hewwo! 
Her fikk jeg endelig lastet opp innlegget jeg skrev fra Delaware! Litt forvirrende kanskje, skrevet for flere dager siden, men jeg poster likevel, jeg :o) 
Liker Washington DC omtrent tusen millioner ganger bedre - til tross for en bizzy schedule har Bear og jeg kost oss mer her enn i Wilmington. Og fordi jeg nettopp fikk laundry levert på døra med RENE SOKKER er jeg relativt happy. Mer om DC soon, her er det ufattelig interessante (og positive) innlegget om Delaware (et høøøl). 


Greetings from Wilmington, Delaware. AKA... nowhere...

Byens motto: "A place to be somebody".

  
Men tro meg - det er ikke vanskelig å skille seg ut som "somebody" i denne øde byen - dette er det merkeligste, merkeligste, merkeligste stedet jeg noensinne har vært. Det er ikke en liten by - likevel virker det nesten som om den er forlatt. Nesten ingen mennesker, nesten ingen trafikk. Veldig ulikt alt annet jeg har sett av USA (ikke at det er så jæskla mye). Ikke engang Starbucks her, lizzom.

But still, Bear og jeg gjør max ut av det. Har prøvd å få Bear klippet, men ettersom alle salonger spesialiserer seg på "braiding and weave" - og fordi han tross alt ikke er så keen på det - endte vi til slutt opp med å kjøpe barbermaskin. He looks smashing. And it's all thanks to me.

Stort pluss er at vi har Dr Pepper. Og at vi kan se filmer som fortsatt går på amerikansk kino på TVen på hotellrommet.

Og, ikke minst, i går fant vi noen glade farger i alt det grå i form av en fantastisk sushi-restaurant - som seriøst gjør opp for alt annet:

  
Føler at dette ble litt sånn b-o-r-i-n-g postkort-aktig. Too much info om kjedelige saker. Men seriøst - dette er et kjeeedeeeliiig sted. Og jeg har i det minste ikke sunket så lavt at jeg har skrevet om været. Og det er da noe. 

Imorgen reiser vi videre til Washington DC - og det skal bli bra med litt mer action! (Jeg fikk rett!!!)

Ha en fortsatt fin uke!
 
Og så tilbake i nåtid: 
På lørdag reiser vi hjem til Dublin via Philadelphia. Før vi farer av sted igjen om bare seks dager. Da for TRE UKER. Som nevnt tidligere... med kun håndbagasje... Uæh... 

fredag 4. november 2011

The States awaits

Tusen, tusen, tusen takk for all hjelp mtp portrett.

Jeg vegret meg litt for å legge ut bildene - ikke fordi de ikke er fine - men fordi jeg ikke kan fordra den slags eksponering. Måtte gjennom noen panikkanfall før jeg postet... Men det gikk jo fint!

Da jeg startet å blogge hadde jeg aldri trodd jeg skulle ha mot til å legge ut bilder av meg selv i det hele tatt - og nå klistrer jeg trynet mitt både her og der.

Det kan kanskje kalles fremskritt?
Ikke fremskritt fordi jeg har som mål å presse meg frem på PC-skjermen din - smilende, "dansende"/vuggende, med armene rundt meg selv, whatever - men fordi jeg har som mål å gjøre ting jeg er redd for helt til jeg ikke er så redd lenger.

I think this is the winner:


Vi - vi = Bear + myself - planlegger tre turer til USA de nærmeste ukene/månedene. Det er jobbrelatert - ergo mest flyplasser og hotell - men forhåpentligvis blir det også tid til å se litt spennende (og annerledes) steder.
Mange av de stor-store byene, og noen litt mindre. Noen steder jeg aldri har hørt om. Så lenge jeg får diet Dr Pepper er jeg jæskla fornøyd.

Fra Philadelphia i januar... Yummy!

Gleder meg også til god mat (Dr Pepper er mest stas fordi jeg ikke får det i Dublin). Gleder meg til å spise på restaurant og kose meg med Bear!

Men nok om mat og drikke - det blir USA på kryss og tvers - med lite tid per sted.

I første omgang blir det fire store byer på bare en kort uke. Mens NESTE runde - i slutten av november - blir på hele 22 dager - med bare håndbagasje. Minimum 44 sokker? (Eller muligens vaske underveis. Så smart).


In other exciting news:

Jeg har vært tyggisfri i 13 dager. Falt av lasset for noen uker siden - jeg fant en pakke i bilen og bare måtte ha en - og så måtte jeg bare kjøpe et par pakker til osv. Trodde virkelig jeg skulle klare å være moderat, but no. Jeg trosser magesmerter og ballongmage - det er jo nesten patetisk.
Dagen før jeg innså at nok var nok (forrige lørdag) tvang jeg meg til å tygge restene fra Tax-Free-bonanzan jeg hadde på vei hjem fra Oslo. Og jeg trodde virkelig det - vi snakker så store mengder at jeg blir flau/skremt - skulle stanse meg fra å savne mer (du vet, sånn noen blir tvunget til å røyke en tyvepakning etter å ha blitt ferska som tenåring - så man skal bli så kvalm og syk at man aldri tør å prøve igjen? Eller det skjer kanskje bare på film?).
Uansett. Funker ikke med extra.

Sett meg i en bil og jeg må ha tyggis.
Sett meg foran en PC og jeg må ha tyggis.
Sett meg to meter fra et annet menneske og jeg må ha tyggis.
Sett meg foran en tallerken med mat - og når jeg har spist opp... så må jeg ha tyggis.

Jeg må - med andre ord - ha tyggis.

Men nå jeg bare slutte. Nå er det stopp. For alltid. Punktum. Jeg vet jeg skal klare det.


Fra Halloween i fjor. I år hoppet jeg over... Fy! 

Bear og jeg har forelsket oss i en katt - vi kaller henne Moira. Og fordi hun ikke har halsbånd og henger i hagen vår hele dagen, banker på kjøkkenvinduet med poten sin og skriker etter mat/oppmerksomhet - så har jeg begynt å kjøpe kattemat.
Jeg er faktisk ganske stolt når jeg handler - "alle tror sikkert jeg har katt", tenker jeg. (Og jada, jeg vet at det ikke er tilfelle. Og jada, jeg vet at jeg er patetisk. Men jeg ønsker meg ekstremt et loddent dyr - og selvom Bear og jeg er enige om at 2012 er året - så er Moira litt min. Litt).

Moira. Ikke spør hvorfor det var det første navnet som falt ned i hodet mitt.
 
Vi er så forelsket, Bear og jeg - i Moira, at vi klapper i hendene og roper "Moira er her, Moira er her" hver gang hun dukker opp - en gang ble vi så euforiske at vi skremte henne vekk.
 
Søt??

Ser for meg at ukene frem til slutten av januar vil gå i ett.
Savner allerede rutinene mine...... Neida, jeg gjør faktisk ikke det - jeg gleder meg aller mest. Og er ekstremt mye flinkere til å takle ferie (selvom dette ikke blir ferie så vil det jo være dager uten fast struktur). Deilig å glede seg til ting som er spennende og hyggelig igjen.

Dette blir en adventure! En fantastisk mulighet til å se MYE av USA.

Skulle jeg komme over noe som er mer spennende enn det jeg har delt nå - og det skal jo godt gjøres, med mindre jeg møter en katt, klarer å stå i mot en tyggispakke eller faktisk drikker en Dr Pepper - så skal jeg slenge det opp her :o)
 Og hvis jeg har på meg de samme klærne på alle bildene - om det blir noen bilder - så vet du hvorfor. Men de skal være rene, altså. Når jeg tenker meg om får man jo ganske mye i en trillekoffert - så lenge man unngår masse sko. Og jakker. Og toalettsaker.


Herregud. Jeg har tusen ting å gjøre. Og jeg må pakke - bare utsetter, bare skravler. Sssh...

Og jeg må be nabobarna holde et øye med Moira mens vi er borte.


Ha en kjempefin helg! Og en kjempefin uke!
Og takk igjen for alle fine tilbakemeldinger - de betyr mer for meg enn dere kan ane!!! REALLY.


PS:
Endelig en fordel med lite/dårlig søvn - no jet lag for me! Never a problem!

lørdag 29. oktober 2011

Ikke lett å velge portrett...

Her er noen av bildene fra fotograferingen med Tine Poppe. Hun er utrolig dyktig, utrolig søt og utrolig tålmodig (det er ingenting jeg synes er mer ubehagelig enn å stå/sitte/danse foran et kamera). Men med den søte redaktøren min fra Aschehoug (også ekstremt dyktig, også ubeskrivelig tååålmooodiig) på sidelinjen og småprating var det på ingen måte så skummelt eller kleint som jeg hadde trodd.

Jeg er så heldig - for Tine skal også lage omslaget til boken - og etter å ha sett hva annet hun har laget så klarer jeg nesten ikke å vente på resultatet.

(See for yourself!!!) 

Lucky me, lucky me, lucky me!!! Dette er så SPENNENDE! Plutselig er det litt mer "på ordentlig".

Nå gjenstår bare resten av innmaten, liksom. Og det er jo egentlig ikke så farlig hva som står der - så lenge den er fin utenpå, right?

Ett av disse bildene skal brukes som et såkalt "forfatterportrett" - og jeg vet ikke hvilket jeg liker best...

Jeg har - av hensyn til meg selv - ikke inkludert bilder der jeg "danser"/"vugger"/whatever...

Kjipt for deg. Bra for meg.

OK, da. Jeg danser litt på ett. Gjett hvilket?


 
Hvor danser jeg?

Og hvilket bilde liker du best?


All hjelp mottas med stor stor stor takk!

Fortsatt god helg og HAPPY HALLOWEEN!!!

torsdag 27. oktober 2011

Jeg skriver lett uten internett

En lang skriveøkt er over.

Jeg har sluttet å stanse meg selv fordi jeg "ikke får det til", fordi jeg plutselig innser at dette her skal folk faktisk - kanskje - lese. Om meg. Og det er altfor ekkelt, altfor sykt etc etc etc.
Jeg skriver uten filter. For hva er egentlig poenget med å fortelle hvis jeg skal sminke på sannheten? 
Spiseforstyrrelsen min var alt annet enn delikat. Den var ekkel, den var syk - å presentere den som noe annet vil være å lyve.

Vi har ikke satt noen ny deadline for utgivelse, men det blir på nyåret, og jeg pusher på så godt jeg kan - uten å pushe meg så langt eller hardt at jeg går på trynet. For det ville jo vært ganske ironisk - å stresse seg syk mens man skriver en bok om å bli frisk...

I dag har jeg redigert og redigert og redigert. (Vi reiser snart til USA og da blir det ikke mye tid til overs). Og strøket så mye tekst at jeg satt igjen med under halvparten. I love it. Vekk med dritten!
Har nektet meg selv internett hele dagen - og det er helt utrolig hvor mye man får gjort når man ikke sjekker mail, leser blogger eller innvolverer seg i hva som skjer i resten av verden en hel dag.

Har flyttet meg ned fra kontoret til kjøkkenet - der er det glasstak og det finnes ikke noe mer beroligende enn å høre regnet. Men innen jeg fikk dratt med meg pikk-pakket mitt var det opphold igjen. Blæh. Jeg elsker regn.


Jeg tror at KK-intervjuet er i det nummeret som selges fra og med neste mandag - 31. oktober. Det virker utrolig lenge siden jeg satt med macen på fanget og prøvde å ikke se ut som en idiot mens jeg "blogget"... Oh lord...

Tenkte jeg skulle legge ut noen av bildene fra fotograferingen til boken i løpet av helgen - det er så mange å velge i - gøy å se resultatet. Enda mer spennende blir det med omslaget!


Her er en liten smakebit:
 



Ny internettfri dag imorgen - mer redigering. Men jeg kommer sterkere tilbake til helgen!

Ha en fortsatt fin uke!

søndag 23. oktober 2011

Good food - good mood

Før jeg ble syk elsket jeg mat - jeg var det motsatte av kresen, elsket å kokkelere, elsket å spise ute, elsket alt sosialt som involverte noe godt.

Da jeg begynte i behandling trodde aldri ville finne tilbake til den gamle "matgleden" (heter det matglede?) - at den var ødelagt, at jeg aldri igjen skulle få lyst på mat, at måltider for alltid - ihvertfall til en viss grad - skulle forbindes med tvang. 

Heldigvis tok jeg feil. 

Det er lenge siden jeg fikk lyst på mat, altså. Lenge siden jeg klarte å rope: "jeg er sulten" uten å skamme meg så mye som en brødsmule. Lenge siden jeg begynte å smake på "skumle" ting, nye ting - uten å ha regnet ut nøyaktig innhold.

Men jeg kom bare til å tenke på det - mens jeg lagde lunsj til meg og Bear, at det er deilig å faktisk ha lyst på den maten man lager, deilig å kunne smake den til, deilig å glede seg til å spise! 

Det jeg lagde i dag var på ingen måte det "skumleste" i verden - ingen utfordring. Men likevel mer spennende enn å vise bilder av havregrøten jeg spiste til frokost :o) 


Lag på lag med grillede grønnsaker: aubergine, squash, paprika, pesto og masse mozzarella.

Med hjemmebakt brød og avokado/tomatsalat on the side.



SO yummy.


Fortsatt god helg!

fredag 21. oktober 2011

Snoring boring...

God helg fra meg som egentlig ikke har stort å fortelle...

... annet enn at jeg har fått ny termos:



Så da lar jeg det være med den ufattelig interessante nyheten (prøver å holde litt liv i den stakkars bloggen) og stanser meg selv før jeg begynner å bable om noe enda kjedeligere.

GOD HELG!

mandag 17. oktober 2011

*Vrikk vrikk* og *klikk klikk*

Tilbake i Dublin etter fine dager i Oslo. Najs!

Fotograferingen var – utrolig nok – gøy. Fotografen var supersøt og fikk meg til å slappe av. Bortsett fra når hun ba meg danse, da...
Jeg vet jeg har nevnt det før – men jeg har altså ikke rytme. Eller, jeg har rytme, den er bare annerledes enn alle andres. Og musikkens.
Men jeg vugget litt, jeg. Indeed I did. Til og med littegranne ute i Slottsparken. Ett ord: LOL.

Fordi jeg ikke visste hva jeg skulle ha på meg helte jeg hele kofferten min over i en stor IKEA-pose som jeg drasset rundt på hele dagen. Nytt kallenavn – “the bag lady”. Det endte selvfølgelig med hvit genser - haha...
Jeg har lagt in request om å få store pupper og store lepper i Photoshop, men jeg tror kanskje det ikke kommer til å pumpes opp. (Joke. Hilarious joke).  

På flyet hjem igjen jobbet jeg med manus til boken, og la merke til at en nysgjerrig nabo tittet litt ned på teksten. Og ble litt ille berørt da jeg så den store, feite overskriften på et avsnitt jeg inntil videre bare har kalt: “avføringspiller”. Najs.

In other news:
Bear og jeg skal reise fremover. MYE. Og det er en av grunnene til at boken har blitt utsatt - til en gang på nyåret. 
Ellers kan jeg kanskje fortelle litt om hvordan jeg ligger an. Boken skal bestå av tre deler, og jeg holder på å redigere Del 1 (som jeg fikk tilbakemeldinger på hjemme i Oslo). Del 2 er sånn tja-halvveis ferdig, men litt kluss med rekkefølge, litt hull. Del 3 er en katastrofesammensetning av litt grei tekst og mye ufattelig kjedelig, dårlig tekst. Men jeg vet hva jeg vil si og hva som mangler (mesteparten) - må bare få skrevet det.

I tillegg vil jeg skrive litt mer om hvordan jeg har det nå - og mer om hvordan jeg definerer "frisk". Og egentlig gankse mye mer, men blir litt stressa av å tenke på det, så lar det være med det.


PS:
Litt om min ikke-eksisterende-rytme: 
En gang jeg faktisk slo meg løs på dansegulvet - full, veldig full, hadde aldri turt edru - fikk jeg konfirmert hvor udugelig jeg er. En fremmed mann TAKKET meg for at han endelig kan danse uten å skamme seg, Hvorfor? Fordi han vet at jeg eksisterer. 
 Frekkas!

PS 2:
Tittel er konfirmert: "Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?" 

Ha en kjempefin uke!

tirsdag 11. oktober 2011

Photoshoot + over og ut

Greetings from...

... Oslo. Jeg er her på ei lita på-sparket-tur.

I går satt jeg i fantastisk hyggelig møte med forlaget til langt på kveld - jeg koste meg.

Og imorgen skal jeg fotograferes til omslaget av boken...

Og det blir sikkert en spennende opplevelse. Ikke for meg, selvfølgelig, som tross alt deltar på photoshoots hele tiden (les: aldri i hele mitt liv), men for fotografen. Som skal jobbe med en person som blir så nervøs av kameralinser at ansiktet vrenger seg. (This is true). En real utfordring!


Men det blir gøy!

Akkurat nå er jeg barnevakt for den lille Dinofanten, som har aller mest lyst til å sitte oppå pulten min :o)


 



På tide med en tur i det fine været, I guess! 

Over og ut! 

søndag 2. oktober 2011

Litt om fremskritt

I dag morges laget jeg knekkebrød, og det slo meg at det nesten er ett år siden jeg fulgte oppskriften for aller første gang. Da var jeg utrolig stolt for at jeg klarte å spise uten å regne ut nøyaktig næringsinnhold, og fordi jeg bare ett år tidligere ikke ville vært i nærheten av engang å inhalere luften over "deigen" (det er vel ærlig talt ikke en deig - men ikke heller en røre, er det det, da? - but you get the point). Ikke fordi knekkebrød er så forbanna farlig, men fordi alt i mine øyne (og i min munn) var farlig.

Uansett, det har snart gått enda ett år (ihvertfall nesten) og nå er jeg stolt av helt andre grunner. For eksempel fordi jeg som regel ikke tenker så veldig mye over hva jeg spiser eller hvor mye jeg spiser når det er noe så sunt som knekkebrød :-o
Og fordi jeg - når jeg først MÅ tenke meg om - fokuserer på andre ting enn før. Jeg vet at jeg tilfører kroppen min noe den har veldig godt av - næring jeg ser for meg reise direkte til hjernen og ikke til for eksempel innsiden av lårene.

Poenget mitt?

Jeg tror det er viktig å innimellom se seg litt over skulderen, innse at man gjør fremskritt. Jeg synes ihvertfall det er lett å føle meg "stuck" fordi det fra dag til dag føles som om det går så uendelig sakte fremover. Og derfor hjelper det å minne meg på hvor jeg var for bare ett halvt år siden, eller ett år siden, eller enda lenger tilbake i tid - for da ser jeg ENORME (og mindre enorme) kontraster. Og jeg blir motivert til å fortsette.
(Når andre påpeker fremskrittene mine - også de som ikke er relatert til mat - er det OGSÅ veldig motiverende! Husker godt at en venninne sa til meg at hun plutselig kjente igjen latteren min - som i den gamle latteren min. Og at noen engang sa: "Se på deg i dag, da, Kristine - du er på café! Og for bare et halvt år siden svarte du ikke en gang på telefonen hvis den skulle finne på å ringe").

Alle små steg man tar i riktig retning - for eksempel at man takker ja til en klem/til en gulrotmuffins/til en frikveld heller enn å alltid si "nei takk" - bidrar til at man kommer seg videre.

Det som der og da føles som ubetydelige, miniatyriske babysteps legges sammen til store og viktige fremskritt!


Se oppskriften her.


PS:
Jeg gleder meg til å blogge litt oftere om litt mer interessante ting i løpet av høsten - men det viser seg at jeg, som trodde jeg var en fantastisk multitasker ikke klarer å fokusere på så mye annet enn bok når jeg først setter i gang.
Og timene jeg har fri prøver jeg å tilbringe med annen jobb, alt "som skjer", med Bear, med venner, på tur i skogen, med vaskebøtta og - LOL - foran TVen. (Oki, jeg klarer ikke dy meg. Du se en serie med bl.a. Claire Danes som heter HOMELAND. Ok?) 

Herregud.
GOD SØNDAG fra meg!

onsdag 28. september 2011

Groovy movie

Vet ikke om folk fortsatt titter innom denne halvdøde bloggen, men her er et lite livstegn fra meg. Det skjer så mye om dagen at jeg blir litt andpusten - (bør kanskje påpeke at mye for meg sikkert er helt normalt for mange, men herregud, jeg blir andpusten lell...).

Anyways. Skal ikke kjede dere med mer bokprat, er ikke så mye nytt på den fronten annet enn at jeg presser inn så mye jeg kan innimellom alt annet.
Tenkte jeg kan skrive om noe litt annet enn spiseforstyrrelser og meg selv ettersom jeg begynner å bli litt lei av begge deler (egentlig mest meg selv).

I helgen (som begynner å bli en stund siden kanskje) var jeg på kino twice (dette er ikke inkludert i at det "skjer så mye om dagen", bare så det er sagt).
Så to bra filmer (begge med Ryan Gosling, helt tilfeldigvis), den første var fantastisk - Drive, en av de beste filmene jeg har sett på lenge... Og med utrolig bra musikk!



Den andre veldig søt - Crazy, Stupid, Love...:



Anbefaler den første spesielt!

Og når jeg først er i gang må jeg nesten anbfeale denne serien også, Terra Nova, den er brand new og jeg har sett de to første epsiodene. (Og jeg liker den ikke bare fordi det er dinosaurer i den. Men det skader jo ikke heller, da).




Dette ble kanskje litt tomt og tullete, men jeg kommer sterkere tilbake! (Med hva er jeg ikke riktig sikker på. Kanskje tar livet en spennende vending...).

Håper alt står bra til! Fortsatt god uke!

fredag 16. september 2011

Late, but oh-so-GREAT update

Neida. Kjedelig update.

Del EN av boken er levert til redigering/gjennomlesing (jeg vet ikke hva det heter, jeg, jeg vet bare at den leses. Og at det strekes rødt. Og at noen gjør seg opp en mening... Uæh!).

Og jeg er i gang med del TO. Totalt sett skal det bli TRE deler.

I Dublin har det blåst storm, og vi har vært uten telefon (ingen krise) og internett (full krise). Når det gjelder livet utenom skrivingen - som ikke er spesielt spennende - kan jeg nevne at jeg har sett siste episode av Entourage. Og tanken på at jeg kanskje - med mindre de lager "Entourage - the movie", noe jeg tror de skal, noe de - skal "møte" Ari Gold igjen gjør meg... forferdelig sint og lei meg. (At nyheter fra mitt liv kun inkluderer en TV-serie er kanskje en smule trist i seg selv).

Ellers har jeg hengt litt med Bear - han har hatt en sjelden fridag - og nå skal jeg i gang med en skriveøkt. Og lord almighty, jeg må innrømme at dette blogginnlegget er en liten unnskyldning for å utsette - jeg holder nemlig på å skrive om hvordan det var å gå opp i vekt. Og jeg husker mest kaos, gråting, skriking, krangling, tvang, sprengende mage og følelsen av at "NÅ går alt til helvete". 

Men det gjorde det jo ikke.

:o) 



Q: Misunnelig på termosen min???

Som nevnt tidligere - kaffen smaker bare INSANE mye bedre fra den termosen enn fra en kopp. Og selvom jeg drikker litervis med kaffe om dagen er det akkurat nå kakao i den lille godsaken. Helg, vettu :o)



Ha en kjempefin fredagskveld! Og helg!

torsdag 8. september 2011

Does it stink? Should it shrink? What do YOU think?


Jeg trenger noen inputs, jeg! 

Foreløpig tittel på boken er...

Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?


De fleste sier de liker den. (Takk til dere som nevnte den i forrige innlegg - it means a lot to me!) Og andre synes den er litt for tung, litt for lang og litt for kronglete.

Jeg er litt frem og tilbake.


Men hva synes DU? 

Alle tilbakemeldinger mottas med en veldig stor takk!

lørdag 3. september 2011

No more summer = bummer

Nå er det altfor lenge siden sist. Og jeg hadde faktisk planer om å legge ut bilder av hvordan jeg ser ut akkurat nå - på en (heldigvis ikke typisk) lørdagskveld - med forkjølelsessår utover halve ansiktet, ringer under øynene og ganske sexy hår. Men jeg slettet det - ettersom jeg mistenker at noen av dere som leser kanskje har et spennende liv, kanskje drikker alkohol akkurat nå (ikke at det forsåvidt er nødvendig for å ha det "spennende"), og leser dette i morgen når dere er fyllesyke og kvalme - så jeg sparer dere. (Bare hyggelig, ingen årsak).
Til tross for litt haltende form de siste dagene (lite skriving, ingen blogging, for lite av alt praktisk) har jeg det ellers veldig bra!

Men tre dager i Spania er seriously altfor lite, det kan nesten regnes som litt erting. Man rekker liksom så vidt å senke skuldrene før man plutselig er knipset hjem igjen - med huet inni PCen, med en koffert som bør pakkes ut (og som endelig er pakket ut), et hus som bør vaskes (fortsatt) og en nabo som sikkert tenker at den bittelille hagen bør lukes/klippes/something.
Men huet MÅ inn i PCen nå, kjære nabo-som-kanskje-ikke-engang-bryr-seg-om-at-hagen-er-litt-rotat, og der må det forbli en liten stund. Skjønner du det, eller?

 Spania...

Hagefesten var faktisk utrolig hyggelig! (Og jeg mener faktisk, for jeg hadde trodd jeg skulle stå og stirre ned på skoene mine og ikke ha noen å prate med - ihvertfall innimellom). Men jeg tok feil! For jeg koste meg! Jeg møtte MANGE hyggelige, interessante og utrolig søte mennesker - jeg pratet og pratet og pratet, jeg. Så det var gøy!

Når det gjelder bok så er jeg ikke helt i rute. Ting tar lenger tid enn jeg hadde trodd, men etter fire redigeringsmøter har vi staket ut en ny vei, vi vet hva som mangler (mer enn jeg skulle ønske), hva som fungerer (en god del) og hva som ikke fungerer (også en god del). Jeg har ingen brennende deadline (katalogen sier oktober, og jeg prøver), men skal pushe på så mye jeg kan - uten å pushe for mye. S-e-l-v-f-ø-l-g-e-l-i-g. Jeg er jo fornuften selv når det kommer til å sette grenser, det har jeg jo bevist gjentatte ganger. Men helt ærlig - akkurat nå er alt veldig gøy og veldig spennende.


Fordi omslaget ikke er klart (men på Hagefesten møtte jeg hun som FORHÅPENTLIGVIS skal lage det) har de trykket et vakkert bilde av meg i katalogen i stedenfor:

  Ufattelig fint bilde av skyggen av iPhonen :o)



Så var sommeren over... Men med en super avslutning - fire gode venner, Bear, en mer avslappet versjon av meg, god mat, varmt vær, bading, masse vin og ingen "jeg-burde-heller" eller "dette-fortjener-jeg-ikke" eller "jeg-lurer-på-hvor-mange-kcal-det-er-i..." eller "jeg-burde-bevege-meg-heller-enn-å-sitte-stille-her-og-le-meg-ihjel-av-disse-morsomme-menneskene"-tanker. Bare ro. Bare fri. Og det føles bedre enn jeg klarer å sette ord på. 
Nå er det tid for film og nybakte gulrotmuffins (eller gulrotkake fordelt på muffinsformer (som skle helt ut og ble deformerte, som alltid), more like it): 

Fortsatt god helg! 
 

torsdag 25. august 2011

Hvor mye vin gjør meg fin???

I dag har jeg hatt besøk av en journalist fra KK - og til tross for at jeg hadde store problemer med å "kort oppsummere hvordan det føltes å ha en spiseforstyrrelse", (vondt?) tror jeg det gikk fint til slutt. Bortsett fra bildene, da. Å ta bilder av meg er en enorm utfordring - smilet stivner i en rett-strek-grimase, og jeg KLARER ikke å slappe av i munnen. Oh lord. Tror ikke det ble så bra...

Ellers har dagene i Oslo gått med til redigering (det har tatt en ny retning), søvnløshet (ikke over redigering, I think, bare "normal" - syv timer godt fordelt på fem døgn er fint, er det ikke? Nei? Nei. Det er ikke det), mange møter med redaktøren min i Aschehoug (takk og lov for henne), intervju med psykologistudent angående "blogging og spiseforstyrrelser" (som viste seg å være veldig interessant), lettsaltet torsk hos besteforeldrene mine (min favoritt!), og en kveld med høy feber og magesmerter (som gjorde at jeg måtte avlyse det jeg hadde gledet meg aller aller mest til...).

Men det ække synd på meg. For ikveld blir det fæst. Aschehougs Hagefæst. Og jeg vet ikke om jeg noensinne har nevnt det tidligere (bortsett fra en million ganger) - men jeg har altså en smule sosial angst. Så jeg ser for meg at en av tre ting kommer til å skje:
1) jeg drikker for mye vin og ender under en busk
2) jeg drikker for lite vin og ender under en busk
3) jeg drikker passe mengde vin og oppfører meg relativt normalt utvendig mens jeg hyperventilerer litt innvendig.


Nå skal jeg prøve å finne noe som matcher i kofferten. For å pakke "antrekk" er ikke min sterkeste side, you see. I fremtiden skal jeg bli en sånn person som pakker perfekt - heller enn å ta med alt jeg ikke trenger.
Problemet er SKO. Ikke høye hæler på gress, tenker jeg. (Utrolig smart, jeg vet det). Og kilehæl-sko har jeg lagt igjen i Dublin. Muligens gummistøvler hvis det regner. Muligens flate ballerinas som får meg til å se enda lavere/yngre ut enn jeg er. Jeg kommer til å bli flott....


Spørsmålet er selvfølgelig: Hvor mye vin er passe for å bli "normal" (les: fin)???


PS:
Tusen takk for superfine kommentarer på forrige innlegg. Jeg er redd jeg kommer til å se ut som et takras om jeg svarer fremfor å begynne å tenke på å kanskje ta fatt på prosjekt "ikke se ut som takras", og jeg vil ærlig talt ikke se ut som et takras.


PS2:
Ellers er planen en spontan Spaniatur med gode venner og Bear i morgen - og det gleder jeg meg til. Tre dager HELT fri, med masse sol, masse vin - og masse søvn.

God helg!

tirsdag 23. august 2011

Exposure -> closure?

Jeg har nettopp lest gjennom deler av det jeg har skrevet, den delen av boken som fokuserer på tiden da jeg var syk. Og jeg er utslitt. Og jeg er lei meg. Og jeg er sint. Og jeg er egentlig alt på en gang. Å få "hele galskapen" (jeg vet det ikke er galskap, men i mangel på ord...) servert in one go er ikke så lett å svelge.
Av en eller annen merkelig/irriterende grunn dukker det stadig opp et bilde for tiden - meg selv som 16-åring - og jeg ser for meg hvordan hun/jeg/fortidsversjonen av meg ville reagert om hun hadde lest denne teksten, uten å vite at det var hennes fremtid som var beskrevet. (Ufattelig godt forklart - takk for appluasen). Og jeg vet nøyaktig hvordan hun/jeg/den versjonen av meg ville tenkt: "Stakkars person. Jeg er glad det ikke er meg".

Og nettopp det gjør det så vanskelig å begripe - jeg, som hadde så mange drømmer og planer, jeg som (til tross for at jeg også var usikker) var så klar for å leve, få til ting, ha det gøy? Hva skjedde? (Mye skjedde, jeg ser det, skjønner det, godtar det).
Men likevel er det ubegripelig å tenke at "dette" (altså summen av det jeg leste) har vært mitt liv. (Og nå hørtes jeg fryktelig bitter ut - det er jeg ikke (not anymore, that is - for eeeh... Jeg rødmer ved tanken på hvordan ting har vært). Heldigvis tilhører det fortiden. Så - ikke bitter - bare litt... satt ut?)

Men så er heller ikke sykdommen summen av meg, eller summen av mitt liv (heldigvis). Og jeg har ikke for vane å leve i fortiden eller se for meg yngre utgaver av meg selv, utsette de stakkars yngre utgavene for diverse tester osv (jeg lover), neida, faktisk har jeg blitt ganske flink til å leve "her og nå", og til å planlegge (ikke nazi-versjon, bare sånn "vanlig") fremtiden fremfor å rote rundt i alt som har vært. Men så leste jeg altså gjennom min egen oppsummering av mørkere tider, og så... Ja. Lot jeg det gå inn på meg.

Og kanskje er det en naturlig reaksjon - kanskje ville hvem-som-helst fått vondt i magen ved tanken på å brette ut sine "innerste, mørkeste hemmeligheter"? (Haha - nå fikk jeg det til å høres veldig spennende ut, right?). Men jeg kjenner at mye av det jeg skriver har sittet langt inne, og jeg kjenner at det ikke er bare-bare å tenke på at andre kanskje skal lese det. Og derfor er jeg litt redd.

Jeg nevnte at jeg er sint og lei meg osv. Men jeg er også litt stolt av at jeg har kommet meg gjennom, at et verste ligger langt bak meg, at jeg er på rett vei, at jeg i dag - om enn en smule haltende (ihvertfall til tider) - fungerer igjen. For det gjør jeg. Jeg tar ansvar, jeg "gjør alt det andre gjør" når det kommer til det praktiske, og jeg tar vare på meg selv. Og det er jeg altså stolt av. (Jeg er også litt stolt av at jeg tør å "skryte" av at jeg er stolt. Det sitter også litt inne).

Blogging, skriving er givende. Men det er også krevende. (Sett bortifra bloggingen den siste tiden, da, den innsatsen kan ikke skryte på seg å være spesielt krevende).

Uansett, dette ble bablete. Og jeg vet ikke egentlig hva jeg ville frem til - eller om det var noe poeng her.
Men kanskje jeg kan avslutte med å si at jeg har hatt veldig godt av denne eksponeringsprosessen. Uten blogging ville jeg fortsatt begravet meg i skam. Og det gjør jeg ikke.

Jeg har det veldig bra, livet er spennende. Og selvom litt tid har gått tapt er jeg takknemlig for at jeg har fått en sjanse til å fylle den jeg har foran meg med mer givende prosjekter en selvutslettelse.

onsdag 17. august 2011

Borte... Titt-tei... Hei!

Man kan jo spørre seg hva som er poenget med å ha en blogg når man nesten ikke blogger. Men jeg har ingen planer om å forsvinne helt - bare midlertidig. Og bare littegranne.

Tok nettopp bilder av pulten min - nedlesset i papirer med fargerike streker og skriblerier og store kryss (OG den fine termosen min). Så ryddet jeg pulten (og satte termosen i oppvaskmaskinen) - og klarte jeg å slette det FANTASTISKE bildet. Og en ryddig pult er ærlig talt ikke spes spennende. Det er forsåvidt heller ikke livet mitt om dagen, merker jeg, når jeg faktisk tar bilder av rotet mitt og tror det skal interessere andre mennesker... 

Det blir sikkert greit med en liten tur til Oslo nå. In the meantime - en siste skriveinnspurt!

Ha en fortsatt fin uke - og god helg!

Skulle jeg rote til igjen kan det hende jeg smeller opp et bilde. Skulle jeg finne på noe spennende i Oslo kan det også hende jeg smeller opp et bilde. Livet mitt - og dermed bloggen - er fullt av overraskelser, you see.


Edit: 
Det er kanskje ikke helg helt enda? Snart. I morgen er det nesten helg.


mandag 8. august 2011

Rot og bildeskrot

Her kommer elleve ufattelig interessante oppdateringer fra meg:

1
Det er HELT ubeskrivelig ufattelig hvor mye mer effektiv man blir om man klarer å holde seg unna internett...

2
... det er også  HELT ubeskrivelig ufattelig hvor kraftige abstinenser man får når man er vant til å "kaste vekk" uendelig mye tid på å surfe litt her og litt der.

3
Jeg har blitt flink til å ta alle vitaminene mine - glemte det en periode. Disse kjøpte jeg i USA og det viktigste for meg - og det stakkars, stakkars, STAKKARS skjelettet mitt er Kalsium med D-vitamin...



Men Crest er den beste toothpasten EVER.

4
Og apropos USA - her er utsikten fra hotellrommet i Chicago:




5
Jeg setter UENDELIG stor pris på alle kommentarer. Og bortsett fra at jeg nesten fikk prestasjonsangst (noe jeg droppet å dra helt ut, for det holder med vanlig angst, synes jeg) - så har det blitt så mye morsommere og mer motiverende å skrive hvis det muligens kan være av interesse for noen.

6
Her er et lite dagboknotatutdrag (gammelt):
Alt jeg vil være: 
Jeg vil være en god venn. Jeg vil ha tid, hjernekapasitet og overskudd til å lytte, hjelpe, le og kose meg med alle jeg er så glad i. Jeg vil være ærlig, jeg vil slappe av, ikke stresse med å holde styr på løgnene mine/unnskyldningene mine, og jeg vil ha fri fra alle tvangstanker og planlegging. Jeg vil lage mat, spise mat, drikke kald hvitvin, le og tøyse, diskutere og stå for egne meninger, kunne fortelle om dagen min, helgen min, ferien min. (Nå opplever jeg jo ikke en dritt. La meg fortelle om da jeg i dag morges fylte varmeflasken min med varmt vann. Det var faktisk nesten kokende! The excitement of my life! Frisk = et liv). Jeg vil ikke føle meg som et problem for andre, men heller som en person som kan bidra, stille opp og dra i gang ting.

Kort oppsummert: Jeg vil være alt jeg ikke er akkurat nå!
 
7
Og ett til:
Jeg vil føle – hvasomhelst, alt er bedre enn denne tomheten, nøytraliteten. For jeg er lei av å være likegyldig, lei av ikke å bry meg. Om noe. Om noen. Lei av å være lei. Lei av å være syk. Drittlei av meg selv. Som lover. Men ikke holder. Som vil. Men ikke klarer.

8
I går hørte jeg denne sangen for første gang, og har nesten hatt den på repeat siden:



9
Den siste uken/de siste månedene har jeg fått så mange gode nyheter fra familie og venner hjemme - og jeg er superexcited og overentusiastisk glad for alt det fine og spennende som skjer! Pluss at jeg får litt hjemlengsel.

10
Begynner å få litt jernteppe... Jeg har fått dilla på mandler. På grensen til skremmende dilla. Og jeg har fått dilla på å lage kaffe i en liten termos - som er like stor som en kopp, og som jeg drikker opp så fort at selve termoeffekten ikke egentlig er nødvendig. Likevel er det mye mer stas å drikke av den lille termosen enn å drikke av en kjedelig kopp. Interessant. SÅ interessant...

11
Jeg funderer på hva jeg skal gjøre med håret mitt... Det skal klippes og farges - og skulle gjerne vist deg hvorfor det er ekstremt nødvendig, men det finnes faktisk grenser for overeksponering. Det er flatt og grusomt - med ettervekst. Jeg har hatt mange rare farger og frisyrer - og dessverre har jeg ikke bilder av hockeysveisen jeg hadde da jeg var tretten (IKKE 80-tallet, IKKE kult by any standard). Eller hjemmefarget rosa hår som mest lignet en highlighter. (Med Buffalo-sko). LOL.

Og jeg tror heller ikke jeg har bilder fra da jeg hadde blodrødt hår til rumpa (hairextensions) - så tykt at jeg ikke engang fikk en vanlig hårstrikk rundt én gang. Det var faktisk ganske kult i ca to uker - før det ble slitt og jævlig og jeg så mest ut som en mopp dyppet i noe veldig rødt.



Forresten: Da jeg var hos den irske frisøren sist (en jeg ikke hadde sett på et halvt år) sa hun at hun ikke kjente igjen håret mitt! Fordi det var så "thick and healthy..." (Hun la også til at det var i forhold til hvordan det var før). Og jeg ble isje fornærmet, for jeg er fullt klar over at jeg ikke akkurat har en imponerende iøyenfallende manke. Men det er tykkERE enn på mange år.

Og jeg mister ikke lenger mengder hver gang jeg grer håret!! Herregud, så tynt hår jeg hadde en periode.

Nok om HÅR. Hvem bryr seg om hår??? Nå må jeg pelle meg vekk fra internett!



Takk igjen for nydelige kommentarer - de skal leses gjennom enda en gang før jeg fortsetter der jeg slapp.

Ønsker deg en kjempefin uke!

onsdag 3. august 2011

Svisj og svusj med rød tusj

Skriver og skriver - endelig med litt mer flyt, litt mer "stemme" - og takk og lov - endelig med en form for struktur. Vi får se hvor lenge det varer. Ofte tror jeg at nå er jeg inne på noe, ja. Og så printer jeg ut og går berserk med den STORE RØDE TUSJEN min fordi det ikke gir mening likevel. (Og fordi dagene er litt ensformige for tiden og jeg - the dramaqueen - må skape min egen action).

Innimellom blir jeg barsnlig og usikker og tenker: Herregud, hvem tror du at du er, hvem skal liksom gidde å lese dette? "Når det tom er uinteressant å lese for deg, Kristine, da er det isje mye spennende for andre..." (Etter sånne tanker får den rød tusjen kjørt seg - men det trengs!!! Det må kortes ned - and it feels good whenever jeg faktisk ser selv hva som suger).

Og så er det jo ikke som om jeg prøver å utgi meg for å være noe jeg ikke er, jeg skriver bare om hvordan jeg opplevde å være syk, om hva som funket for meg, hva som motiverte meg til å kjempe meg tilbake til livet. Og om hva som ikke funket. (Lots and lots of that too). Har gjort mange feil gjentatte ganger før jeg klarte å lære. Men jeg har lært.
Og etter mye om og men klarer jeg å være blodig ærlig når jeg skriver. Og kanskje kan noen kjenne seg igjen eller hente inspirasjon - jeg håper virkelig det. 

Det beste er nesten å fortelle om alt spiseforstyrrelser IKKE er. Jeg synes at vi som sliter fortjener at flere skal vite at det IKKE handler om å få bikinikropp til sommeren... Og nettopp det er jeg faktisk ikke i tvil om at kommer klart frem i teksten. Og det er jeg glad for, for ingenting gjør meg mer fortvilet enn når spiseforstyrrelser - som i mine øyne handler om selvhat, fortvilelse og intens angst etc etc etc - blåses vekk som slankekurer eller overfladiskhet. Argh. Som om jeg ville kastet vekk ÅR av livet mitt, utallige muligheter, nærhet til de jeg er glad i - på en forbanna slankekur? 

Innimellom er alt bare rot og jeg mister oversikten over hva som skjedde når og hva som er relevant i hvilken sammenheng og hva som bare er fullstendig uinteressant. Og innimellom får jeg ikke til noe som helst. Og en sjelden gang gjør det for vondt å skrive - og jeg må la det ligge og gå ut i skogen eller møte noen levende mennesker og minne meg på at det er lenge siden jeg var "der".

Men akkurat nå er det givende, gøy (kanskje fordi jeg redigerer). Det er terapeutisk. Jeg ser meg selv på avstand, jeg ser en sammenheng, jeg aksepterer at ting "gikk som det gikk", og jeg håper dette kan bli en slags avslutning på at livet stort sett dreier seg om spiseforstyrrelser (og med det mener jeg ikke at jeg ser på meg selv som kurert, bare at det skal bli godt å la andre ting - livet i seg selv - ta større plass).


Alt i alt er det en eskremt givende prosess. Og jeg er utrolig takknemlig for muligheten jeg har fått.


Istedenfor å redigere dette noe usammenhengende innlegget skal jeg heller gå tilbake til å redigere de 93 sidene jeg har liggende i bakgrunnen her - som forhåpentligvis kan krympes til noe lite og meningsfylt fremfor blah-blah-blah-rundt-grøten-pjatt. Det er jo lov å håpe. 


Ønsker alle en god onsdag!

fredag 29. juli 2011

Sender en bjørneklem hjem

Jeg prøvde meg på en styrkeøkt i dag morges - første på altfor lenge - men CNN på alle TV-skjermer og bilder fra rosehavet i Oslo gjorde det litt vanskelig å fokusere på tunge løft, så jeg ga meg nesten med en gang og gikk heller en nydelig tur i parken/skogen.
Jeg ELSKER grå himmel og lett regn som nesten ikke faller ned til bakken engang. Beautiful. I skogen møtte jeg fire bambier og en liten harepus (jeg prøvde å ta bilde med mobilen, men fikk ikke engang med meg stumpen... Så DER gikk du glipp av noe stort, lizm). Deilig tur var det ihvertfall.

Nå er det tid for skriving igjen. Jeg roter rundt i del 2 av bokens (planlagte) 3 deler. Jeg skriver om "tilfriskning" og synes det er ekstremt vanskelig å finne en sammenheng som gir en smule mening - det har jo gått så mye opp og ned og frem og tilbake at man kan bli svimmel (og BORED) - både med motivasjon og tilbakefall og fremskritt - så må ordne opp i litt (mye) rot.


Ellers har jeg planlagt noen dager i Norge i slutten av måneden - møter med forlag og familie/venner <3 Men frem til det blir det BOK.

Og andre interssante nyheter kan jeg meddele at Bear og jeg skal ut og spise god middag i kveld. Det blir bra!



Ønsker alle en god helg! Og sender deg en enorm bjørne-cyber-klem...

Word, here I cooome...

onsdag 27. juli 2011

If you're not scared you can't be brave

Ta en titt på dette.  

Kloke ord fra Jo Nesbø i New York Times.


Jeg tenker på deg

Jeg tenker på deg.
Og på alle andre som har mistet noen.

Du leser nok ikke dette, men takk for diktet. Det fikk en ny betydning etter fredag, og jeg legger det ut her, så flere kan lese Nordahl Griegs ord:


TIL UNGDOMMEN

Kringsatt av fiender, gå
inn i din tid!
Under en blodig storm --
vi dig til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hvad skal jeg kjempe med,
hvad er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må -- men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd.
Stans deres drift mot død,
stans dem med Ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk -- og berik med drøm --
alt stort som var!
Gå mot det ukjente,
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner --
skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult,
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd,
skaper vi fred.

Den som med høire arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen --
som om vi bar et barn
varsomt på armen!


Nordahl Grieg