Søk i denne bloggen

mandag 28. februar 2011

Just as well å være meg selv

De siste månedene har jeg fått litt bedre selvfølelse, litt mer tro på meg selv. Jeg har fundert litt på hvorfor, for i teorien (men heldigvis for meg så følger jeg aldri teorien) er det ingen grunn til det. Det er minimum tre gode ikke-grunner:

1) Da jeg ga opp studiene følte jeg at jeg ga opp hele identiteten min (fordi jeg trodde at jeg skulle få verdi i det jeg kastet den dumme hatten i været, og fordi jeg mistet muligheten til å kaste hatt i været så mistet jeg også verdi). Ingen identitet means ingen selvfølelse? Right?

2) Jeg har gått opp i vekt (og enda så "flink" jeg vil være og si at jeg elsker min nye kropp, så skal jeg ikke skryte på meg det).Mer ukomfortabel i egen kroppe means lavere selvfølelse? Right? (Nå skal jeg legge til at jeg begynner å akseptere. B-e-g-y-n-n-e-r).

3) Jeg har brettet ut om ting jeg ikke er stolt av, som ikke stiller meg i et fantastisk godt lys. (På mange måter har det gitt meg bedre selvfølelse også, så kanskje dårlig eksempel. Svingende selvfølelse, tenker jeg vi sier. Noen ganger flau, andre ganger "sterk").


Uavhengig av alt dette:

I feel more comfortable in my own skin? Why?

Jeg har kommet fram til at grunnen til at jeg føler meg bedre og er tryggere på meg selv må være...

... at jeg faktisk ER meg selv.

Jeg er ikke styrt av sykdom. No white lies.

Og når jeg møter noen og de spør: "Nå er du vel ferdig utdannet... hmmm ... hva var det du studerte igjen? Psykol... Nei... Arkitekt, er du ferdig arkitekt? Nei. Det var noe annet, noe etter det... Hva var det igjen?" (Those poor poor peoplez meeting me, they get confused).

Let me be totally honest with you. Før gjorde jeg en av to ting. Jeg unngikk alle sånne situasjoner ved å holde meg langt unna sivilisasjonen. Eller jeg gjemte meg hvis jeg så noen jeg kjente.
Men nå sier jeg: Nei. Jeg er ikke ferdig. Jeg måtte avslutte fordi jeg var syk. Jeg klarer ikke å gjøre ting halvveis, jeg må gi alt hele tiden, og stresset trigger spiseforstyrrelsen og nå har jeg kommet så langt at jeg ikke vil ta sjansen på tilbakefall. Så jeg har tatt en pause. Og jeg ANER ikke hva som skjer fremover. (This is the truth).
Eller, jeg sier ikke alt dette da, men en forkortet utgave. (Jeg er bare irriterende selvopptatt på bloggen, not so much in real life (ikke like ille). Der lar jeg andre også slippe til).
Og når de spør hva jeg driver med så forteller jeg om den utrolig lite imponerende jobben min. Og at jeg prøver å skrive en bok.
Og når de spør når de kan lese boken (som er en veldig typisk respons, sammen med en liten nervøs latter for alle vet jo hvor liten sannsynlighet det er for å få gitt ut noe), så sier jeg at de kan vente i ti år og så kan de få et håndskrevet utkast, for mest sannsynlig vil ingen gi den ut, og kanskje er ikke det heller målet. Og det er kanskje sannheten og kanskje ikke sannheten. Men poenget: jeg er ærlig.

And that's the whole point. Når man er ærlig så får man tilbakemeldinger på den man er. Da kan man ta de til seg.
Hvis noen sier at jeg er... (guri malla, I hate this)... tøff, for eksempel, fordi jeg blogger. Så tar jeg det til meg. For jeg tror de som sier det kanskje mener det. (Og hvis de ikke mener det, hvis de egentlig tenker at det er en idiotisk ting å blottlegge alle svakhetene sine sånn, så er jo det helt greit. Men jeg er lei av aldri å stole på at noen faktisk kan mene hyggelige ting om meg, jeg øver hardt på å si tusen takk og ikke dytte vekk hyggelige kommentarer/komplimenter som "høflighet" eller "de synes synd på meg").

Men før, da jeg smilte bredt (det gjør jeg forsåvidt nå også, men ikke så stivt) og sa at alt var bra-bra-superbra og så prøvde å bare fokusere på den andre personen. Hvis noen da sa at jeg var... (nå bare finner jeg på, atlså)... positiv eller "flink" etc. Så tok jeg det jo IKKE til meg, for de komplimentene reflekterte jo ikke meg. Jeg var ikke positiv at all. Ikke egentlig. Jeg bare spilte. Og hvem-som-helst kan få gode karakterer. Alt var et spill (ikke alt, da, men mye), og derfor fikk jeg aldri tilbakemeldinger på den jeg var. Bare på "rollen". Og dermed ble jeg bare mer og mer og mer usikker.

Jeg tror at for å bygge seg opp, så må man være seg selv. På godt og vondt.

Hvis man er seg selv, slapper av og får noen til å le?? Da er man kanskje litt morsom. Hvis man er seg selv, og gjør en hyggelig ting for noen, og de sier: "Så snill du er", så er man kanskje litt snill, da.

Og hvis man forteller at man IKKE fikk til det man ville, og noen sier at de synes man er tøff likevel, at det er kjipt, at de skjønner det er tøft å ta det nederlaget? Så føles det bedre enn å gjemme seg bak et klesstativ så man skal slippe å fortelle at man er en "failure".

For å bygge opp selvfølelsen må man rett og slett være seg selv. Hvis ikke klarer man aldri å ta noe til seg.
Og alle mennesker (tror jeg) er jo avhengig av å få tilbakemeldinger fra de rundt seg på at man er OK.

Så kanskje er det grunnen??? Til at jeg er sterkere?

Anyways. This is me:


Take it. Or leave it.

søndag 27. februar 2011

Irregulær, men populær dessert

Fredag var en busy day så jeg stod opp ekstremt tidlig for å bake gulrotkake til kvelden. Målet var å dra hjemmefra med et STORT check-kryss ved siden av "dessert".
Men så hadde jeg beregnet litt liten tid. For kaken skulle steke i 1 time, og det ble umulig. Så jeg hadde to valg:
Enten lage den senere på ettermiddagen, eller:
Komme på en genial, tidsparende løsning.

Jeg gikk selvfølgelig for alternativ to.

Alt gikk bra mens jeg blandet deig/røre.


Jeg pisket 4 egg og 3 dl sukker.
Jeg tilsatte 3 dl hvetemel.
Og 2 ts bakepulver (egentlig natron).
2 ts kanel. 1 ts salt. 1 ts vaniljesukker.
1,5 dl solsikkeolje.

Mix mix mix. So far so good.

Og så 5 dl revet gulrot.


Men sååå stanset det opp for meg. For hva skjer når man heller altfor flytende røre i altfor tynne muffinsformer???

This is what:


Ser ikke sååå ille ut? 

Vent til de har stekt i 12 minutter på 210 grader (istedenfor 60  minutter på 190 grader i kakeform), du. Da ser de sånn ut:


LOL!

Sjarmerende er ordet.

Jeg hater når man ser for seg perfekte, nydelige ting. Og så ender de opp litt deformerte...

Gamle-jeg ville kastet alt og startet på nytt. (We don't like her, do we??? She is SILLY!) (Gamle-jeg hadde en periode et hjemme-bakeri, da jeg (for å holde tanker på avstand) kunne bake sånn ca ti forskjellige kaker/boller/brød/muffins i løpet av en dag, alt gående samtidig, med munnen hardt knepet igjen for ikke å inhalere sukker/hvetemel som svirret i lufta. Good times. Men ALT ble alltid perfekt!)

Nye-jeg er prøver å akseptere at ikke alt kan være perfekt. Og tok istedenfor av formene og smurte på tykt med glasur.
(200 gram philadelphia naturell, 2 ts vaniljesukker, 100 gram smør (ikke smeltet, men romtemperert), 250 gram melis).


Alle forsvant. Fordi de var GODE. Og ingen klaget på formen. For hvem bryr seg?

Den ene var til og med nesten rund:


Hvis du enten har en sånn fin muffinspanneform-sak eller veldig fine muffinsformer som ikke sklir hit og dit (innser at jeg kunne laget med triple former, hadde bare hodet mitt fungert), eller en fin kakeform - go for it!

Hvis du vil være ekstra artistic - gjør som meg and make "charming", weird little things.

Uansett: this recipe ROCKS!


Happy Sunday to you!

fredag 25. februar 2011

Bite and/or beat = complete SF-defeat?

Siste spøk på anonyms bekostning, I PROMISE. Jeg skal la det gå. (Jeg er ikke så bitter som jeg høres ut. I think). Anonym: I dag skal du få FRI. (Og fra nå av skal jeg aldri nevne deg på blogg igjen, enough is enough).

Jeg skal være så LITE privat som overhodet mulig.

How, you ask??

Jeg skal skrive om bøker jeg ikke har lest. EXCITING? I know. 

LAZY? I know.

Husker du kanskje for lenge siden at jeg stolt som en hane postet bilder av en stor sekk med en stor eske full av mange bøker? Om spiseforstyrrelser?
(Stor dag for meg = stor dag for deg...? Or something like that?).

Og så bestemte jeg meg for ikke å lese likevel fordi jeg jo holder på med (eller, jeg prøver å holde på med, eller jeg forsøker å prøve på å holde på med) å skrive ned min forstyrrede historie. Og i den anledning egentlig ikke trenger annen forstyrret påvirkning?

Og sååå lovte jeg å legge ut en liste over bøkene likevel. Så du kanskje kunne lese? Vel. I dag er dagen du har ventet på (for I bet you have!!!).

Her er et lite utvalg. Om det er de beste eller de dårligste av de jeg bestilte er det vel ingen som vet. Dessverre. 



BITING ANOREXIA
A FIRSTHAND ACCOUNT OF AN INTERNAL WAR
Av Lucy Howard-Taylor


"Much of this unflinchingly candid memoir is ripped directly from the pages of author Lucy Howard-Taylor's diary as she struggled with the torturous condition, offering a rare glimpse into the thoughts and fears that grip the minds of those struggling with anorexia, the most fatal of all psychiatric illnesses."

(Tenk så mye mer spennende dette hadde vært om jeg faktisk hadde LEST den, og enten anbefalt/ikke abefalt?)



THE RELIGION OF THINNESS
Av Michelle M. Lelwica

"With so many women approaching their diets, body image, and pursuit of a slender figure with slavish devotion, The Religion of Thinness is a timely addition to the discussion of our cultural obsession with weight loss. At the heart of this obsession is the belief that in order to be happy, one must be slim, and the attendant myths, rituals, images, and moral codes can leave some women with severe emotional damage."

Denne har jeg faktisk sett nevnt i et par blader. Anbefalt til "alle kvinner". Ikke bare de med spiseforstyrrelser.


BEATING ANA
HOW TO OUTSMART YOUR EATING DISORDER AND TAKE YOUR LIFE BACK
Av Shannon Cutts

Jeg kjøpte den av en grunn:


"Shannon understands firsthand the total isolation, dead-end thinking, and exhausting mind tricks that eating disorders confine you to and has found a way to break free from her own 15-year battle with eating-disordered thinking and living—for good—through the powerful process of mentoring and connecting together".

Too good to be true?? Most likely. But who knows? 

(Apparently not me). 

Jeg vet dessverre heller ikke om det lønner seg å BEATE Ana eller BITE Anoreksien. Kanskje en kombinasjon?


In other (extremely exciting) news:
Her er det VALGDAG. Og stemningen er en smule spent.   

Dino har blitt voksen mann. Ihvertfall nesten:

I kveld skal vi ha besøk. Jeg lagde i dag morges verdens MINST vellykkede, og MEST deformerte muffins. 
Men poteter er klare. Og jeg har dekket sånn halvveis ferdig fint bord.  


Og til uken skal jeg på reisefot!

Med dette fantastiske innlegget ønsker jeg alle en riktig god helg! 

Noen spennende helgeplaner? Annet enn ski ski ski?
Og har du lest noen av bøkene, sånn tilfeldigvis? Please tell us all about it! 

torsdag 24. februar 2011

Headless-chicken-chick + hermetikk

Tenkte jeg måtte gi herr/frøken/fru anonym noe å bryne seg på idag. Må være litt utleverende, føler jeg. Så h*n får behov for å sende en mail... Så h*n klør i fingrene... Men ikke KAN!

Da jeg var syk var jeg drevet av et jag. Og jeg måtte, måtte, bare MÅTTE distrahere meg fra meg selv. De gangene jeg ikke hadde noe konkret å gjøre, eller de gangene jeg ikke hadde konsentrasjon til å gjøre noe konkret var jeg helt besatt av å sortere, rydde, vaske, kaste, ordne, fixe, fixe, fixe. Alt for ikke å sitte stille med meg selv og... tenke. Eller føle. Hvis jeg kept going så holdt alt seg på avstand. Hadde jeg ikke noe å gjøre kunne jeg finne på å spinne rundt i ring. (This is true).

Jeg tror jeg visste at det ulmet noe stort og skummelt og verveldende under all kontrollen. Og at hvis jeg satte meg ned i bare to sekunder og kjente etter?? Da ville det være alt for mye for meg. Da ville jeg knekke. Og det hadde jeg verken tid eller lyst til. 

Men du aner ikke hvor effektiv jeg var. Jeg kunne holde det gående mange dager i strekk. Med små pauser. Et par timer søvn. En kopp kaffe. Videre. Bygge modeller, vaske gulvet, tegne, løpe, gjøre statistikk-oppgaver, rydde i boden, vaske ovnen, spinne litt i ring, prøve å sove, gi opp, sortere noe...

Hadde noen betalt meg for galskapen (et lite stikk til anonym - får du ikke lyst til å maile meg nå? Når jeg kaller meg selv litt gal???) så hadde jeg blitt sinnsykt rik. (Dessverre ingen som betaler for den slags ...) Or maybe that's a GOOD thing?

Etter behandling måtte jeg stanse den intense "galskapen". Og være rolig. Og fordi jeg ikke studerte (og heller ikke hadde konsentrasjon til å studere) foretrakk jeg følgende:
Kryssord (på sikt Donald-kryssord (du vet, sånne for BARN) fordi det gikk fort nok med vanlig kryssord, jeg hadde ikke tid til å tenke, dessuten måtte jeg rekke å gjøre et visst antall kryssord på elleve minutter, og da kunne jeg jo ikke risikere å bli stående fast på noe vanskelig. Da trengte jeg: "Verdensdel, fire bokstaver, første bokstav A, siste bokstav A", så jeg garantert rakk å rase gjennom innen VRÆL tiden var ute), blir andpusten bare av å tenke tilbake, mahjong, puslespill (beste var å sortere brikkene, hjørner, kanter, farger), tetris, sudoku, bubbles, kabal.  Ooops... Ser du bubbles? Den er visst ny, den. Sammen med ANGRY BIRDS. I love the angry little fellas. Men det er ikke egentlig for å distrahere meg. Just for fun.

Og her kommer et bevis på at jeg er KUL:

De nettene jeg ikke fikk sove og ikke studerte og ikke fikk løpe??? What did I do? 

Jeg spilte yatzy mot meg selv. Jess. I did. Jeg var seks personer på en gang, og heiet på en person, og hvis personen vant?? Så ville alt bli bra.
How sad??? Alene på gulvet? Lot seks fiktive yatzy-spillere ta over badevektas rolle som dommer over livet mitt??? 
Men jeg glemte helt å definere hva bra var. Var det å få fortsette galskapen (som jeg ville) eller var det å bli kvitt den (som jeg også ville)??? Nummer 6 vant (nesten) hver gang (hvis ikke fortsatte jeg å spille til den gjorde det). 

Så jeg vant alltid (til slutt). Jeg visste bare ikke hva.  

Med morgensola kom som regel litt av fornuften tilbake. Jeg skylder litt på at jeg i denne perioden ofte gikk fire døgn uten søvn at all. Ellers ingen unnskyldninger. Jeg var bare kul.

Ellers sorterte jeg alle Bear sine CDer i alfabetisk (han samlet). Ryddet i alle skap. Sorterer alt som kunne sorteres. Bøker etter størrelse. Eller nei. Let's start again, Kristine. Etter forfatter. Så etter tittel. Krydder, sokker, notater, penner, fargeblyanter. Det var så systematisk at jeg ikke turde å røre noe.

Så ble jeg urolig ved tanken på alt som faktisk ikke var sortert i bygget der vi bodde, at det bodde folk over hodet mitt som kanskje levde i fullstendig kaos?? Det var ikke til å holde ut. 

En natt vurderte å ringe på hos naboen jeg ikke kjente fordi jeg mistenkte at de hadde ting jeg kunne sortere. Jeg virkelig klødde i fingrene etter å sortere der. Jeg tippet de hadde masse hermetikk jeg kunne sortere (WHY??? Hva fikk meg til å tro det?? Hvorfor ville jeg sortere naboens fiktive hermetikk???????) 

Og nå, kjære Anonym, nå tenker du sikkert at jeg ikke burde delt dette fordi det viser at jeg er "gal"???

Well it doesn't.

Sånn fungerer nemlig en underernært hjerne som ikke har sovet eller hvilt på altfor lang tid. Den klikker littegranne.
Men det betyr ikke at JEG er gal.

Hele poenget med å dele alt, (bortsett fra at jeg selv klarer å legge ting fra meg når jeg vet at jeg ikke er alene om ting), er jo nettopp å vise at spiseforstyrrelser ikke bare dreier seg om kropp og mat. At det, som du kanskje har skjønt, påvirket mer enn kroppen.
Det aller meste var egentlig en direkte konsekvens av underernæring. Som rettet seg opp igjen med mer mat, mer behandlig og mer ro.
I'm sorry to say this, men hadde du fulgt i mine fotspor så hadde kanskje det samme skjedd med deg. Da hadde du også kanskje løpt rundt som en headless chicken med et indre jag som aldri stilnet. Men don't worry, DU hadde ikke vært gal av den grunn.

Takk og lov hører dette fortiden til. (OG hvis du kjenner deg igjen i noe av det jeg nevnte, så lover jeg deg at det i mitt tilfelle roet seg VELDIG med mer næring og ro).

Nå kunne jeg ikke brydd meg mindre om hva naboen har i kjøkkenskapet sitt. Jeg løper absolutt ALDRI i ring. Boden er overfylt av dritt. Og jeg spiller kabal på PCen (egentlig veldig sjelden) og Angry Birds (all the time) uten konsekvenser.  

tirsdag 22. februar 2011

Mail = FAIL


Jeg har hatt en mailadresse stående under “kontakt” til høyre der. Men nå har jeg fjernet den.

De siste ukene har jeg nemlig fått mailer av en anonym person som har for vane å peke ut hva jeg ikke burde postet. H*n mener selv det er i “beste mening”, og fortsetter til tross for at jeg har bedt ham/henne slutte. Flere ganger i uken får jeg altså kommentarer på at jeg har delt for mye, at jeg kan komme til å angre etc etc etc...

Blæh...

So here's the deal:

Jeg er (believe it or not) en voksen, ansvarlig person. Å skrive til meg i en nedlatende tone bare fordi jeg velger å dele en del av (ooops... jeg har mange flere) svakhetene mine er helt latterlig. Jeg har en spiseforstyrrelse, men jeg er ikke uansvarlig/dum/5-år-i-hodet. Jeg vet hva jeg har begitt meg ut på. 
Og det er tross alt “kontrollert eksponering”. Jeg velger selv hva jeg forteller og hva jeg holder for meg selv. Jeg er personlig når det gjelder sykdom, mindre personlig når det gjelder “livet mitt”. Bear og anonyme naboer/venner dukker opp en gang i blant, men jeg skriver veldig lite om familie, venner, jobb, hva jeg spiser til middag, gjør i helgene etc. Jeg eksponerer sykdommen mer enn jeg eksponerer meg selv. (Med visse unntak, I know).

Jeg er fullt klar over at å dele så mye som jeg gjør har konsekvenser (jeg er ikke naiv). Men har likevel bestemt meg for å fortsette fordi blogging – alt i alt – gjør meg VELDIG godt.

At et helt fremmed menneske ser det som sin oppgave å luke ut små setninger og utdrag, klippe de ut fra blogg og lime inn i en mail (til meg, som faktisk har skrevet det??) og kommentere gjør meg halvveis rasende og halvveis satt ut. Let me quote a few examples:

“I din situasjon så ville jeg så absolutt ikke ha delt så privat informasjon om meg selv som det du gjør, Kristine”. 
Fulgt av et eller annet jeg har skrevet, som tatt ut av sammenheng gir meg lyst til å slette hele bloggen.

Og:

“Det du skrev i går om XXX, det ville jeg ha fjernet med en gang og det mener jeg bare for å være snill med deg altså. Tenk på fremtiden din fordi du vil ikke stemples som gal”.

Gal.

Jeg hater det ordet like mye som jeg hater "gæren", but let’s use it, for the fun of it.

Jeg har en spiseforstyrrelse. Det betyr at jeg til tider kanskje var litt pip-pip-koo-koo-“gal”. Jeg gjorde mange ting jeg ellers aldri ville gjort, hjernen min fungerte så absolutt ikke som den skulle. 
Betyr det at jeg var gaaal? NO.
Betyr det at jeg er gal? NEI. 

Som regel blir jeg bare voldsomt provosert av disse idiotiske mailene skrevet av en person som tydelig har fritidsproblemer. Men på dårlige dager, når jeg i utgangspunktet synes det er skummelt å dele et eller annet silly, så gjør det meg dritnervøs at noen er enige med meg. Det setter også igang idiotiske katastrofetankerekker jeg helt fint klarer meg uten. Jeg har vært nær ved å slette flere innlegg. Og det er bare unødvendig slitsomt. 

Argh.

Jeg er veldig glad for at dette ikke startet for noen måneder siden. Da ville jeg LETT og uten tvil ha trykket på DELETE BLOGG, (hvis en sånn knapp i det hele tatt eksisterer. I såfall ville den jo sett sånn ut).

Dette er utrolig irriterende.

For mailen har vært super, jeg har fått god kontakt med mange av dere som leser. Og det plager meg at jeg ikke bare kan la det gå. Skulle ønske jeg kunne “drite i hele greia”. Men orker ikke sitte med klump i magen hver gang jeg sjekker mailen min. Jeg har nok klumper i magen for andre idiotiske ting. Unødvendig stress er det siste jeg har lyst på akkurat nå.

Så hvis noen vil ta kontakt er det fritt fram i kommentarfeltet, eller du kan sende meg en melding på Facebook. Der heter jeg…. (surprise, surprise) Kristine Getz. Jeg tok denne avgjørelsen rætten og slætten fordi jeg tror terskelen for å ta kontakt er litt høyere der, vanskeligere for “velmenende” mennesker – som vil “mitt beste”, men likevel ikke slutter når jeg ber dem slutte – å være anonyme. 


Blæh. 

Jeg er et (halvveis) velfungerende menneske, og tar fullt og helt ut ansvar for mine egne valg, thank you very much! Jeg kastet meg ikke ut i dette helt blindt! Jeg er ikke helt idiot! Eller gal! Eller naiv! 

Å blogge som jeg gjør kan være kjempetøft, men det er også ekstremt givende. Selvfølgelig har det konsekvenser, men jeg tar dem.

Jeg driter i om du skriver til meg i “beste mening”.
For jeg har IKKE BEDT OM DIN MENING.

Blæh!

Til alle andre:
Send meg gjerne en melding på Facebook hvis du lurer på noe. Eller i kommentarfeltet. (Du må gjerne være anonym der, altså!)



Over og ut. 

mandag 21. februar 2011

Du er deg og jeg er meg

I can do it, sa jeg. Og trodde på det.

You can do it, sa psykiateren min. (Om hun trodde på det? Aner ikke!)

It = spise farlig middag med venner, drikke vin, gå ut i OSLO. OMG! Ut blant mennesker, kanskje blant gamle kjente??? OMG. (Dette er noen år siden, da jeg var på vei til å bli frisk (før jeg gikk skikkelig på trynet. IGJEN. Alt er hentet fra mine kjære dagboknotater, obviously omskrevet littegranne. Vil jo ikke baaare sutre her). 

You can do it, sa hun igjen. (Resten av timen var seff på norsk. Vi var bare coole innimellom, not all the time).

Så gikk jeg ut i verden. I sol. Alle hadde shorts og skjørt og brune bein. Jeg hadde joggebukse, fire topper oppå hverandre og varm genser med hette på hodet. Kroppen hadde ikke sett sol på evigheter, tanken på å “vise frem” de “nye” lårene mine ga meg panikk.

Men jeg var LITT normal. Jeg skulle også spise middag, jeg hadde også venner, jeg skulle også drikke vin.

Jeg hadde kommet inn på ernæring. I could do ANYTHING! Jeg kunne SPISE anything. Selvfølgelig fortjente jeg mat! (Or so I tried to convince myself. Motivasjonen var eeegentlig this: Hvis ikke jeg spiste fikk jeg ikke dra).

Så kom en dame løpende. Hun peste og smilte, og når hun slang på det blonde håret sitt sprutet det svette. Toppen var kort og magen var flat. Hun smilte litt fordi jeg så rar ut og litt fordi hun var sykt fornøyd med bikinkroppen sin.

Jeg fikk ikke lov til å trene. Alle andre trente til bikinisesongen. Men jeg måtte gå i rolig tempo. Jeg fikk ikke engang løpe i trappa.

Enda magen este under hettegenseren skjerpet jeg meg. Jeg er meg. Hva andre gjør påvirker ikke meg.

Så gikk jeg forbi et cafebord med tre damer. De bestilte salater. Om de ville ha ciabatta? “Å NEI takk. Ikke brød".
Alle spiser brød, sa ernæringsfysiologen. Det var løgn. Det visste vi begge. Alle andre slanket seg til bikinisesongen. Brød var farlig. Jeg hadde brød i magen fra frokosten. Lårene mine este så joggebuksen ble trang.

Men igjen skjerpet jeg meg.

“Jeg blir ikke større av at andre IKKE spiser brød”. 
“Jeg må opp i vekt for å få tilbake hodet mitt, en sunn kropp, ro, for å få lov til å studere”.
“Hvis jeg faller tilbake igjen nå får jeg ikke reise tilbake til Irland”.

Så jeg fortsatte. Innom 7-Eleven for å kjøpe cola light.

På forsiden av VG stod det at “VI” var feitere enn noensinne.

Og alle bladene skrek:
"Sommerslank på 123”. Og: “Bli lett uten fett”.

Alle andre fikk lov til å slanke seg. Hvorfor var det annerledes for meg??? Alle var til og med tynnere enn meg?

Jeg trakk hetta over hodet, og dro genseren over den enorme rumpa mi, og subbet videre. Ikke løpe, ikke løpe. For mye på spill.

“Kroppen trenger hvile. Kroppen er utslitt. Kroppen er herda”.
Så ringte en venninne. “Kan vi utsette middagen en time?”
Forandring i planene? Nesten i siste liten? Litt andpusten, hjertet litt i halsen, nesten opp i munnen.
Hun bare MÅTTE på spinning, og hun rakk ikke det vanlige partiet på grunn av jobben, og hun bare MÅTTE. Var det OK?

Jaja. Selvfølgelig. Sa den skingrende, glade, smiskete stemmen som kom fra min munn, men som ikke var min. For jeg ville også på spinning. Mer enn noe annet i hele verden ville jeg også på spinning.

"Vi skal spise pastasalat. Og is. Du spiser alt nå, du? Det er OK, det? Du er frisk nå, du?"

Det er OK. Sa stemmen. Mens jeg ristet hardt på hodet. Og ville smashe mobilen i bakken.

Men det var ikke OK.

Enda jeg “ikke ble større av at andre spant seg mindre”.

Så var det ikke OK.

Og selvom alle andre også skulle spise is.

Så var det ikke OK.

Ikke OK at hun var ingeniør. Og at jeg var ingenting.
Ikke OK at hun fikk trene og ikke jeg.
Ikke OK at planen ble forskjøvet.
Ikke OK at jeg gruet meg til noe jeg skulle glede meg til.
Ikke OK at jeg tilbrakte dagene i behandling istedenfor å gjøre noe nyttig.
Ikke OK at absolutt alt var vanskelig, tungt, håpløst. At jeg ikke var normal. 

Jeg ville hjem. Og legge meg. Og bli der.
Og jeg ville litt gå ut. Og le. Og drikke vin. For jeg var jo nesten frisk. Jeg skulle jo bli ernæringsfysiolog. Ernæringsfysiolog. Bare jeg ble ernæringsfysiolog så ville alt bli bra, så ville alt ordne seg, så ville jeg få verdi, så ville jeg bli frisk.

Så gikk jeg forbi en liten gutt med is i hånden og han så rart på meg. Fordi jeg så rar ut. Og han smilte til moren. Fordi hun hadde tynne bein.

Is, mamma? Smake?
Nei. Sa mamma'n.

Og så sa det KLIKK i mitt stakkars hode, som ikke tålte verden en helt vanlig sommerdag.
Og jeg jogget hjem. Sprintet hjem. Og løp opp fire etasjer. Og ned igjen. Og opp igjen. Og ned igjen. Og opp igjen. Elleve ganger. Og så falt jeg sammen på gulvet. Fordi jeg ikke hadde løpt på mange måneder. Fordi alt føltes så uendelig svart og håpløst, veien tilbake til det normale, tilbake til livet var overveldende, altfor lang, altfor vond.

Hva skulle jeg ut å gjøre? Sitte i min egen verden, drite meg ut, få stygge blikk?
Og så sendte jeg den samme tekstmeldingen til alle jeg skulle møte. Og sa at jeg var matforgiftet.
Og så spiste jeg ikke lunsj.
Og så la jeg meg under dyna enda klokken bare var to på formiddagen.
Og så spiste jeg ikke middag.
Og så sovnet jeg.

Og det er hele problemet med triggere. De dukker opp overalt. De betyr egentlig (som oftest) ingenting.
En dame som løper og smiler? Venninner som spiser en lett lunsj (fordi de kanskje skal ha stor middag eller fordi de elsker Fedon (nesten like mye som jeg gjorde)- men so what)? Media (kommer vi ALDRI unna)? En mor som ikke liker/vil ha is? Og en venninne som skal på spinning?

To dager senere var jeg tilbake hos psykiateren i elendig humør, overbevist om at verden konspirerte mot meg, overbevist om at alle andre var på vei til å bli anorektiske mens jeg var på vei til å bli overvektig. Kunne ikke alle bare roe seg ned? Hvorfor måtte jeg spise mer akkurat når alle andre spiste mindre? (Selvfølgelig var ikke det sant, bare jeg som lette etter “bevis”, hang meg opp i ubetydelige detaljer, som la verdi i alt som ikke betydde en dritt). 
 
Jeg har innsett (etter først å nektet alle å prate om trening/slanking fordi jeg ikke klarte å spise når de gjorde det) at for å bli helt frisk så MÅ jeg klare å skille mellom meg selv og andre. Og se en litt større sammenheng. For å bli frisk må man tåle verden. Det nytter ikke å leve i en boble (på sikt. For i begynnelsen kan det være akkurat det man trenger. Og jeg foretrekker fortsatt at ingen snakker om at poteter er FIENDEN mens jeg spiser potetmos). For å bli frisk man lære seg å takle media, andres slankekurer og treningsvaner uten å sammenligne seg, uten å trigges.

Endelig klarer jeg å skille. Du er deg. Og jeg er meg. Hva du gjør påvirker ikke meg.

So simple. I teorien. I praksis tok det meg lang, lang tid å innse. (Men akkurat det, at jeg bruker et par år på enkle konsepter? Det har vi jo allerede konfirmert!)
Å sammenligne seg med "alle andre" er a waste of freakin' time. Uavhengig av om man er syk eller frisk.

Happy Monday to you!!!


søndag 20. februar 2011

Ready for viewin': How you doin'??

Happy Sunday!

Før hatet jeg søndager, hatet, hatet, hatet. Fordi jeg kastet vekk hele dagen på å grue meg til uken som kom. (Ikke rart, med alle mine nazi-planer, not much to look forward to!) Aller helst ville jeg bare at det skulle bli mandag med en gang, så jeg i det minste fikk begynt. For etter startskuddet var jeg i det minste i gang, bedre det enn å vente, vente, vente...
(Jeg ventet ikke bare, da, I kept busy med forberedelser).

Men not anymore! Skal ikke påstå/skryte på meg at jeg "lever i nuet" hele tiden, men jeg lever i det minste ikke ti punkt ned på "planen", med hjertet i halsen, for tenk hvis-tenk hvis-tenk hvis uken ikke går som den skal?? Tenk hvis noe kommer i veien og forskyver alt?? Uææææh... 
Pluss at jeg innerst inne hadde en ekstrem hjemlengsel jeg nektet meg selv å kjenne på. Og den er der kanskje fortsatt, men den er ikke lenger vond.

Anyways. Søndager er selvstendige, fine dager, ikke "ventetid/gruetid" for den grusomme uken ahead!

So far today har jeg møtt disse godingene (hvilke godinger, you ask??? Bambiene, of course! (Jeg har ikke zoom på mobilen). De = de lyse flekkene!)


Noen flere bambier...


Og... Well. Ingen snø.



Det jeg egenltig ville skrive om var... EPISODES. Nytt show på Showtime.


Veldig kort fortalt:

Det britiske ekteparet Sean og Beverly står bak et superpopulært/prisbelønnet (as you can see i den lille snutten under her) TV-show. Som så skal "make it big in America". Men (surprise, surprise) i ekte Hollywood-stil "amerikaniseres" det til å bli en total cliché. Du ser mannen med gul jakke?? (Ikke enda, nei, men snart). Han hadde hovedrolle i britisk versjon, og erstattes med... Matt LeBlanc i den amerikanske (han spiller seg selv. Kind of).

Høres teit ut, jess?? Well it's NOT.
Noensinne sett to minutter av "Joey"??? Har ingenting med den å gjøre.

Nå prøver jeg å tenke ut hva jeg kan sammenligne med... Og eneste jeg kan si er en blanding av Curb Your Enthusiasm (which I love) og Entourage (which I also love). Men når jeg tenker meg om enda en gang. (Slitsomt). Så næææ. Egentlig ikke.

Episodes er genial. Og har fått helt sinnsyke kritikker. Everywhere.



Jeg har sett tre stykker. Og de tre siste skal jeg se i kveld. (Tror det bare har kommet seks, startet i januar).

Anbefales! Enten når det kommer på TV. Eller... Jess.


Happy Sunday to you! And to me! For søndag er en happy day!

fredag 18. februar 2011

Half-celebration of the (unfortunately small...) confrontation


Da er jeg tilbake fra dagens store utfordring. Og skulle ønske jeg kunne skrive noe skikkelig impressive…
Men sannheten er at Den store konfrontasjonen. Var. Litt. Skuffende. 

Hvis du ikke har lest den fantastisk spennende bakgrunnshistorien… check it out her. Og her. (You’re not in for a treat. Men dette gir ikke mye mening uten. Eventuelt kan du scrolle ned et par hakk. Ikke mye har skjedd på en uke).


Anywho, her er høydepunktene:

Yo-yo-loose-a-few-pounds-ho stod i resepsjonen da jeg kom og hilste blidt, as per usual. Og jeg spurte om hun hadde et sekund. 

Og hun sa: Sure. (So far, so extremely interesting).

Så spurte jeg om jeg kunne klarere noe med henne, i forbindelse med målene for treningen min? Og hun sa:

Mmhmm. Sure! Okay?

Og så forklarte jeg (klart og tydelig, ingen stotring, believe it or not, hadde dere i ryggen, vettu) at jeg faktisk har jobbet hardt for å gå mye opp i vekt. Fordi jeg har en eating disorder. Og at jeg faktisk ikke har som mål å gå ned i vekt. Ikke i det hele tatt.

Hun stirret egentlig bare dumt på meg. Og så sa hun:

Obviously not.

Og:

Why should you? Why would you want to loose weight?

Hmmm. Nei, hvorfor skulle jeg ville det?? Fordi HUN foreslo det, perhaps??? Så jeg sa:

Well. You did put it down as one of my goals without really asking??? On Friday?

Og hun sa:

ME???? I would never do that.

Sjokkert.

Og jeg tenkte: SHIT. Har jeg blitt HELT paranoid??? Har jeg funnet på alt sammen??? Er det virkelig mulig å høre så feil/finne opp noe så merkelig? Og så vurdere å ta opp løpe-fra-seg-selv-trening? OG dedikere tredve tusen uinteressante blogginnlegg til rent oppspinn? OMG. Hvor flaut hadde ikke det vært?

Men selvfølgelig er jeg ikke så paranoid. Jeg er bare paranoid som faktisk tror jeg er paranoid.

Selvfølgelig hadde hun sagt det. Jeg dropper da ikke trening sånn uten videre, griner ikke (bare litt) en fredagskveld uten grunn?

Så jeg sa: 

YES, actually you did.

Og yo-yo-loose-a-few-pounds-ho sa:

(You guessed it): 

NO.
I didn't. I would never do that. Why would I say that? To you? You're already skinny!

Men jeg ba henne sjekke (det helvetes) skjemaet.

Og der, under “GOALS”. What did it say??? 
“Weight. red.”. Som, obviously, betyr: WEIGHT REDUCTION. AKA, på hennes "fagspråk": Loose a few pounds.

Inni meg sa jeg: AHA! Høyt sa jeg: See?

Og hun sa: Oh… Og ble litt mindre tøff i trynet. Noe som gjorde meg veldig tøff. 

Så ovenpå var jeg at jeg tok en penn fra disken og KLUSSET OVER. (Yess. Du leste riktig. Jeg KLUSSET hardt og sinna som en j**** idiot over "vektreduksjon". Jeg er verdens kuleste (most nerdy), tøffeste (teiteste) person).
Jeg la fra meg pennen. Litt stressa. Og så sa jeg at målet mitt faktisk er … å bygge muskler. (Hvorfor sa jeg ikke body builder??).

Og nå er anti-høydepunktet over. 

Så ba hun om unnskyldning. Og sa at jeg absolutt ikke måtte finne på å gå ned i vekt, at hun hadde vært litt “distracted” hele fredag for “personal reasons”. Og at det virkelig var beklagelig.
 
Og så sa hun sorry en gang til. Og at det ikke skulle skje igjen.


Og jeg visste jeg burde spurt om noe mer, men kom ikke på hva det var. Og hun var seriøst satt ut. Hele greia ble bare helt rar og teit. Og utrolig kleint.

Så jeg gikk isteden inn og pumpa litt jern.

 

Loose-a-few-pounds-ho-yo-yo = might never become a pro. But at least my muscels will grow.  


(Jeg kunne vært sinnsykt mye tøffere... Men klussingen var jo et et stolt øyeblikk...).

Jeg fikk ikke dyttet på henne informasjon om spiseforstyrrelser, jeg fant ikke ut hvilken stilling hun har eller hvordan de vanligvis behandler kunder med skader/sykdom, jeg fikk egentlig ikke sagt stort. Men jeg tipper, i det aller minste, at hun ikke kommer til å gjenta nøyaktig samme tabbe igjen. Og aller viktigst: Jeg kan pumpe jern uten å tenke på hva slags tull og fanteri som står skrevet i obligatoriske skjemaer.

Konfrontasjonen kunne gått bedre. Men den kunne gått (en smule, muligens) verre. Men det gikk. Litt. 

God helg!

torsdag 17. februar 2011

Burde vært fullt, so why the sult?

Jeg er sulten.

Sånn. Da har jeg sagt det.

Sult har kjent lenge, altså. Den kom ganske fort da jeg begynte å spise meg "opp" for et par år siden.  Det er lenge, lenge siden jeg ikke skjønte at jeg var sulten før etter at jeg hadde gått i bakken. Men nå er jeg sulten når jeg (og hva vet vel jeg) kanskje ikke bør være sulten? I teorien? If that makes sense?

Jeg følger kostliste, og innimellom er jeg sulten likevel. Jeg kan spise frokost, normal frokost. Og ti minutter etter er jeg sulten. Igjen? Vekten står stille for tiden, jeg spiser nesten nøyaktig det samme som før. Bare litt mer. Betyr det kanskje at forbrenningen er skrudd OPP? Eller har jeg blitt et grådig matmonster?

Før var mat forbundet med å miste kontroll, drukne i skyld, i avsky, i selvforakt. Jeg innbilte meg at jeg aldri var sulten, at magesmerter, svimmelhet og uro var...? Jeg vet ikke hva jeg trodde det var. Jeg jaget det vel vekk før jeg kjente godt nok etter. Distraherte meg.
Å kjenne på sult, og så spise (sunn mat i såkalte normale mengder) er innimellom fortsatt vanskelig. Skamfullt. Jeg føler meg fortsatt litt svak fordi jeg gir etter. Fordi jeg gir kroppen det den trenger, det den ber om. Det føles fortsatt unaturlig. Feil.

”Hvem tror du at du er?” kan jeg ta meg i å tenke mens vi for eks spiser middag hos venner. ”Som sitter her og spiser akkurat som de andre? Skjønner du ikke at du ikke fortjener?” Jeg øver meg på å konfrontere de tankene. Jeg må motstå trangen til å legge fra meg bestikket, og si nei takk til mer vin, til mer mat, til mer av noe.

Jeg må dempe tankene med å delta mer i samtalen, røske meg ut av mitt eget hode. Minne meg på at det er utenfor, i verden, at jeg også hører til.

Og det funker. Jeg holder det gående. Fortsatt redd for noen typer mat. Men annet er vel ikke å forvente? Jeg spiser. Jeg har normal vekt. Kroppen fungerer. Hodet fungerer bedre og bedre (eller jeg lurer meg til å tro det?) 
Jeg øver meg på å lytte til kroppen. Og i det siste vil den altså ha MER mat?? Enda jeg ikke er MER aktiv? (Apropos aktiv: imorgen blir det konfrontasjon, I swear!) 

Jeg vet jo selv hva svaret her er: Gi etter, lytt til kroppen, den vet hva den trenger. Så jeg øver på det også. Herregud, så mye nytt man må lære seg...

Men er det noen som kjenner seg igjen? I det med sult?


onsdag 16. februar 2011

Liten bærtur! Trur jeg er lur og snur

Noen ganger tar jeg meg i å være på ville veier. Eller. Det er egentlig å gi meg selv litt for mye credit. Jeg oppdager nemlig sjelden at jeg er på ville veier. Mest sannsynlig fordi jeg (når jeg er på bærtur) lever på autopilot, altfor opptatt av å distrahere meg selv fra meg selv og problemene mine til egentlig å oppfatte hva jeg driver med. Heldigvis for meg sender jeg så klare confused-signaler at andre kan fange meg opp.

Det er nemlig ganske tydelig når jeg mister stien min.

Enda den burde være ganske lett å finne. Rundt svingen der, som du ser. Rett fram. Opp til høyre. Home. Should be easy enough.


Denne gangen handler det ikke om vekt. Jeg har vært stabil i flere uker. All is well in that department.

Det handler vel egentlig litt om å skjerpe seg og jobbe for å ha det bra.
For en stund siden kjente jeg ro. For første gang på mange år. Jeg tok ting ganske easy (til meg å være, sikkert kontroll-freak-show for en typisk laid-back-person). Why? Fordi jeg jobbet for det, fokuserte på det.
Men nå er the good times over. Why? (Merker selv hvor irriterende den "why-en" er). Fordi jeg slappet av, lot meg rive med av stress. For den siste tiden har jeg stresset mer enn på lenge. Jeg har ikke sovet (jeg har sånne perioder innimellom, da jeg rett og slett ikke får sove i det hele tatt, bare soser rundt, og ender opp med å sose rundt hele dagen også fordi jeg etter noen døgn ikke fungerer så fantastisk optimalt som jeg vanligvis gjør). Generelt trenger jeg lite søvn. Men jeg trenger jo noe.
 
Lite søvn trigger angst. Trigger katastrofetenkning. Trigger panikkanfall.

Jeg vet ikke om man kan få kink i nakken, vabler på leppa og bli litt forkjøla også, men tipper immunforsvaret reduseres.

Og jeg hater å føle meg utslitt når jeg ikke har gjort noe for å fortjene å være utslitt. Utslitt er greit etter trening, jobb, husvask og lang skriveøkt, helst alt på rekke og rad. Utslitt er ikke greit etter destruktiv sosing. Det er en utrolig slitsom form for sliten. Visdomsord. Ta notat av det, kanskje?? Her lærer man MYE. 

Jeg eksisterer uten mål og mening om dagen. Eller rettere sagt: jeg eksisterer med altfor mange, motstridende mål og meninger. Jeg eksisterer med et kaos. Som jeg har skapt.

Det jeg selvfølgelig trenger er å skjerpe meg, røske opp, roe meg ned, ta ansvar, ta tak i alt rotet mitt, ikke komme med unnskyldninger a'la: "It's so hard, alle tanker bare kaboooooomer inn i hverandre, jeg kan ikke noe for det!" But I must try.
(Selvom det jeg egentlig vil si til meg selv at det jeg egentlig trenger en uke på spa, en myk pute og en god natts søvn - og sååå blir alt bra...).

Jeg trenger en plan for hva jeg vil oppnå fremover. (Uinteressant for deg, sorry, men her snakker jeg mest til meg sjæl. UMULIG å få oppmerksomheten min ellers, you see, I'm too distracted). Stanse tankestormen, ikke bare la de kræsje i hverandre. Jeg har en del valg jeg må ta.
And that's why I need a realistic plan som ikke tillater meg å overdrive og kjøre meg selv i grøfta. Noe jeg har en tendens til å gjøre. Gjentatte ganger.

I must ask myself this:
Hva vil jeg aller mest?
Hvordan skal jeg få det til uten å gjøre meg selv (og alle rundt meg) gal(e)?

Og aller viktigst:
Hva i h***** tror jeg at jeg skal oppnå med denne sosingen?

Det er som en forsvarsmekanisme. Ansvar? Valg? Hmmm... Nei takk. Jeg tror jeg setter alt på pause, jeg. Og sier lalalalalalalalaaaaa...

Og en liten note to self: Ingenting blir bedre før du skjerper deg! Ingenting går over av seg selv! No more sosing!

I warned you (om enn litt sent). Dette er en ego-post. Men akkurat i dag holdt det ikke å tenke, skrive ned på en bitteliten post-it. I dag måtte jeg poste, la alt flyte rundt på interætten, og (snart) slå meg i trynet som et ekko:

Skjerp deg!


Det beste med blogging er at man ser seg selv utenfra. Ser hvordan man IKKE vil være.
Og (noen ganger) sparker seg i rumpa så man får gjort noe med det.

(Etter å ha lest dette tullet kan du jo forstå hvorfor jeg sier NEI TAKK til å være denne tullete versjonen av meg selv???)

Håper du har en fin-fin onsdag.


Min tar en helomvending in...

One... Two... Three...  
Wiiiiii! 

tirsdag 15. februar 2011

Nosespray + Valentine's Day

Nå har jeg registrert bloggen min på Bloggurat. (Interesting, I know). Men man må legge inn sånn link her for at det skal funke. So let's get that part over and done with:

http://bloggurat.net/minblogg/registrere/15ae86a49ffea625a323ac27f724417c0bc73636

Jeg er simply en hermegås, "alle andre gjør det..."/"gjorde det for evigheter siden...". Jeg vet ikke engang hvorfor man gjør det. Hvorfor gjør man det??? Ser du? Hvor lett påvirkelig jeg er?


So. I går gikk både bloggen, Bear og jeg glipp av den store kjærleiksdagen. Neida. Hver dag med meg er en day of love, vi trenger ingen celebration.
Men det var min feil. Jeg gikk/går fortsatt rundt som en robot. Because jeg har kink i nakken, you see, og kan ikke snu hodet noen vei. Så jeg snur hele kroppen hit og hele kroppen dit og har på meg et skjerf knyttet så stramt at jeg nesten ikke får puste. (Pluss tett nese). Jeg innbiler meg at det hjelper. 
 
Det høres ikke videre romantic ut, does it now?
 
MEN. Jeg SER faktisk INSANELY sexy ut. Overleppa mi (den som vanligvis ikke synes i det hele tatt) har nemlig kaa-booooooooomed into a bee-stung-delightful-fat-lip. Jeg har lepper som skriker: KISS US. 

Helt til man kommer litt nærmere. Da myser man. Og så lager man en ekkel grimase. Og så snur man og løper i motsatt retning. 

Forkjølelsessår gjør seg best på avstand. 



Du skal få slippe bilde av meg. Men se her, da, hva roboten tryllet fram:





En eske med svidde cookies, sier du?? Oh no. Brennende kjærlighet more like it. (Roboten er ikke så god på det med å sette på tid på ovnen, you see).

Happy Belated Valentine's Day! 



Men du, en ting jeg lurer litt på, som kanskje ingen kan hjelpe meg med fordi det kanskje bare var "meg". 
Jeg er forkjøla og har vondt i halsen og blah blah blah. Og tror kanskje det er første gang på... MANGE år. Da jeg var syk hadde jeg masse vondt i hodet, konstante magekramper (som fortsatt herjer hver eneste dag). Men var ALDRI forkjøla. Selv ikke da alle andre fikk the flu ble jeg syk. (Hadde halsbetennelse en eneste gang på flere år, og tidligere hadde jeg det all the time). 

Why??? 
Hadde jeg bare flaks?? 
Eller har noen andre opplevd det samme?


Det blir ingen yo-yo-yo-confrontation-sensation i dag. 

Og ærlig talt så er jeg så slapp at jeg nesten nyter å være en ineffektiv latsabb.  

søndag 13. februar 2011

Yo yo, loose-a-few-pounds-ho! You = so slow and so-not-a-pro. My weight was too low not long ago. Now I want my muscles to grow. So that I can throw you into the snow. And compete in a muscle-show. YO!


Frdag kveld og gårsdagen ble brukt til følgende:

Si til meg selv “skjerp-deg-skjerp-deg-skjerp-deg” og “rooo-deg-ned-rooo-deg-ned-rooo-deg-ned”.

Tenke “tenk-hvis”-tanker.

Den teiteste kan vi få unnagjort med en gang:

Tenk hvis dette betyr at jeg faktisk er FEIT?

Og så:
Tenk hvis jeg går tilbake nå, og trener litt, bare litt, da føler jeg meg sikkert bedre?
Tenk hvis jeg fra nå av inkluderer litt cardio, bare litt, for å holde alt litt under kontroll, for dette har jo tydeligvis bare tatt helt av?
Tenk hvis jeg selv ikke ser hvor stor jeg faktisk har blitt?

Men jeg skjerpet meg. Og jeg roet meg. Og jeg gikk IKKE tilbake for å trene bare litt. Og jeg skal ikke tilbake i dag heller, ikke engang for å trene bare litt, enda det betyr at jeg trente mindre enn jeg “fikk lov til” this week. Og at det i mitt spiseforstyrrede sinn betyr at jeg går inn for å være lat.

For å velge å si nei når man faktisk kan??? Det er ultimate failure.
Men takk og lov har jeg jo en frisk side også. Som sier at de avgjørelsene DER, det er de som gjør meg frisk og sterk. Ultimate styrke.

Jeg vet at kroppen min i teorien hadde taklet cardio nå, den er ikke sykelig undervektig. Mer bekymra for “the head”. Som kanskje ville klikka og blitt avhengig. Igjen.
For meg å gi “slipp på” cardio var i lang tid et rent abstinens-helvete. Å få tilbake styrketrening var en kjempebonus. Hvor skummelt er det ikke, at alt jeg har jobbet hardt for de siste årene (on and off, but still) kan rives vekk – woooooosh – av en bitteliten trigger???
Tenk hvis den ene, dumme kommentaren (som BTW ble sagt i en sånn “blah-blah-blah-la-oss-få-dette-overstått-tone”. Mål? Yadda-yadda, stramme opp, yadda yadda, loose a few pounds, yadda yadda….) hadde sendt meg i helt feil retning? Tidligere har jeg aldri oppdaget at jeg har sklidd, jeg har jo bare kuttet ut noe mat? Bare beveget meg litt mer, i litt raskere tempo? Og alle andre slanker seg og trener og… Blah blah blah.

Og så wipsy-dipsy-dooo? Så har jeg gått ned i vekt, ikke sett fordelene ved å bli frisk igjen likevel, på en god stund, så sett de litt, sånn halvveis, og kjempet meg halvhjertet i riktig retning. Igjen.
Bortsett fra at jeg det siste året har sett TUSEN fordeler med å bli frisk. Og kjempet helhjertet. Og fryktet å fallle tilbake mer enn noe annet. Og dermed kommet lenger enn noen gang før.

Men den wipsy-dipsy-doooen??? It still scares me.

Hadde dette skjedd før, og i tilleg på en dårlig dag? Så hadde dette sendt meg RETT tilbake til tredemølla.

Jeg trodde det ventet noe i den andre enden, you see.
Skjønte ikke at det båndet er uendelig.

(Wow. Søndagspoesi).

Anywho. Det er skremmende hvor lite som skal til. Fremskritt til tross, viktig å ikke glemme. Farlig å glemme.

I shall hunt her down. (Og bare tanken på det gjør meg litt urolig, but I WILL). Og jeg skal hyle: HOLD IT, LADY. Og så skal jeg gi henne en piece of my (AMAZING) mind.

Hvordan hun reagerer får være opp til henne. Jeg må si ifra for min egen del, så det ikke står på det idiotiske skjeamet hennes at målet til Kristine er å … loose a few pounds. (Selv om det skjemaet ikke betyr en dritt og sikkert allerede samler støv. Det er jo bare o-b-l-i-g-a-t-o-r-i-s-k, vettu).

Uansett. Hun var nok bare på autopilot, hun prøvde sikkert å oppfylle mitt veldig tydelige ønske om å bli ferdig med den j***** gjennomgangen og trodde kanskje hun gjorde meg en tjeneste med å fortelle meg hvilke mål jeg har med min trening.

Det hun ikke visste. Er jo at jeg klarer å løfte ÅTTE kg. Og at jeg derfor er på god vei til å bli BODY-BUILDER. Og at det er det som er målet. Døh. Må rettes opp i.
Jeg kan jo si at jeg har som mål å melde meg på Miss Fishboll-Muscle of Ireland 2011, eventulet 2012, og at det er fint om hun legger opp et program tilpasset det istedenfor??? 
Og om ikke jeg fikk vist at jeg en sjelden gang faktisk kan være kjapp i replikken, og istedet holdt kjeft. Så kan jeg likevel si:

I’m the boss of me.

YO!

Yo yo yo.

(And I like the sound+beat+feeling of that. A lot).

fredag 11. februar 2011

Mr Treadmill gives me da chill (ække snill)

Du vet når du blir stum/målløs i en situasjon og etterpå kommer på tusen ting du kunne/burde sagt og gjort?

Mmhmm?

I dag var planen å trene styrke. Og for sånn ca hundrede gang maste en dame på at jeg nå bare MÅ ta en introduksjonstime.
(Du vet, når du snakker om hvilke mål du har med treningen og de lager program for deg og viser deg apparater etc etc etc?)

Well. Jeg følger mitt eget geniale program og jeg har trent der i mange måneder og vet til og med hvordan PowerPlaten fungerer, tahnk you very much. Så takk, takk. Men NO THANK YOU. For hundrede gang.

Men så viser det seg at det er obligatorisk. Og vi kunne bare "rush through it". Så jeg sa motvillig OK. (Bad idea).

Først brukte vi en evighet på å gå gjennom apparatene jeg ikke bruker. Du vet. Tredemøller, stepmaskiner, romaskiner og sykler? (OBLIGATORISK, you see). Og bare å på en tredemølle brought back such bad memories at jeg nesten fikk panikkanfall.


Og så gikk vi gjennom styrkeapparater på letteste innstilling, så den virkelig fløy opp, enda jeg prøvde å si at jeg faktisk prøver å bygge MUSKLER, så jeg pusher så tungt jeg bare klarer. Men det var visst ikke bra for jenter, det.

Mange repetisjoner med null motstand is the way to go. 

LOL LOL LOL.

Og så skulle vi chatte litt. Og kanskje merket hun at jeg var utålmodig, for hun fant fram et skjema, bet av korken, spyttet den på pulten sin og sa:

"Right. Sooooo, Kristine...."

"Mmmmhmmmm?"

"Goals... Let me guess? Tighten up a bit? Get toned? Loose a few pounds?"


Loose a few pounds.
Loose a few pounds.
Loose a few pounds.
Loose a few pounds.
Loose a few pounds. 
Loose all my hard work and my sanity.
Loose all my hard work and my sanity.
Loose all my hard work and my sanity. 
Loose all my hard work and my sanity.  
Loose all my hard work and my sanity.  


Not LOL. Not LOL. Not LOL.
 
Og nettopp fordi hun kanskje mener at jeg kanskje kunne ha godt av å gå ned i vekt, så er det en del av meg som klikker og tenker at joda, jeg burde sikkert gå rett på den tredemølla, som egentlig er min fiende nummer en, og løpe fra meg selv. Og all fornuft.

Og hva sier jeg til henne? INGENTING. Feige, sjokkerte *****.

Men. Takk og lov: Jeg fant fornuften før den forsvant helt. Ser for meg at dette potensielt kunne endt litt feil. Det skal ikke mere til før jeg gir meg selv hundre gode grunner til å følge en spiseforstyrret ide som denne.
(Løping er jo kjempesunt! Jeg er jo nesten frisk nå! Det er SÅ bra for hjertet! Tusenvis av mennesker som er tusen ganger tynnere enn meg har godt av å løpe, why not me? Jeg trenger jo ikke å løpe så veldig fort eller så veldig lenge eller så veldig ofte? Bare litt???)

Og før vi hadde visst ordet av det hadde jeg meldt meg på et maraton. Og kuttet ned på maten fordi...

Men.

For virkelig å bevise for meg selv at jeg har kontrollen så unngikk jeg ikke bare tredemølla. Jeg unngikk hele treningsøkten.


En del av det å bli frisk er vel å tåle sånne kommentarer, I guess? Hun ramset helt sikkert opp de mest normale svarene? Det hun forventer å høre? (Som dessverre ikke inkluderer bedre helse).

Neste gang jeg møter henne skal jeg forklare at jeg faktisk ikke vil ned i vekt. At jeg har slitt rævva av meg for å gå opp mange kg. Og at jeg trener for å bygge meg opp inside-out. Mer muskler og sterkere bein.

Loose a few pounds my ass. Eller ARSE, som de sier her.

GOD HELG!

torsdag 10. februar 2011

IKS-blog-adress (success) / mye heller sparess enn "a fancy dress"

Check it OUT! 
Trykk trykk trykk!


Over. Ikke på det rosa. Men det store.

IKS har åpnet bloggen sin! 

Gleder meg til å følge info om hva som skjer i løpet av våren. Og kanskje kan jeg endelig delta på en temakveld. (Som regel blir jeg litt småirritert når jeg leser om alt jeg går glipp av. Som for eksempel "Kroppen og selvfølelsen" den 24. februar... Det hadde jeg ikke hatt vondt av å være med på, nej!)

Bloggen er også åpen for innlegg fra medlemmer. Så skriv i vei!

Gleder meg til å følge med!


Nå skal jeg faktisk være litt sosial. Jeg er jo i slaget om dagen, vettu. Må utnytte det så lenge det varer.
Har flotta meg så voldsomt opp at jeg ikke tør å legge ut bilde. Neida. Det har jeg ikke. Joda. Litt. Og nå høres det ut som om jeg har på meg hatt med snøklokker i bremmen og dyp utringet kjole og krøllete hår og masse sminke. LOL.
 
Guri malla. Jeg hater å pynte meg. (JA, jeg vet at jeg høres ut som en 5-åring som skal i bursdag med matroskjole og lakksko). Når jeg sier pynte meg så mener jeg IKKE joggebukse eller Bear sine klær. Men jeg ELSKET det før, så jeg har som mål å tåle det brukandes igjen. (Finnes det noe som helst som spiseforstyrrelser ikke ødelegger??? Føler at den sniker seg inn i absolutt alt. Kropp og selvfølelse, personlighet og interesser, forhold til andre mennesker og kommunikasjon. Og der glemte jeg visst en liten ting... helse. Oooops).

Se her, da. Hvor fin jeg er. Med en mini-Bear rundt halsen. Han er fra Vivienne Westwood and I LOVE him. My precious.


Jeg tok forresten bildet mens han lå oppå my t-shirt på gulvet. Jeg er ikke SÅ flatbrysta. Bare så vi har det på det rene.

Ha en fin kveld!