Søk i denne bloggen

lørdag 30. april 2011

Jeg har dessverre litt bloggsperre

Innleggene har i det siste vært overfladiske, kjedelige, sjeldne. And for this I do apologise.

Før fikk jeg overskudd av å blogge, men nå har jeg liksom ikke lyst, orker ikke. Og ikke fordi jeg har noe i mot bloggen i seg selv, eller blogging, men kanskje fordi jeg skriver så mye ellers.

Har nylig levert en oppsummering av meg selv, av min "spiseforstyrrede historie" til redaktøren min. Det har vært vanskelig å skrive, nye episoder har skutt ned i meg som lyn. Jeg er overrasket over hvor mye jeg har fortrengt. Og når jeg leste gjennom alt sammen på slutten fikk jeg en liten knekk.

Jeg har eksponert meg mer, mye mye mye mer enn jeg noensinne har gjort i et blogginnlegg. Mye skal selvfølgelig redigeres bort, men jeg føler meg likevel sårbar. Og kanskje orker jeg derfor ikke eksponere meg enda mer, "på si" gjennom blogg?

I tillegg har jeg, IDIOTISKE jeg, lest gjennom journalene mine fra all behandling (jeg trengte dem i forbindelse med Lånekassen og klarte ikke å holde meg unna). Og det er noe av det dummeste jeg noensinne har gjort. Å lese om seg selv som en syk syk syk person, som en case? Anbefales IKKE.

(Er det meg de beskriver?)



Skrivingen har gitt meg mye. Men den har også satt i gang minner, tanker, ekstremt mye følelser. Som jeg selvfølgelig har hatt godt av å kjenne på (selvom det ikke føles så innmari godt).


Jeg vet ikke helt hva jeg prøver å si, jeg.
Bare at jeg har trengt en liten pause fra meg selv. Og fra sykdom. Og blottlegging på blogg.

Og at blogging kanskje fortsetter i samme litt uinteressante spor. Sporadisk. Whenever I feel like it. (Like now, nå fikk jeg lyst til å blogge, nemlig!)

Nå høres det kanskje ut som om jeg skriver dette fra et mørkt rom med mascara klint utover hele trynet og at jeg verken har ledd eller fått frisk luft på flere uker? NOT THE CASE. (Jeg skriver dette med en gul POSITIV ku i bakgrunnen, faktisk!)
Og jeg har det egentlig veldig bra, jeg føler meg egentlig ganske sterk.
Men når jeg er ferdig med en skriveøkt frister det mer å gå en tur, treffe en venninne, gå på kino, vaske huset, lage noe godt til middag, henge litt med Dr. Bear, planlegge USA-tur (yey!) enn å bli sittende foran PCen.



Jaja.

Ønsker deg en fortsatt superfin helg! 

tirsdag 26. april 2011

These trees sure makes me sneeze, stop the pollen-breeze, PLEASE?

Hvordan kan noe vakkert være så evil evil evil?


Hodet mitt er fullt av bomull, øynene klør, nesa er så tett at jeg slafser noe så inni biiip på tyggisen min.
Og jeg ser ikke ut i måne... (nesten)strålende solskinn. (Men akkurat det kan jeg kanskje ikke blame pollen for, da).

Men hvem bryr seg?? For jeg skal jo bare være inne for meg sjæl (og tenke på meg sjæl og skrive om meg sjæl) likevel.

Håper alle du hatt en fin-fin påske!

Jeg har kost meg litt med Bear. Litt med venner. Litt med TV (aaah, so much grrreat stuff).


Men aller, aller, aller mest (90%?)... med... (jess, you guessed it)...


Her hadde det passet med et bilde av en person 
uten hovne øyne, 
uten puffy kinn,
uten snørr. 
(Med beautiful hair).


Største problemet med å skrive??? KLISJEER. De lurer seg inn overalt. They make me BLUSH. Alle klisjeer får rosa highlighter på seg. Og så SLETTES de.

Selvom mange sikkert gjemmer seg for meg.

Ellers er skriving... alt på en gang. Det er mye tøffere enn jeg noensinne hadde forestilt meg. Ever. Men det er også gøy. Det er også givende. And I really really really like it. (All in all).
 

Men det aller beste er selvfølgelig at jeg har kjøpt meg nye penner og nye highlighters (selvom jeg obviously skriver på PC jeg lese/sortere/redigere på papir).
Og jeg elsker penner og highlighters mer enn jeg elsker... sko og vesker.

Sad. But true.

Superblid+pollen-free hugs from me 
+ a mini-sneeze-breeze

lørdag 23. april 2011

Gult er kult


GOD PÅSKE!
GOD PÅSKE!
GOD PÅSKE!
 

GOD PÅSKE!

GOD PÅSKE!



GOD PÅSKE!
GOD PÅSKE!
GOD PÅSKE!

Herregud. Nå var jeg slitsom. Men.. god påske!

tirsdag 19. april 2011

Bare lite granne lavere panne?

Jeg vet ikke om dette egentlig kan kalles "nå-har-jeg-skjerpet-meg-litt"-blogging, jeg. Men leste nettopp dette intervjuet med Agnes Ravatn i Dagbladet. And you should too.


Et lite utdrag:

Damebladene sier jo at de er din beste venninne, men egentlig er de jo en helt forferdelig venninne som kritiserer deg for hver minste ting. Tilsynelatende umotivert forteller de deg at det er noe galt med deg, sier Agnes, som tror man kan miste trua på seg selv av mindre.
 


Og en ekstra liten halleluja til denne uttalelsen:

Heldigvis lever jeg ikke av utseendet mitt. Jeg vet at jeg har andre bein å stå på enn neglene mine.

I agree with her.

Jeg er også overlykkelig av at jeg ikke lever av utseendet mitt (og ikke bare fordi jeg ville vært ekstremt fattig om det var tilfelle).
Og jeg håper jeg har andre bein å stå på enn neglene mine, asså, enda jeg akkurat har fresha de opp noe voldsomt så jeg skal ha noe fun fun fun å se på mens jeg skriver:

Ække så farlig å ta på et håndkle før det er tørt, er det vel? 

Og det sier kanskje noe om hvor mye fun fun fun som skjer sånn ellers om dagen? Hence boring blogposts... Bortsett fra at jeg har pyntet til påske da. Satt en gul liten goding oppå en Bear. (Jeg har mange Bears, you see. Inkludert bilen, som også heter Bear. Og Bear, da).


Stakkar. Han har nettopp fått av seg denne:


Fristende med "jula varer helt til...". Men så lavt synker jeg IKKE.


Men uansett. Sjekk ut DB.
Og fortell gjerne hva du synes!!

(Om neglene mine og den helt fantastiske påskepyntingen, selvfølgelig. Om du skulle være i tvil om hva jeg refererte til, lizzom)!!

lørdag 16. april 2011

So not okay, OK. Okay?

Forrige uke kjøpte jeg OK magazine fordi jeg var DRITTLEI av å skrive om meg selv meg selv meg selv og trengte en sterk kontrast. 

Glam og glitter, store pupper og sminke? Der har du det! Min rake motsetning.

Og så ble jeg så forjævlig provosert av et intervju med en Britisk kjendis. 
Som har gått mye ned i vekt. Som forteller altfor mye som jeg ikke har tenkt til å gjengi. Men konklusjonen er vel den at hun har full kontroll. Men at hun nok også har en spiseforstyrrelse, for, som hun selv sier: "uten de enorme silikonpuppene mine ville jeg sett ut som en 12-år-gammel gutt". For så å legge til: Men jeg vil ikke opp i vekt.

Og det er tydelig at hun ikke helt hva hun sier eller hvilke signaler hun sender, og enda så farlige de er synes jeg aller mest synd på henne.

Men OK??? OMG!!! OK er bare ekle. Vinklingen er insane, bare ute etter å sjokkere. (As per usual, but still).

Men det verste er likevel ikke spørsmålene de stiller henne. Det verste er at de har trykket masse bilder. Glamorøse bilder med masse sminke, styla hår, bar rygg på ett, i en liten shorts og åpen skjorte og... stort smil på et annet!!!

WTF???

Det er den verste, mest provoserende "artikkelen" jeg noensinne har lest opphøyd i tredve millioner. For snakk om å glamorifisere en sykdom, snakk om å sende feil signaler til alle som leser ukritisk... "Denne personen har spiseforstyrrelser, (og drit i det triste/tragiske intervjuet), sesmashing hun ser ut??"

tirsdag 12. april 2011

Ha det på badet


Jeg kunne reist meg, åpnet døra til puben, latt latteren der innenfra, det varme lyset fra bordene, renne ut på gata. Jeg kunne gått ut i kulden og lukket alt sammen bak meg. 

Men jeg gjorde utrolig nok ikke det. 

Istedenfor spiste jeg den ene peanøtten. Og så en til. Og først da jeg slikket saltet av leppene etter å ha tømt skålen forstod jeg hva som hadde skjedd. Som en grådig gris hadde jeg gaflet i meg fett, fett, fett. Foran alle andre. Etter å ha holdt meg unna mat hele dagen, etter å ha holdt meg unna dritt i mange, mange måneder hadde jeg sprukket. Fullstendig. 

Men ingen stirret. Ingen sa noe. De hadde munnene fulle av crisps, av nøtter, av Guinness. De gjorde narr av sine egne prosjekter, av en professor, de snakket om vennene de aldri lengre hadde tid til å se fordi de alltid var i studio. Noen ga meg mer vin. Og jeg drakk for å slippe å tenke på nøttene, som allerede hadde reist til siden av magen min med blodet, slått seg ned, vokst og grodd til. Og etter en stund slappet jeg av, lo jeg. Med magen. Overbeviste jeg meg selv om at dette skulle jeg gjøre igjen, dette var ikke så skummelt likevel, og til helvete med prosjektet, med professorene, med karakterene, til helvete med hele studiet! 

Jeg var med. Jeg var meg selv, gamle-jeg, hun var tilbake, jeg var tilbake! 

Men i kulda ventet angsten, pesende utenfor døra, et lite blaff hver gang noen gikk ut for å ta en røyk, et minne om at ingenting varte evig. Om at jeg, den nye utgaven, ventet på meg, den gamle, utenfor.
Og da vi ramlet ut senere på kvelden fikk jeg min vanlige, paniske hjerne tilbake. Latteren flyttet seg fra magen til hodet. Jeg møtte angsten, jeg måtte gå, bye bye bye, sa jeg med panikk i stemmen. Sammen med de andre hadde jeg vært i en boble, da hadde det vært trygt, OK, men nå? 

I en litt stillere bakgate slo jeg knyttnevene hardt i veggen, herregud, hvordan kunne jeg?  

Så gikk jeg hjem. Tømte meg for sur vin og klissete nøtteklumper. Prøvde å puste gjennom hull i huden.

Touchet ikke vin eller peanøtter på evigheter. Og vinket bye bye bye til gamle-jeg. (I hvert fall for en stund).



fredag 8. april 2011

Yey what a happy day in a quirky café

I dag har jeg hengt på verdens koseligste café (der alle bord er som hentet ut fra hver sin stue/kjøkken med alt fra 70's-lamper (og andre lamper, veldig mye lamper!) til plysjsofaer til Buddha-figurer til enorme kakefat. Bildene ser litt rotete ut, gir ikke rett inntrykk i det hele tatt, men men men...) med en god venn, sett tese-tegningene hans (et fengsel). Han er ekstremt kreativ og hadde kokt sammen et helt genialt konsept. Et lite geni, so he is. 

Men, herregud, for en befrielse det er å kunne se på plantegninger og konseptmodeller uten å freake ut fordi jeg måtte gi opp, fordi jeg aldri kommer til å bli arkitekt...

Før var det nemlig litt sårt og litt boohoo... (Og kanskje litt mye jeg jeg jeg...), men nå har jeg altså latt det gå. And it feels goo-ood.


Det jeg liker best med Dublin (I think) er at folk er så UTROLIG relaxed her. Ingenting er noensinne noe problem (sure, it'll be grand).

Et lite eksempel fra idag:

Jeg tok bussen til byen. En gammel dame kom på med to tunge poser som hun slet noe fryktelig med. Og før hun fikk rigga seg på plass ble hun stående og prate med bussjåføren en stund. Så, da vi var back on track lurte sjåføren bare på en liten ting (over høyttaleranlegget):

Var det noen som hadde noe imot at vi tok en liten detour? En passasjer hadde tunge poser og bodde ikke så veldig langt fra "ruta"?

Så da tok "vi" en liten detour, da. Damen fikk hjelp med varene helt til døra, hun vinket, "vi" vinket. Og så kjørte vi videre. Ti minutter forsinket. Men med et lite smil om truten. (Her kan du si aaah... og tenke "dette ville aldri sjåføren på 151 gjort...").

For et par år siden skulle jeg ha eksamen (krise!!!) da bussjåføren stanset hele bussen - i rushen om morgenen - for å kjøpe seg kaffe og frokost. (Da var det ingen smil om min skjelvende trut). How could he? Mens titalls mennesker satt utenfor og ventet? Og hvorfor var det ingen som skrek? Eller klaget da han flere minutter etterpå kom gumlende tilbake? WTF?

(Her kan du si "takk og lov", dette vil IKKE sjåføren på 151 gjort).



Herregud, nå må jeg gi meg. Hvis du er drittlei så skip resten. (In that case: GOD HELG! Kos deg!!!)

Og hvis du kjeder deg noe skrekkelig? Keep reading. Joda.
Da jeg var syk (en setning både du og jeg muligens er mektig lei?) var jeg ingen god venn, til tider ganske så koo-koo, so I was. Da alle andre (tenker nå på de jeg studerte arkitektur sammen med) spiste, drakk, koste seg, lo etc satt jeg som et nervøst vrak med hendene i fanget og gledet meg til jeg kunne løpe av sted og fortsette på "planen min". Charming! (Om jeg fortsatt har venner? Utrolig nok. Hvorfor??? WHO KNOWS!!!).
Men innimellom tok jeg meg i å tenke (mens jeg satt der) at "gamle-Kristine"; hun hadde dere likt! Herregud, tenkte jeg, hun hadde sklidd rett inn med dere. Hun hadde ledd av historiene deres, spist chips og helt nedpå drinker.
Skulle ønske dere hadde møtt henne i stedenfor patetiske meg... Boohoo...

Men seriøst, så trist? Å sitte sånn og fantasere om en person man var, som man fortsatt egentlig er/fortsatt kan være, men helt ute av stand til faktisk å tenke FAEN HELLER; jeg tar meg en drink jeg også???

For det var faktisk klin umulig.



Forhåpentligvis blir de kjent med "henne" likevel. Eller en ny versjon. Eller whatever. Meg. Friske meg!

Bla bla bla. Anyways. Bekalger bablete babling!

Nå er det helg!!! Håper den blir super! Jeg skal skrive, og jeg gleder meg.

torsdag 7. april 2011

Hei på deg fra meg

Herregud, tusen takk for all respons på forrige innlegg - for en LETTELSE, jeg er så takknemlig - det ga meg masse motivasjon til å fortsette skrivingen. (Skal selvfølgelig svare på kommentarene. I morgen). Skjønner jo at dersom man skal fjerne alt som kan trigge, så sitter man igjen med fint lite. Og en pretty damn boring book. Uten mening.

Men foreløpig bare kjører jeg på, jeg, uten filter i det hele tatt. For tipper det skal tweakes og slettes og redigeres (noe voldsomt). Sikkert mange ganger. (Noe voldsomt). Ha.

Skulle ønske jeg hadde noe skikkelig interesting å komme med, men her går det liksom litt i... meg selv om dagen. (Meg selv og en vannlekkasje og en advokat og et forsikringsselskap - joy).
Og jeg er bare så ufattelig lei av å tenke på meg selv og skrive om meg selv at jeg nesten spyr (på meg selv). (Noe jeg forsåvidt også skriver om. Spy og meg selv, altså. Ikke PÅ, da. Men om).

Spiseforstyrrelser er delikate saker, for sure.

Og jeg er ganske trøtt. Men savnet blogging (også andres blogger), og måtte si hei.

Dette blir et historisk innlegg for meg - første gang jeg ikke leser gjennom EN ENESTE GANG. (Da jeg begynte å blogge korrekturleste jeg muligens tredve ganger, og siden kanskje to. Men nå? Ingen! Oooooooooooh...). Herregud, nå må jeg legge meg før jeg skriver noe dumt.

Natta!

mandag 4. april 2011

Ooops... Der ligger en trigger (som ingen digger)?

Frem til nå har jeg nesten ikke brukt kategorien: Help me. Men fra nå av kommer den til å fylles opp og slite seg ut, stakkars. (So PLEASE help!).

Hvordan skrive om spiseforstyrrelser uten å trigge? Is it even possible?

Da jeg var syk lot jeg meg trigge av alt og ingenting. Andre hoppet over dessert, slanket seg, dro på trening. Noen drakk cola light. Jeg gikk forbi en bladhylle. Noen nevnte noe de hadde hørt at en eller annen hadde lest et eller annet sted om en eller annen matvare som jeg trodde var totally safe og jeg kuttet den ut på flekken i tilfelle det en eller annen muligens hadde lest muligens stemte. Kanskje.
Alt og ingenting.

Litt av poenget med å "dele min historie", som det så flott heter, (men ærlig talt bare litt av poenget) er å "prøve å forklare hvordan det føles å leve med en spiseforstyrrelse (for meg)". For at en som ikke har levd med den intense uroen, det heseblesende jaget, det gjennomsyrende selvhatet skal få en minimal ide om hvordan det føles må man inkludere en del informasjon. Blant annet at man faktisk spiste ekstremt lite. Og de tankene man hadde som konsekvens.

Hvis jeg skal kutte ut alt som kan tolkes hit eller dit, hva sitter jeg da igjen med? 

Så nå sliter jeg litt med å finne en balanse. Jeg vil skrive hvordan det var for meg, helt ærlig, helt uten filter. Likevel vil jeg ikke at noen skal lese (hvis den blir ferdig, riktignok), og trigges.

Hmm. Litt usikker på hva jeg egentlig spør deg om. Men hvis du har noen tanker rundt dette med triggere, please, please, please let me know.

Er det noe annet enn de helt obviouse sammenligningsgrunnlagene (as in vekt, BMI, kcal-inntak, "slanketips"/"oppkasttips" - AS IF, men du skjønner) man må skygge langt unna?

Håper ellers du har det bra! At du har hatt en fin helg!
Min har vært litt asosial, but still good!
Litt quality-time med Bear (vi har bl.a. sett noen episoder av en serie som heter "The Event" som jeg ble supergira av, ellers har han vært på vakt), en kaffe med en venn fra arkitektur som holder på med tesen sin. (Stakkars stakkars).
And lots of time med Macen min. Som btw heter "Prins Maci den Tredje".

(Vekt = stabil, forresten. Veiedag, vettu. Gotta love Mondays...).

Sooo... Happy Monday fra meg

Med nyvasket hår. Og lipgloss. Også på en mandag???

Og PS:
Andre tanker rundt triggere??? Hva trigger deg/hva trigget deg?

Help me. Please?

fredag 1. april 2011

Her er det fullt! So why the sult?

Jeg har vært borte en dag eller to (eller er det tre?). Om det er et godt tegn eller ikke vet jeg ikke. Men bortsett fra at jeg blir distrahert av den minste ting (internett: for første gang i mitt liv så hater jeg deg en smule), så har jeg fått skrevet en del. Egentlig ganske mye, men når man luker bort det som suger mest så sitter man igjen med kun en del.

Når jeg ikke skriver koser jeg meg med å le av meg selv (og gråte litt også, tragisk nok). Jeg har gått gjennom metervis med tekst jeg skrev i diverse mørke/rare/latterlige sinnsstemninger. Oh lord. Noe gjør bare vondt, men mye er bare så sinnssykt komi-dramatisk (les: litt tragisk) at jeg rødmer når jeg leser. Kan sikkert dele litt av det etterhvert (for det skal IKKE finne veien til en bok, for å si det sånn).

Men her er litt jeg fant om sult.

Jeg skulle spise.
Jeg hatet å spise. 
Jeg skulle spise og spise og spise. Og jeg hatet det, jeg forbannet hver bit, som vokste i munnen, som ikke ville ned. Men jeg måtte spise. Hver dag, flere ganger om dagen, og jeg var jo ikke engang sulten?? Aldri sulten, aldri sulten. "Seriøst", ropte jeg. "Jeg er ikke grådig! Jeg trenger ikke mat!!!"
Det fantes tusen ting jeg heller ville gjort enn å spise... 
Please, please, please, la det være noe annet enn mat som gjør meg frisk. Hva som helst

Tortur? Ja takk. Heller det.

Og så, som om det ikke var ille nok, som om de første ukene med tvangsforing ikke var ille nok? Så kom sulten. Skammelig, fremmed. Og så jævlig krevende.
Den var der da jeg våknet, før jeg hadde rukket å gjøre noe for å fortjene mat (ikke at jeg gjorde så mye av det på den tiden. Ligge stille, ligge stille, "ikke løp i trappa, Kristine!"), den dukket opp når den ikke skulle, herregud, den rev i magen bare syv minutter etter at den hadde fått det den skulle ha... Når den burde vært mett, når den burde holdt den grådige kjeften sin lukket. Til og med da ville den ha mer og mer og mer.
Den tvang meg til å ta det nedverdigende skrittet å mette den. Å fylle meg. Jeg, Kristine, hadde behov. Jeg trengte mat. Jeg var sulten. Hele tiden.

I bladene stod det at man skal teste sulten. Kjedet jeg meg? Kjede meg? Jeg hadde da altfor mange (tvangs)tanker i hodet, for mye å gjøre, for lange lister til noensinne å kjede meg. Var jeg egentlig bare tørst? Jeg hadde prøvd å drukne sulten i vann, i te med tusen suketter, i cola light. Den overlevde alltid. Var det en psykisk sult? Fysisk villdyr more like it.

Skal jeg stritte i mot, skal jeg gi etter? Skal jeg spise mer? 
Klarer jeg å la være? Bør jeg prøve å la være? 
Eller skal jeg gi etter nå? Skal jeg gi opp? Gi tapt? La kropp og sult styre? Skal jeg gi etter og se hvor det ender? 
Skal jeg gi slipp?

Jeg er ikke lenger undervektig. Likevel trenger kroppen min mat. Mat. Mat. Masse mat. Likevel fortsetter kroppen min å kreve.

Men det føles ikke lenger bare riktig å stritte i mot.
Det føles ikke lenger mer riktig å bli her jeg er – feit nok nå, er jeg ikke? – enn å fortsette.
Det føles faktisk mer og mer riktig å spise. Fordi jeg ikke vil tilbake dit.
Fornuften har gjort comeback.

Sult er ikke svakhet. Sult er faktisk et sunnhetstegn. 
Jeg innser hundre prosent, (noen ganger må jeg kanskje sette meg ned og tenke meg om/kjennet etter, jeg må noen ganger roe meg, kjempe litt med en mindre fornuftig del, men konklusjonen min er alltid den samme):

Å forbli her er bedre enn å gå tilbake dit.
Å ese enda litt til er bedre enn å gå tilbake dit.
Alt er bedre enn å gå tilbake dit.

Enig med meg selv i slutten! Alt er bedre enn å gå tilbake dit. (Ihvertfall når jeg de siste dagene har minnet meg på hva "dit" faktisk innebærer...) 

Ønsker deg en riktig god helg! 
Og tusen takk for så utrolig hyggelige tilbakemeldinger, og tusen takk for at du ble glad på mine vegne og tusen takk for at du leser!