Søk i denne bloggen

torsdag 25. august 2011

Hvor mye vin gjør meg fin???

I dag har jeg hatt besøk av en journalist fra KK - og til tross for at jeg hadde store problemer med å "kort oppsummere hvordan det føltes å ha en spiseforstyrrelse", (vondt?) tror jeg det gikk fint til slutt. Bortsett fra bildene, da. Å ta bilder av meg er en enorm utfordring - smilet stivner i en rett-strek-grimase, og jeg KLARER ikke å slappe av i munnen. Oh lord. Tror ikke det ble så bra...

Ellers har dagene i Oslo gått med til redigering (det har tatt en ny retning), søvnløshet (ikke over redigering, I think, bare "normal" - syv timer godt fordelt på fem døgn er fint, er det ikke? Nei? Nei. Det er ikke det), mange møter med redaktøren min i Aschehoug (takk og lov for henne), intervju med psykologistudent angående "blogging og spiseforstyrrelser" (som viste seg å være veldig interessant), lettsaltet torsk hos besteforeldrene mine (min favoritt!), og en kveld med høy feber og magesmerter (som gjorde at jeg måtte avlyse det jeg hadde gledet meg aller aller mest til...).

Men det ække synd på meg. For ikveld blir det fæst. Aschehougs Hagefæst. Og jeg vet ikke om jeg noensinne har nevnt det tidligere (bortsett fra en million ganger) - men jeg har altså en smule sosial angst. Så jeg ser for meg at en av tre ting kommer til å skje:
1) jeg drikker for mye vin og ender under en busk
2) jeg drikker for lite vin og ender under en busk
3) jeg drikker passe mengde vin og oppfører meg relativt normalt utvendig mens jeg hyperventilerer litt innvendig.


Nå skal jeg prøve å finne noe som matcher i kofferten. For å pakke "antrekk" er ikke min sterkeste side, you see. I fremtiden skal jeg bli en sånn person som pakker perfekt - heller enn å ta med alt jeg ikke trenger.
Problemet er SKO. Ikke høye hæler på gress, tenker jeg. (Utrolig smart, jeg vet det). Og kilehæl-sko har jeg lagt igjen i Dublin. Muligens gummistøvler hvis det regner. Muligens flate ballerinas som får meg til å se enda lavere/yngre ut enn jeg er. Jeg kommer til å bli flott....


Spørsmålet er selvfølgelig: Hvor mye vin er passe for å bli "normal" (les: fin)???


PS:
Tusen takk for superfine kommentarer på forrige innlegg. Jeg er redd jeg kommer til å se ut som et takras om jeg svarer fremfor å begynne å tenke på å kanskje ta fatt på prosjekt "ikke se ut som takras", og jeg vil ærlig talt ikke se ut som et takras.


PS2:
Ellers er planen en spontan Spaniatur med gode venner og Bear i morgen - og det gleder jeg meg til. Tre dager HELT fri, med masse sol, masse vin - og masse søvn.

God helg!

tirsdag 23. august 2011

Exposure -> closure?

Jeg har nettopp lest gjennom deler av det jeg har skrevet, den delen av boken som fokuserer på tiden da jeg var syk. Og jeg er utslitt. Og jeg er lei meg. Og jeg er sint. Og jeg er egentlig alt på en gang. Å få "hele galskapen" (jeg vet det ikke er galskap, men i mangel på ord...) servert in one go er ikke så lett å svelge.
Av en eller annen merkelig/irriterende grunn dukker det stadig opp et bilde for tiden - meg selv som 16-åring - og jeg ser for meg hvordan hun/jeg/fortidsversjonen av meg ville reagert om hun hadde lest denne teksten, uten å vite at det var hennes fremtid som var beskrevet. (Ufattelig godt forklart - takk for appluasen). Og jeg vet nøyaktig hvordan hun/jeg/den versjonen av meg ville tenkt: "Stakkars person. Jeg er glad det ikke er meg".

Og nettopp det gjør det så vanskelig å begripe - jeg, som hadde så mange drømmer og planer, jeg som (til tross for at jeg også var usikker) var så klar for å leve, få til ting, ha det gøy? Hva skjedde? (Mye skjedde, jeg ser det, skjønner det, godtar det).
Men likevel er det ubegripelig å tenke at "dette" (altså summen av det jeg leste) har vært mitt liv. (Og nå hørtes jeg fryktelig bitter ut - det er jeg ikke (not anymore, that is - for eeeh... Jeg rødmer ved tanken på hvordan ting har vært). Heldigvis tilhører det fortiden. Så - ikke bitter - bare litt... satt ut?)

Men så er heller ikke sykdommen summen av meg, eller summen av mitt liv (heldigvis). Og jeg har ikke for vane å leve i fortiden eller se for meg yngre utgaver av meg selv, utsette de stakkars yngre utgavene for diverse tester osv (jeg lover), neida, faktisk har jeg blitt ganske flink til å leve "her og nå", og til å planlegge (ikke nazi-versjon, bare sånn "vanlig") fremtiden fremfor å rote rundt i alt som har vært. Men så leste jeg altså gjennom min egen oppsummering av mørkere tider, og så... Ja. Lot jeg det gå inn på meg.

Og kanskje er det en naturlig reaksjon - kanskje ville hvem-som-helst fått vondt i magen ved tanken på å brette ut sine "innerste, mørkeste hemmeligheter"? (Haha - nå fikk jeg det til å høres veldig spennende ut, right?). Men jeg kjenner at mye av det jeg skriver har sittet langt inne, og jeg kjenner at det ikke er bare-bare å tenke på at andre kanskje skal lese det. Og derfor er jeg litt redd.

Jeg nevnte at jeg er sint og lei meg osv. Men jeg er også litt stolt av at jeg har kommet meg gjennom, at et verste ligger langt bak meg, at jeg er på rett vei, at jeg i dag - om enn en smule haltende (ihvertfall til tider) - fungerer igjen. For det gjør jeg. Jeg tar ansvar, jeg "gjør alt det andre gjør" når det kommer til det praktiske, og jeg tar vare på meg selv. Og det er jeg altså stolt av. (Jeg er også litt stolt av at jeg tør å "skryte" av at jeg er stolt. Det sitter også litt inne).

Blogging, skriving er givende. Men det er også krevende. (Sett bortifra bloggingen den siste tiden, da, den innsatsen kan ikke skryte på seg å være spesielt krevende).

Uansett, dette ble bablete. Og jeg vet ikke egentlig hva jeg ville frem til - eller om det var noe poeng her.
Men kanskje jeg kan avslutte med å si at jeg har hatt veldig godt av denne eksponeringsprosessen. Uten blogging ville jeg fortsatt begravet meg i skam. Og det gjør jeg ikke.

Jeg har det veldig bra, livet er spennende. Og selvom litt tid har gått tapt er jeg takknemlig for at jeg har fått en sjanse til å fylle den jeg har foran meg med mer givende prosjekter en selvutslettelse.

onsdag 17. august 2011

Borte... Titt-tei... Hei!

Man kan jo spørre seg hva som er poenget med å ha en blogg når man nesten ikke blogger. Men jeg har ingen planer om å forsvinne helt - bare midlertidig. Og bare littegranne.

Tok nettopp bilder av pulten min - nedlesset i papirer med fargerike streker og skriblerier og store kryss (OG den fine termosen min). Så ryddet jeg pulten (og satte termosen i oppvaskmaskinen) - og klarte jeg å slette det FANTASTISKE bildet. Og en ryddig pult er ærlig talt ikke spes spennende. Det er forsåvidt heller ikke livet mitt om dagen, merker jeg, når jeg faktisk tar bilder av rotet mitt og tror det skal interessere andre mennesker... 

Det blir sikkert greit med en liten tur til Oslo nå. In the meantime - en siste skriveinnspurt!

Ha en fortsatt fin uke - og god helg!

Skulle jeg rote til igjen kan det hende jeg smeller opp et bilde. Skulle jeg finne på noe spennende i Oslo kan det også hende jeg smeller opp et bilde. Livet mitt - og dermed bloggen - er fullt av overraskelser, you see.


Edit: 
Det er kanskje ikke helg helt enda? Snart. I morgen er det nesten helg.


mandag 8. august 2011

Rot og bildeskrot

Her kommer elleve ufattelig interessante oppdateringer fra meg:

1
Det er HELT ubeskrivelig ufattelig hvor mye mer effektiv man blir om man klarer å holde seg unna internett...

2
... det er også  HELT ubeskrivelig ufattelig hvor kraftige abstinenser man får når man er vant til å "kaste vekk" uendelig mye tid på å surfe litt her og litt der.

3
Jeg har blitt flink til å ta alle vitaminene mine - glemte det en periode. Disse kjøpte jeg i USA og det viktigste for meg - og det stakkars, stakkars, STAKKARS skjelettet mitt er Kalsium med D-vitamin...



Men Crest er den beste toothpasten EVER.

4
Og apropos USA - her er utsikten fra hotellrommet i Chicago:




5
Jeg setter UENDELIG stor pris på alle kommentarer. Og bortsett fra at jeg nesten fikk prestasjonsangst (noe jeg droppet å dra helt ut, for det holder med vanlig angst, synes jeg) - så har det blitt så mye morsommere og mer motiverende å skrive hvis det muligens kan være av interesse for noen.

6
Her er et lite dagboknotatutdrag (gammelt):
Alt jeg vil være: 
Jeg vil være en god venn. Jeg vil ha tid, hjernekapasitet og overskudd til å lytte, hjelpe, le og kose meg med alle jeg er så glad i. Jeg vil være ærlig, jeg vil slappe av, ikke stresse med å holde styr på løgnene mine/unnskyldningene mine, og jeg vil ha fri fra alle tvangstanker og planlegging. Jeg vil lage mat, spise mat, drikke kald hvitvin, le og tøyse, diskutere og stå for egne meninger, kunne fortelle om dagen min, helgen min, ferien min. (Nå opplever jeg jo ikke en dritt. La meg fortelle om da jeg i dag morges fylte varmeflasken min med varmt vann. Det var faktisk nesten kokende! The excitement of my life! Frisk = et liv). Jeg vil ikke føle meg som et problem for andre, men heller som en person som kan bidra, stille opp og dra i gang ting.

Kort oppsummert: Jeg vil være alt jeg ikke er akkurat nå!
 
7
Og ett til:
Jeg vil føle – hvasomhelst, alt er bedre enn denne tomheten, nøytraliteten. For jeg er lei av å være likegyldig, lei av ikke å bry meg. Om noe. Om noen. Lei av å være lei. Lei av å være syk. Drittlei av meg selv. Som lover. Men ikke holder. Som vil. Men ikke klarer.

8
I går hørte jeg denne sangen for første gang, og har nesten hatt den på repeat siden:



9
Den siste uken/de siste månedene har jeg fått så mange gode nyheter fra familie og venner hjemme - og jeg er superexcited og overentusiastisk glad for alt det fine og spennende som skjer! Pluss at jeg får litt hjemlengsel.

10
Begynner å få litt jernteppe... Jeg har fått dilla på mandler. På grensen til skremmende dilla. Og jeg har fått dilla på å lage kaffe i en liten termos - som er like stor som en kopp, og som jeg drikker opp så fort at selve termoeffekten ikke egentlig er nødvendig. Likevel er det mye mer stas å drikke av den lille termosen enn å drikke av en kjedelig kopp. Interessant. SÅ interessant...

11
Jeg funderer på hva jeg skal gjøre med håret mitt... Det skal klippes og farges - og skulle gjerne vist deg hvorfor det er ekstremt nødvendig, men det finnes faktisk grenser for overeksponering. Det er flatt og grusomt - med ettervekst. Jeg har hatt mange rare farger og frisyrer - og dessverre har jeg ikke bilder av hockeysveisen jeg hadde da jeg var tretten (IKKE 80-tallet, IKKE kult by any standard). Eller hjemmefarget rosa hår som mest lignet en highlighter. (Med Buffalo-sko). LOL.

Og jeg tror heller ikke jeg har bilder fra da jeg hadde blodrødt hår til rumpa (hairextensions) - så tykt at jeg ikke engang fikk en vanlig hårstrikk rundt én gang. Det var faktisk ganske kult i ca to uker - før det ble slitt og jævlig og jeg så mest ut som en mopp dyppet i noe veldig rødt.



Forresten: Da jeg var hos den irske frisøren sist (en jeg ikke hadde sett på et halvt år) sa hun at hun ikke kjente igjen håret mitt! Fordi det var så "thick and healthy..." (Hun la også til at det var i forhold til hvordan det var før). Og jeg ble isje fornærmet, for jeg er fullt klar over at jeg ikke akkurat har en imponerende iøyenfallende manke. Men det er tykkERE enn på mange år.

Og jeg mister ikke lenger mengder hver gang jeg grer håret!! Herregud, så tynt hår jeg hadde en periode.

Nok om HÅR. Hvem bryr seg om hår??? Nå må jeg pelle meg vekk fra internett!



Takk igjen for nydelige kommentarer - de skal leses gjennom enda en gang før jeg fortsetter der jeg slapp.

Ønsker deg en kjempefin uke!

onsdag 3. august 2011

Svisj og svusj med rød tusj

Skriver og skriver - endelig med litt mer flyt, litt mer "stemme" - og takk og lov - endelig med en form for struktur. Vi får se hvor lenge det varer. Ofte tror jeg at nå er jeg inne på noe, ja. Og så printer jeg ut og går berserk med den STORE RØDE TUSJEN min fordi det ikke gir mening likevel. (Og fordi dagene er litt ensformige for tiden og jeg - the dramaqueen - må skape min egen action).

Innimellom blir jeg barsnlig og usikker og tenker: Herregud, hvem tror du at du er, hvem skal liksom gidde å lese dette? "Når det tom er uinteressant å lese for deg, Kristine, da er det isje mye spennende for andre..." (Etter sånne tanker får den rød tusjen kjørt seg - men det trengs!!! Det må kortes ned - and it feels good whenever jeg faktisk ser selv hva som suger).

Og så er det jo ikke som om jeg prøver å utgi meg for å være noe jeg ikke er, jeg skriver bare om hvordan jeg opplevde å være syk, om hva som funket for meg, hva som motiverte meg til å kjempe meg tilbake til livet. Og om hva som ikke funket. (Lots and lots of that too). Har gjort mange feil gjentatte ganger før jeg klarte å lære. Men jeg har lært.
Og etter mye om og men klarer jeg å være blodig ærlig når jeg skriver. Og kanskje kan noen kjenne seg igjen eller hente inspirasjon - jeg håper virkelig det. 

Det beste er nesten å fortelle om alt spiseforstyrrelser IKKE er. Jeg synes at vi som sliter fortjener at flere skal vite at det IKKE handler om å få bikinikropp til sommeren... Og nettopp det er jeg faktisk ikke i tvil om at kommer klart frem i teksten. Og det er jeg glad for, for ingenting gjør meg mer fortvilet enn når spiseforstyrrelser - som i mine øyne handler om selvhat, fortvilelse og intens angst etc etc etc - blåses vekk som slankekurer eller overfladiskhet. Argh. Som om jeg ville kastet vekk ÅR av livet mitt, utallige muligheter, nærhet til de jeg er glad i - på en forbanna slankekur? 

Innimellom er alt bare rot og jeg mister oversikten over hva som skjedde når og hva som er relevant i hvilken sammenheng og hva som bare er fullstendig uinteressant. Og innimellom får jeg ikke til noe som helst. Og en sjelden gang gjør det for vondt å skrive - og jeg må la det ligge og gå ut i skogen eller møte noen levende mennesker og minne meg på at det er lenge siden jeg var "der".

Men akkurat nå er det givende, gøy (kanskje fordi jeg redigerer). Det er terapeutisk. Jeg ser meg selv på avstand, jeg ser en sammenheng, jeg aksepterer at ting "gikk som det gikk", og jeg håper dette kan bli en slags avslutning på at livet stort sett dreier seg om spiseforstyrrelser (og med det mener jeg ikke at jeg ser på meg selv som kurert, bare at det skal bli godt å la andre ting - livet i seg selv - ta større plass).


Alt i alt er det en eskremt givende prosess. Og jeg er utrolig takknemlig for muligheten jeg har fått.


Istedenfor å redigere dette noe usammenhengende innlegget skal jeg heller gå tilbake til å redigere de 93 sidene jeg har liggende i bakgrunnen her - som forhåpentligvis kan krympes til noe lite og meningsfylt fremfor blah-blah-blah-rundt-grøten-pjatt. Det er jo lov å håpe. 


Ønsker alle en god onsdag!