Søk i denne bloggen

søndag 19. august 2012

Rar quiz, mye piss, litt kliss


Boken er i butikkene i Norge. Jeg er i USA. Og det føles litt rart.

Tenk at det finnes mennesker som jeg ikke aner hvem er - men som faktisk kjenner meg, (om enn bare en del av meg) veldig godt? Feels weird.

Det er også litt merkelig å tenke på at familie og venner nå kjenner mange av "hemmelighetene" mine.
 
Nok blah-blah-kliss.


Du kan lese intervjuet mitt med HENNE i denne utgaven:


Ny Tid har også trykket en sak. Problemet er bare at de trykket FEIL intervju. Det vil si, de trykket ikke svarene jeg ga på konkrete spørsmål (og faktisk følte jeg kunne stå inne for), men heller en usammenhengende rekke sitater fra boken, en del antagelser, og halve utsagn som tatt ut av kontekst ikke ga mening.


Det var en litt ubehagelig opplevelse. Som ble hakket mer ubehagelig, eller skal vi heller kalle det ABSURD da de denne uken trykket følgende spørsmål som en del av sin "UkeKviss" (mulig jeg overreagerer, det føltes bare veldig rart):


SPØRSMÅL:

Fredag 10. august: Ny Tid brakte smaksprøver fra bokhøsten 2012, blant annet boka Hvis jeg forsvinner, ser du meg da? av Kristine Getz, som forteller om sitt liv med anoreksi. Hvem var Isabelle Caro?

SVAR:

Fransk modell som døde av anoreksi to år etter at hun deltok i en fotokampanje mot kroppspress.

Hmmm...
 

Nok om mine ikke særlig interessante reaksjoner - jeg vet jeg helt sikkert både overdriver og overreagerer og overdramatiserer... 

Ellers lurer jeg på hva jeg skal gjøre med bloggen min.
Behovet for å fokusere på spiseforstyrrelsen hver dag har forsvunnet - jeg føler et større behov for å fokusere på alt annet, egentlig. Og fordi dette startet som en blogg med anoreksi som tema vet jeg ikke lenger hva jeg skal skrive om.
 
Jeg hadde egentlig bestemt meg for å starte en helt ny blogg med en helt ny fokus. Men akkurat nå, når det føles som om "alle" (alle = de jeg har tvunget til å kjøpe boken min) får et innblikk i livet mitt - ihvertfall det gamle livet mitt - er det ganske deilig å ikke brette ut om den nye hverdagen min i Denver. Kanskje det endrer seg om et par uker.

Inntil videre oppdaterer jeg denne bloggen når det skjer noe interessant. Som når jeg for eksempel blir en del av en UkeKviss. Eller når jeg tar et nytt bilde med mobilen min:


Leiligheten vår. Her bor det minst hundre hunder. Jeg overdriver IKKE. Og jeg kjenner navnet på de fleste av dem. Jeg overdriver litt. Vi skal flytte videre om noen måneder og DA skal vi få to hunder. Navnene er klare, og det står mellom to mopser, eller en mops og en fransk bulldog. 


Selveste SuBear Subaru... Er hun ikke nydelig?

På fredag tok jeg lappen på nytt (noe jeg egentlig følte at jeg hadde brukt nok tid på... *kremt*) - men man MÅ ha amerikansk license når man er bosatt her.

Det var en latterlig test - jeg kjørte i ti minutter mens jeg hørte på at sensordama slafset på tyggisen sin, at hun sa: "ikke kjør på de barna der borte og stopp ved stopp-skiltene", og ellers snakket om at hun hadde knukket den ene hælen på de gule sandalene sine.

Jeg stod. Halleluja!



Bilder fra en hike. Naturen her er helt fantastisk! Og til tross for at vi nesten bor midt i sentrum av Denver, som tross alt er en stor by, trenger man ikke kjøre mer enn 30 minutter før man plutselig er på fjællet.

Fra verandaen vår ser vi Macys i en retning (vi bor halvannet minutt fra et enormt mall), fjellene i en annen og Denver skyline i en tredje. (I en fjerde ser vi rett inn i vår egen stue. Nice).


Dette er biblioteket "mitt".



På torsdag reiser jeg til Oslo.
Det blir en veldig hektisk, men også veldig hyggelig uke.

På planen står flere intervjuer med aviser og blader (oooooooog... God Morgen Norge torsdag 30. august), brudekjoleshopping (ikke til meg, nei), bursdagsfeiringer, bryllup, Aschehougs Hagefest og selvfølgelig tid med familie og venner!


I can't wait! 

Tusen takk til alle dere som har lest boken min. Alle de fine tilbakemeldingene betyr mer for meg enn dere kan forestille dere! Jeg er takknemlig. Og glad. Og lettet... 

Fortsatt god helg!

69 kommentarer:

  1. Fiiiiine jenta :D <3

    Høres ut som du får det hektisk framover, så du får vel bare nyte den forhåpentligvis stille tilværelsen i Denver fram til du reiser heimat. (oooh, ordspillet...hei mat, lordies)
    Jeg er veldig klar for ny blogg altså, samme HVA du skriver om. Du får se det litt an da vettu :)

    Bilen er veldig fin, skikkelig nice. Fint å cruise rundt med kan jeg tenke meg.
    Og dette med den quizen...altså, greit at de skriver at hun var modell, men de trengte vel strengt tatt ikke å nevne "at hun døde to år etter bla bla bla.." Wtf liksom.

    Lykke til neste uke <3 <3 <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Laila :-)
      Denver er rolig og ikke-stressende, samtidig skjer det mer her enn det gjorde i Dublin - en utmerket kombinasjon. Føler jeg kan slappe av, men at jeg dras ut på det ene og det andre - og sånn har den sosiale angsten nesten helt sluppet taket.

      JA - SuBear er supernice :-) Og JA - den quizen var merkelig (takk for at du nevnte det, jeg lurte på om jeg bare overreagerte). Wtf indeed...

      Tusen takk! Skal oppdatere litt når jeg er i Oslo - for kanskje er det mer interesting stuff å skrive om da enn det er akkurat nå :-)

      Takk for at du alltid titter innom - kommentarene dine betyr så mye for meg :-)

      Irriterende at jeg ikke får kommentert på egen mac - men håper du fortsatt koser deg med hundebesøk. Og Venn1 høres fantastisk ut! Bra!

      Slett
  2. Hei,

    Endelig fikk jeg lest boka di! Den har ligget i postkassen og ventet på meg, og jeg gledet meg til å komme hjem fra ferie for å lese den. Jeg har fulgt bloggen din nesten siden starten, og synes du skriver fantastisk godt. Boka var intet unntak! For en ufattelig sår historie du forteller, og selv om jeg visste hvordan den endte var det allikevel en lettelse å komme til den gode slutten. Jeg pleier jo ikke å kommentere, men jeg ville bare si at jeg ble imponert over boka, og at du orker å utlevere deg på denne måten. Du har gitt meg, som har ei venninne med anoreksi, en bedre forståelse av sykdommen, både gjennom bloggen og boka. Veldig sterkt!
    Jeg håper du vil fortsette å dele gleder med oss, for bloggen din har vært en favoritt siden jeg oppdaget den :) Lykke til!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Turid,

      Tusen takk for utrolig hyggelig tilbakemelding - det betyr så mye for meg at du har lest og tar deg tid til å skrive til meg. Så fint at du har fått en bedre forståelse for sykdommen - det var ett av målene jeg hadde da jeg begynte å skrive, for jeg kan godt skjønne at det er vanskelig å følge den ulogiske tankegangen til en som er syk.

      Håper det går bedre med venninnen din.

      Tusen, tusen takk, Turid!!!
      Jeg setter enormt stor pris på alt du skriver :-)

      Slett
  3. I går var det fantastisk vær her hjemme, så jeg to på bikini og la meg ut på terrassen.
    Leste boken fra perm til perm, med en aldri så liten pause til Batman (den siste anbefalees VIRKELIG!!!). Lå her ute og leste, lo, gråt, pustet, holdt pusten...
    Du er så flink - og så veldig-veldig-veldig-veldig god!
    Gleder meg masse til å se deg snart!
    <3 <3 <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen, tusen takk Synne!!! Du er fantastisk... Ser deg veldig snart - og jeg gleeeder meg!!

      PS:
      Batman er utrolig bra - denne var klart min favoritt!

      Slett
  4. Jeg har endelig fått boka di. Lover å lese den med respekt!

    Takk for at du ville dele... !

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Marit Rakel :-) Jeg setter stor pris på at du leser - med respekt :-)

      Slett
  5. Jeg har nå lest boka di. Syns den var veldig bra og du er flink til å skrive. Det var også sterkt å lese historien din og føler med deg. Jeg kjente meg igjen i noe av det du slet med, da jeg sliter med Anoreksi selv. Glad på dine vegne at du tok ordentlig tak til slutt og ble bedre. Det er også motiverende for meg å lese at selv om man sliter mye så går det an å bli bedre bare man helhjerta bestemmer seg for å kjempe for det. :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg håpet veldig at noen kunne hente motivasjon i historien min - så tusen takk for at du tok deg tid til å dele det med meg - det betyr mer enn du kan ane. Tusen, tusen takk, anonym. Lykke til med din egen "kamp"!

      Mange gode tanker fra meg :-)

      Slett
    2. Takk :) Jeg har en lang vei igjen til å bli bedre, men skal om noen uker få mere hjelp og dermed kjempe enda hardere. Jeg ønsker å bli bedre, og din historie viser virkelig at det er mulig. Det gir meg håp om å klare det også og mer motivasjon til å kjempe. Så jeg vil takke deg for at du har delt din historie :)

      Slett
    3. Igjen - tusen takk!

      Ønsker deg alt godt og all styrke i kampen mot anoreksien. Jeg heier - så veldig - på deg!

      Slett
  6. Kjære Kristine!

    Det er så utrolig flott at du har klart å kjempe deg tilbake til gleden og livet! Det gjør meg glad og gir motivasjon!! Har fulgt bloggen din lenge og titter fortsatt innom :) Jeg har selv selv hatt problemer med mat i mange år. Jeg får utrolig god hjelp og er veldig glad for det, men den tøffeste kampen må man gjøre selv.. Man må virkelig klare å ville nok og det er ikke bare alltid lett når man har spiseforstyrrelsen som er så "trygg". Har akkurat kjøpt Henne og gleder meg til lese. Har ikke fått kjøpt boken, men gleder meg til å lese den også.

    De beste ønsker for deg, varme klemmer Cecilie

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen, tusen takk, Cecilie!!! Nå ble jeg så glad!

      Og spesielt for at du får så god hjelp :-) Du har rett i at man må ta de tøffeste takene selv - men god veiledning er også nødvendig. Høres ut som om du er på veldig rett vei - og det er godt å høre! Som jeg alltid sa til meg selv: Hold ut, det blir bedre... For det gjør det!

      Tusen takk for så hyggelig kommentar!!! Stor klem fra meg

      Slett
  7. Boken din er fantastisk. Takk.
    Jeg er selv 17 år og har slitt med anoreksi i snart 3 år. Er for øyeblikket innlagt på Ullevål Sykehus, og lurer på om jeg noensinne vil bli frisk.. Du inspirer og motiverer.
    <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære deg!!!
      Jeg er glad for å høre at du får den hjelpen du trenger, og håper virkelig at du kjemper med nebb og klør for å få tilbake livet ditt. Vi vet jo begge to at motivasjonen svinger ekstremt, men dersom det er til noen trøst/inspirasjon så kan jeg love deg at du aldri vil angre på å trosse angsten/frykten/anoreksien. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle klare å bli så bra som jeg har blitt - og etter en tøff periode føles det nå som om livet åpner seg på nytt. Jeg innså ikke hvor vondt jeg hadde det da jeg fortsatt var syk før jeg fikk noe bedre å sammenligne det med. Hold ut, kjære deg. Ingenting er mer verdt det - du fortjener et godt liv. Punktum.

      Ønsker deg ALT godt! Og masse mot og styrke. Du kan. Og du vil. Og du skal få det til.

      Jeg er uendelig takknemlig for at du tok deg tid til å skrive til meg. Det betyr så mye - og gjør hele boken (for det er jo ikke bare gøy å blottlegge seg) SÅ VERDT DET. Tusen takk. I dag har du gjort meg veldig, veldig glad.

      Ta godt vare på deg selv. Stor klem fra meg <3

      Slett
  8. Helt fantastisk bok ! Jeg er imponert over hva du har kommet deg gjennom, du motiverer virkelig. Jeg har selv anoreksi. Er 22 år og har nok slitt siden jeg var 15- 16. Ting virker veldig håpløst til tider, da jeg bare går tilbake etter utskrivelse. Fra sommeren ifjor og til nå har jeg vært innlagt i et halv år til sammen på psykiatrisk avdeling. Venter på plass på modum nå. Ambivalensen sliter meg helt ut.. Nå som jeg bare kutter ned og ting ikke blir bedre, så vet jeg ikke lenger hva jeg vil. Vil jeg bli frisk ? Vil jeg egentlig inn på modum ? Jeg prøver å motivere meg selv til å tenke at jeg bare må, at det er den eneste utveien, for jeg er jo sliten av å ha det sånn. Er bare så skummelt å skulle bli frisk fra en "kontroll" om har vært der så lenge og den identiteten jeg har fått som den syke. Kan liksom ikke forestille meg et liv uten.. Skummelt å gå opp i vekt. Masse tanker om at jeg bare kan være som nå, leve på en lav bmi, for selv føler jeg meg ikke så tynn. Men vet jo innerst inne at en bmi- skala ikke lyver og hvor mye spiseforstyrrelsen faktisk ødelegger så mye i livet mitt. Takk for at du er den du er. Kjenner meg igjen i så mye av det du skriver. Masse lykke til videre, ønsker deg et godt liv <3 Ta vare på deg selv

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, BMI-skalaen lyver ikke! Jeg kjenner meg så veldig igjen i det du skriver, og skulle ønske jeg kunne overbevise deg om at alt det du er redd for nå - miste kontrollen, vektoppgang, alt det "ukjente" - ikke vil være like skummelt når du først klarer å gi slipp. Ikke med en gang - da føles det naturlig nok overveldende og vanskelig - men etter hvert (dersom du holder ut alle endringene). Det høres så forferdelig bakvendt ut for deg akkurat nå - ihvertfall gjorde det det for meg, og jeg var overbevist om at alle de som fortalte meg at livet mitt ikke ville starte før jeg faktisk ga slipp bare løy til meg. Men de gjorde virkelig ikke det.

      Personlig tror jeg det er umulig å leve i nærheten av et godt liv så lenge man er undervektig og styres - om enn i mildere grad - av kontrollen. En ting som motiverte meg var tanken på at jeg aldri ville kunne oppnå noe av det jeg ønsket meg dersom jeg ikke ga alt for å bli bedre. Kjæreste/balansert forhold, på sikt kanskje barn, en GIVENDE jobb, nære vennskap, godt forhold til familien min. Anoreksien snek seg inn overalt og kludret til - og jeg forstod nok aldri hvor ille det var før i ettertid når jeg faktisk kjenner kontrasten. Jeg var så ubeskrivelig ensom og redd, jeg løy og lurte meg unna. Men det vondeste var kanskje å savne livet mitt samtidig som jeg fryktet det mer enn noe annet.

      De verdiene jeg levde etter var jo ikke egentlig mine. De var anoreksiens. Du har også helt andre verdier enn de som styrer livet ditt i dag. Hva drømmer du om - egentlig? Dersom du var glad i deg selv, følte deg sterk, trygg og sikker - hva ville du brukt livet ditt på?

      Tusen, tusen takk for at du skrev til meg, Oda. Jeg ønsker deg ALT godt i kamepen mot spiseforstyrrelsen din. Og jeg lover deg at livet blir så mye LYSERE og så mye LETTERE dersom du klarer å gå opp i vekt og ta del i alt det gode på nytt. Du tror meg sikkert ikke - men du vil IKKE angre. Du fortjener å leve, å delta, å utvikle deg og å ha det BRA. Du har det ikke bra nå, du har det ikke i nærheten av bra.

      Jeg håper - virkelig - at du tar plassen på Modum. Du KAN få et godt, givende liv og meningsfylt liv. Og SELVFØLGELIG fortjener du det.

      En ekstremt stor (nesten skummel!) klem fra meg (som skal pakke kofferten nå og fly den lange veien til Oslo)... <3<3<3

      Slett
    2. Tusen takk for langt og fint svar, setter utrolig stor pris på det :))
      Jobber med å finne ut av hva som holder meg igjen, hvorfor jeg ikke gir 100 % i kampen for å bli frisk. Det er så ufattelig skummelt å gi slipp, for hva og hvem er jeg uten ? Masse tanker og mange bekymringer for framtiden og livet, vil jeg takle det og klare å ta vare på meg selv ? Det jeg kan si med sikkerhet er at jeg savner følelsen av ekte glede, føle meg glad og fornøyd. Savner å kunne le så jeg får vondt i magen, den følelsen, ekte lykke. Jeg savner å kunne unne meg ting kun fordi jeg har lyst på det, tillate meg å kose meg, tillate meg selv å hvile de dagene kroppen er helt utslitt, ta en gåtur i det fine været og nyte naturen uten å bare kikke i bakken og kun tenke forbrenning, kunne ta seg en rolig joggetur for å komme i god fysisk form. Rett og slett å ha en hverdag uten å tenke på mat, kropp og vekt døgnet rundt. Ikke la tall på en vekt styre hvordan dagen blir. Ta et ekstra halvt rundstykke fordi det er så godt eller ta en ekstra brødskive med favorittpålegget uten å ha helt angst for at det vil påvirke vekta neste dag. Det er sånne småting som virker sikkert som en klisje for mange, men det er et vanlig liv. Skummelt at jeg en dag
      skal være en del av en slik tilværelse, en i mengden, men en frihet jeg faktisk savner veldig når jeg tenker over det. Spiseforstyrrelsen tar fra oss livet.

      Takk for alt du har delt i boken din, takk for at du har hjulpet meg til å sette ord på mye jeg ikke har klart å sette ord på, takk for at du har gitt meg en bedre forståelse for ting som til tider kan virke så utrolig forvirrende, takk for at du har gitt meg håp om at det absolutt er verdt å fortsette kampen. TAKK <3 <3 Ønsker deg alt godt framover ! Du virker som en helt fantastisk jente :) Du skal nok ikke se bortifra at jeg kommer til å lese boka di flere ganger. Hver gang ting virker håpløst og vanskelig, skal jeg ta den fram.

      Stor stor klem tilbake :)) <3

      Slett
    3. Og masse lykke til i Oslo !!! Jeg har troa på at du kommer til å klare deg mer enn bra, godt nok :)) Stå på <3

      Slett
    4. Kjære Kristine <3 For et NYDELIG og reflektert svar du ga Oda!! Dette svaret gir jo HÅP!!! Du drar henne ikke ned, men løfter henne istedet opp, og gir henne masse tro på at dette skal hun greie!!! Du er en helt, Kristine!! :-) Jeg blir grepet av historien din, Oda, det er så godt du skriver her og får veldig gode råd av Kristine <3 Kjempebra. Jeg er enig med Kristine. Man kan få det livet man fortjener. Det betyr at du fortjener kun det beste livet har å gi <3 Jeg kjenner mennesker som har vært på Modum. Du vil bli godt tatt vare på - la deg bli tatt vare på, og ta imot hjelpen. <3 Du er dyrebar :-)
      Jeg får frysninger av hvor godt du beskriver tilstanden, Kristine.

      Igjen, du er super :-)

      Klem fra Linn.

      Slett
    5. Så nydelig sagt, Linn - "la deg bli tatt vare på, og ta imot hjelpen. Du er dyrebar".

      <3<3<3 til dere begge to

      Slett
    6. <3<3<3<3<3 Tenk at jeg har gått glipp av å vite hvem du var så lenge :-) Dukker opp som et lysglimt vettu <3<3<3<3

      Linn.

      Slett
    7. Takk Linn, for alt det gode du skrev og for at du tok deg tid til å lese. Jeg venter på å komme på vurderingsopphold på modum, så det gjelder å stå på til den tid. Alt kan skje tror jeg, ventelista endres stadig, men det er mange søkere. Nå må jeg nok jobbe meg litt oppover i ventetida pga jeg er litt under kravet akkurat nå. Det er ikke verdt det, spiseforstyrrelsen har tatt over livet mitt.. jeg vil jobbe for friheten og livet. Få tilbake den glade jenta jeg en gang var.. Det er så ufattelig skummelt, men det kan jo kanskje ikke bli så mye værre enn det jeg allerede har erfart til nå.. Ta vare på dere selv begge to, DERE er dyrebare, ønsker dere alt godt <3 <3

      Slett
    8. Åh, kjære, kjære Oda <3 Jeg ønsker deg så inderlig alt godt!!!!! <3 Jeg er så glad for at du selv ønsker å få hjelp, og Modum er veldig bra. La de hjelpe deg, virkelig. Gjør det.. :) SPF er så vondt, og det fortjener ingens liv..
      Jeg er så glad for at en som Kristine skrev denne boka, hun er et ideal for alle når det gjelder å bli frisk. Hun motiverer veldig, og er blitt min helt. Men det er du også, Oda!! For jeg vet hvor jævlig og tøft det er, spf er ikke på ditt lag, men prøver.... Det er ikke lett, det er virkelig ikke det. Men du greier det, Oda. Ikke sant? :-)

      Selv er jeg der at jeg spiser 4 måltid pluss mellommåltid om dagen, inkludert kveldsmat. Salat og grønnsaker er jeg også blitt bedre til å få i meg. Men selv om jeg kontrollerer mye ennå, spiser jeg. Får god oppfølging av psykolog. Har en kronisk sykdom også, og det er viktig at jeg spiser, også pga den. Og jeg har barn, jeg må spise for deres skyld også.. Så jeg også blir motivert av Kristine:-) Fortsett kampen, Oda. Jeg sier som Kristine; jeg heier på deg <3

      VARM klem, Linn :):)

      Slett
    9. I like måte Linn !! <3 Ja, nå er jeg så lei av dette her.. Jeg vil ha det bra jeg også som andre, derfor må jeg gi dette en sjanse. Jeg bare MÅ rett og slett, men det er helt grusomt når man er oppi det. Har vel ingenting å tape, så jeg må våge å hoppe utfor stupet og tro på at jeg til slutt faller på trygg grunn fri fra demonen som kontrollerer meg uansett hva jeg gjør.. Nei, spf fortjener absolutt ingenting, unner ikke min værste fiende å ha den i livet i sitt. Kristine er virkelig en utrolig god jente som har skrevet en fantastisk bok, kjempe motivator !! <3 Ting virker veldig håpløst og umulig til tider.. men jeg må jo ha troa på at dette kan jeg klare.

      Jeg må bare begynne nå. På modum er de veldig motiverte og vil virkelig bli friske. Der er det tøffe krav og jeg må være ordentlig klar. Så det beste er jo om jeg starter med en gang. Det er jo kun jeg som må gjøre endringen, kan ikke vente til jeg kommer på Modum også plutselig er jeg klar. Det er hjemme jeg må klare dette, det er her utfordringen ligger. Jeg må jobbe for MEG, dette er mitt prosjekt. Bevise for meg selv også at dette er noe jeg kan klare. Har en kostliste å følge jeg også egentlig, fire måltider og to mellommåltider. Den lille kontrollen er nok der en god stund, det aller viktigste er at du spiser de måltidene du skal og viser for spf at det faktisk er du som bestemmer. Ja, du er forbilde og barna trenger en frisk og tilstedeværende mor :) Stå på !! Vet det tar tid, men klarer det, fortsett å ta kontrollen tilbake <3 Heier på deg også.

      Stor og varm klem tilbake :):)

      Slett
    10. Du skal få det bra vet du, kjære Oda <3 Det er et helvette, virkelig. Men jeg vil jo ikke leve i helvette..?? Det hadde jeg aldri tenkt :) Det er jo komplisert, sånn som det er for alle. Det er på en måte ikke "bare" spf man skal jobbe med. Kristine beskrev det så fint og så klokt.
      Jeg har elst flere bøker om spf, men dette er den første som VIRKELIG dreier seg om hvordan en faktisk kan tenke og hvordan en kan endre syn. Og hun greier det. <3
      Jupp, tid tar det. Jeg har det ikke travelt, men jeg har det likevel tavelt...

      Klem til deg, søte deg.

      Linn.

      Slett
    11. Skjønner godt hva du mener. Vi skal klare det, det gjelder å jobbe for livet <3 Å ha det helt grusomt en periode i håp og tro om at det blir bedre. Vi har jo ingenting å tape, har vi ?? Vil ikke sitte her som 60- åring å fortelle om alle jeg lurt trill rundt og alt det jeg ikke har kunnet deltatt på som alle andre rundt meg, når det i det store og det hele egentlig dreier seg om at man kun lurer seg selv, bort fra et liv man kunne hatt. Har selv snakket med de som er i den situasjonen. Det er ikke et sånt liv vi skal ha, så fortsett å kjempe. Jeg har troa på deg :) Ja, Kristine har klart det og det skal jaggu vi også <3 Det er komplisert, det gjelder å stå i det og ikke gi etter selv de dagene som er vanskeligst.. Det umulige er mulig, for å bli friske må vi gjøre det mest utenkelige.

      Varm klem :):)

      Slett
    12. Jeg blir helt rørt av å lese kommentarene deres, Linn og Oda...

      Nei - dere har ingenting å tape!!! Og ja - dere skal klare det!

      <3<3<3

      Slett
    13. KJÆRE Kristine. Kjære, kjære, Kristine. <3 NÅ HAR JEG LEST UT BOKEN DIN!!!!! Det er den vondeste og vakreste boken jeg noen sinne har lest...!!!....<3<3<3 Hvis du bare hadde visst hvor mye jeg har grått...hvor mye jeg har nikket igjenkjennende, hvor vondt jeg har hatt i magen, hvor svimmel jeg har vært, hvor trist men også glad..jeg har holdt pusten, nesten fått panikkanfall... I dag satt jeg med siste sidene av boka, og bare gråt og gråt... Det var så vakkert skrevet, Kristine. Så klokt og så genuint reflektert.... Og så inspirerende. Kristine, du har sådd et optimistisk frø i meg... Inn i hjernen min. Inni magen min.. Jeg skal prøve så godt jeg kan, Kristine. <3
      Du har gitt meg tro på at det nytter!!!!
      Og dette var en sterk kjærlighetshistorie... Akkurat som min bok til min Frode. Så vakkert beskrevet, ingen klisjeer, så ærlig, så rett frem..
      Du er fantastisk, Kristine - og du er et stort forbilde!!!!
      Jeg mangler egentlig ord.... Det blir bare en masse på en gang.
      Men: JEG SER OPP TIL DEG!!!! <3

      Og så denne sangen til deg, Kristine, og til deg, Oda <3 Og til alle som sliter og jobber, og som også har begynt å finne frem litt i mørket...

      Gabriellas sång...

      Det er nu som livet mitt
      Jag har fått en stund här på
      jorden
      Och min längtan har fört mig
      hit
      Det jag saknat och det jag fått
      Det är ändå vägen jag valt
      Min förtröstan långt bort om
      orden
      Som har visat en liten bit
      Av den himmel jag aldrig nått
      Jag vill känna att jäg lever
      All den tid jag har ska jag leva
      som jag vill
      Jag vill kjänna at jag lever
      Veta at jag räcker till
      Jag har aldrig glömt vem jag
      var
      Jag har bara låtit det sova
      Kanske hade jag inget val
      Bare viljan att finnas kvar
      Jag vill leva lycklig
      För att jag är jag
      Kunna vara stark ock fri
      Se hur natten går mot dag
      Jag är här
      Och mitt liv är bara mitt
      Och den himmel jag trodde
      fanns
      Ska jag hitta där nånstans
      Jag vill känna att jag levt mitt
      liv

      Varm klem, Linn. <3 Veldig varm klem.



      Slett
    14. Åh.. JEG LIKER DERE <3 Er så enig i det du skriver Linn. Kristine er virkelig et stort forbilde, jeg skal lese boka flere ganger. Og nå kan endelig familien min lese boka og faktisk forstå litt hvordan jeg har det. Du setter ord på så vanvittig mye jeg ikke har klart å satt ord på før Kristine. Kjenner meg igjen i så mye.. Det er håp og det er mulig, vi må fortsette å stå i det og stritte imot, så den kan slippe taket. Det er det å holde ut selv de dagene som er vanskeligst. Så god du er Linn, krysser alt jeg har for deg, du fortjener å få et godt liv uten den dumme spf som bare vil ta fra oss livet. Jeg er sikker på at du klarer det :-)

      Stor klem til dere begge <3 <3

      Slett
    15. Herregud, jeg blir stum (i fingrene).

      Men leste begge kommentarer - og den nydelige sangen - med tårer i øynene. Jeg vet ikke hva annet jeg kan si enn TUSEN HJERTELIG TAKK. Dere kan ikke forestille dere hvor mye det betyr for meg at dere tar dere tid til å skrive. Etter å ha "blottlagt" meg sånn er det ubeskrivelig å få så gode tilbakemeldinger. Tusen takk for at dere gjør dette til en god opplevelse - jeg er dere evig takknemlig!!!

      <3<3<3

      Kristine

      Slett
    16. <3<3<3

      Jeg liker dere jeg også, selv om jeg aldri har møtt dere. <3 Og selv om du har blottlagt deg, Kristine - vet jeg hvordan det kjennes - det er nettopp det jeg gjorde i min bok jeg også. Det er så sårbart og så sårt, men det er mennesker som leser, de (vi) velger å lese, og det er kun på den måten det er mulig å skrive en igjenkjennbar bok, det er kun på den måten det er mulig å røske tak i våre følelser - det er så sterkt, Kristine, historien din er så sterk. Og jeg blir redd når jeg tenker på at det kanskje, eller jo, det er mange som akkurat nå strever så ille som du gjorde... :( Jeg får god hjelp, både av fastlegen og psykologen min, men desverre er jeg ikke så åpen ellers. Folk er vant til at jeg er tynn. De tror det skal være slik. De tror det skyldes sykdommen (MS). Men de kjenner ikke til så mye annet, og jeg vet ikke om jeg noen gang vil være klar for det. Tror det må forbli mellom psykologen og meg. Men kampen med spf må jeg ta, og den kan jeg nok med tiden greie å være mer åpen om. Skriver jo litt om det i boka, selv om hovedfokuset i boka ikke er det. Men den er med der også.

      En annen ting jeg synes er så flott med måte du skriver boka på, Kristine, er at du ikke skriver antall kg du til envher tid måtte veie... At du bytter ut tall med bokstaver, det er så flott. Kampen blir beskrevet med ord, og de ordene river og røsker i sterke følelser.
      (Skrevet litt langt; deler opp:)







      Slett
    17. Du fortjener en pris, Kristine. Folk som aldri har opplevd å være i dette helvette vet ikke hva det dreier seg om, og du har så rett i det med forutintatthet (hm, heter det det?), fordommer og sterk uvitenhet rundt spf. Det blir tatt lett på!!! Men det er så farlig!!!

      Jeg har levd med spf siden jeg var liten og som tenåring, da jeg opplevde endel traumatiske ting ingen barn eller ikke heller tenåringer bør oppleve (INGEN bør oppleve). Jeg sluttet å spise, og har siden strevd med alle faser av sykdommen. Uten at noen har sett. I fjor ble jeg "slått ned" av en lang rekke sterke og svært skremmende angstanfall, og de har jeg siden strevd veldig mye med. Jeg har aldri snakket om disse hendelsene med noen, og tilslutt ble det for mye å bære på. Jeg ble henvist til psykolog våren i fjor og har siden gått en til to ganger i uka.

      Har veldig mye angst nå, og denne vinteren, våren og sommeren har vært ekstrem med voldsomme angstanfall. Du beskrev de så godt, Kristine, jeg kjente meg sånn igjen. Man tror man skal dø. Blir desperat. Livredd. Krøller meg sammen. Jeg tør ikke dra i butikken, jeg er mye redd. Enda så sosial jeg er av meg..jeg isolerer meg mye. Ingen av de jeg kjenner, unntatt noen få gode venner, vet hvordan jeg strever nå.

      Ettersom jeg i flere mnd ikke greide å snakke eller sette ord på alt, begynte jeg å skrive. Psykologen min syntes det var en helt utrolig bra ide, og så godt at jeg kunne gjøre det på den måten. Jeg skrev og skrev. Mellom hver time sendte jeg flere sider på word til ham. Etterhvert løsnet det mer og mer, og praten ble friere og friere. Det tok lang tid, men nå går praten godt. Jeg skriver fortsatt, skriver masse. Har nok sendt minst over 40 flere sider lange mailer til ham. Det er så godt å gjøre det på denne måten.. Vi har veldig god kjemi, og vi jobber godt. Å være hos ham er som å få puste. Jeg er så trygg hos ham. For et par ganger siden fikk jeg panikkanfall i tima hans, noe han selvfølgelig håndterte helt fint. Det var ingenting som var noe farlig..

      Hjemme hjelper timene hans meg å holde hodet over vann. For jeg har to barn, en med adhd og asperger, jeg må ha fullt fokus, det er til tider svært krevende dager. Mannen min og jeg samarbeider godt, men vi får liten tid til å være kjærester. Og jeg er uføretrygdet pga min MS, så dagene blir lange, og jeg styrer jo som jeg vil, noe som jo ikke er så heldig.. Men som sagt; nå har jeg blitt veldig flink til å passe på måltidene mine. Jeg spiser. Jeg har blitt så flink til å få i meg frukt og grønt at jeg tilogmed har kuttet ut kosttilskudd, samt jeg har kuttet kratig ned på pepsi max... Max en til to kopper om dagen, mot før flere liter... Jobber og jobber, og nå har jeg fått ny iver og ny inspirasjon, takket være din bok, Kristine. Jeg elste noen bøker av ei som ga ut for noen år siden, de forsterket i stedet for å bidra til nye løsninger.. De ga ikke noe håp.

      Igjen, tusen takk Kristine. På vegne av alle<3

      Linn

      Slett
    18. Jeg er så enig med deg Linn, Kristine fortjener en pris, ikke kjenner jeg et sterkt ønske om å gi henne en stor klem, både for min egen del og på vegne av andre hun er et forbilde for. En så fantastisk jente med et godt hjerte.. Hun fortjener mer enn ord kan beskrives. Den største, som hun selv har kjempet så enormt for, er at hun rett og slett har fått livet i gave. Spiseforstyrrelsen tar fra oss livet. Jeg gleder meg til den dagen jeg kan si at jeg har det bra, smile og faktisk mene det jeg sier.. Jeg får vondt av å lese det du forteller Linn. Det er helt klart du har mange utfordringer og en krevende hverdag med to barn som hver har sin diagnose i tillegg til det du selv strever med. Samtidig skal familielivet og kjæresteforholdet fungere og opprettholdes. Så godt å høre at du har så god kjemi til psykologen din ! Ønsker deg alt godt videre. Fortsett å kjempe, du fortjener livet og du fortjener å ha det bra. Vi fortjener det <3
      Ting kan virke veldig håpløst til tider og umulig å komme ut av. Blir helt motløs het jeg sitter.. Vil vil ikke, ambivalensen er der hele tida. Dette er blitt min identitet, den syke og den tynneste(er ennegget tvilling). Den skremmende tanken om at snart skal jeg bli en i mengden,. Jeg synes det er vanskelig, vil jo gjerne være lik søsteren min på en måte, men jeg er meg. Jeg er Oda, jeg er ikke søsteren min. Dette er noe jeg mestrer, dette er min måte å takle livet på. Gir meg en så stor mestringsfølelse.. Klarte å levere en skoleoppgave her om dagen og da fikk jeg en følelse jeg ikke har kjent på lenge. Følte faktisk mestring, fikk tilbake troa etter lang følelse av håpløshet, en følelse av at jeg kanskje ikke kom til å klare meg på skolen. Mye tanker pg bekymringer.. Kanskje det var dumt å starte på skolen. Når vekta går ned og jeg ikke klarer å holde fokus, holde oppe konsentrasjonen. Ofte er det sånn at, "men jeg vil jo dette, hvorfor får jeg det ikke til da?". Hva skal til liksom ? Hvorfor holder jeg igjen.. Det er så godt å lese boken din Kristine, du beskriver så godt den følelsen. At viljen ikke kommer av seg selv, kampen mot ambivalrnsen. Er en veldig usikker person, tenker mye hva andre tenker og jeg jobber med å finne meg selv. Har fått helt sosial angst de siste årene. Til og med når jeg skal treffe mine nærmeste venninner, har jeg en stor klump i magen og kjennes ut som hjertet spretter ut av brystet mitt og jeg begynner å kaldsvette. Det er fordi jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal være.. Prøver å si til meg selv at jeg er god nok som jeg er, at de ikke hadde bedt meg om de ikke ville vært sammen med meg. Men jeg har så høye krav til meg selv, skummelt å være synlig og skille meg ut på den måten, hvordan jeg er. Høres rart ut, for er man undervektig skiller man jo seg ut, men jeg klarer ikke se det, se meg selv fra utsiden. Ser at alle kikker, men tenker at det er fordi jeg er rar eller har feil antrekk osv. Det gjør meg enda mer usikker.
      Takk for alt dere deler og har delt, til dere begge <3 Ønsker så veldig at dere får det godt framover ! Har nesten lyst til å fortsette å holde kontakten med dere, kommer til å tenke mye på dere. Fortsett å kjemp, livet er ingen selvfølge.

      Varm klem :):)

      Slett
    19. Kjære Oda <3 Jeg er på farten til psykologen min nå faktisk, men ville bare si at du gjerne kan sende meg en mail på linnemi77@gmail.com :) Og så ville jeg også si at jenta mi ikke har noen diagnose, kun sønnen min:) Men selv om det høres litt "skummelt" t, er det ikke det :) Han er så god at <3 Vet du hva han sa i går, da jeg i sommer var for syk av ms til å være med på ferie; mamma, hvis du er syk neste gang vi skal til Kristiansand, skal jeg lade opp kameraet, så kan jeg filme alt for deg!" ;-) Søtnos..... 6 år, og jenta 4.5. herlige unger <3

      Klem klem klem <3<3

      Slett
    20. Ble litt feil der ser jeg, på det forrige jeg skreiv. Jeg har lyst til å gi Kristine en klem mente jeg, men du skjønte det kanskje. Ja, deg også forresten :)) Åja, selvfølgelig, det var ikke meninga å si begge hadde det, kom litt feil. Å, så skjønn da :) De er gode :) Forstår så mye mer enn man tenker også. Er faktisk i Oslo nå jeg hos pappa som bor her. Vi var på fagdagen til iks på Månefisken idag, masse flinke forelesere. Sender deg en Mail jeg :)

      Klem <3 <3

      Slett
    21. Det går så fint, Oda :-) Jeg er en mester på å skrive feil, ser det etterpå, og da er det for sent :-) Ja, gjør det du, Oda!! :-)

      Klem klem, og ps; psykologen min tok med seg boka til Kristine og ville lese den ;-)

      Linn

      Slett
    22. Så bra! :-) Jeg skal anbefale den videre til flere jeg også, spesielt familien min, for at de kanskje kan forstå bedre :-)

      Klem :-)

      Slett
    23. Jeg kjenner mange helsesøstre, leger og psykologer, anbefaler til dem - jeg synes boka di er viktig lesning for alle som jobber med mennesker på alle plan :-)

      Håper det er bra med dere. I dag har jeg spist en god frökost, sjekket på nettet om frokosten holdt mål - det gjorde den!! :-)

      Klem klem :-)

      Linn.

      Slett
    24. :-) :-)

      Jeg er på besøk hos tvllingsøsteren min. På mandag er det ny samtale på Dps og jeg har bestemt meg for å sette en dato, slutte med nedkutting og trappe opp på full kostliste igjen.. Skummelt, men.. 1. oktober må jeg nødt til å snu det her. Må jobbe meg fram mot Modum nå. Ha en veldig god helg begge to <3

      Stor klem :-)

      Slett
    25. FLOTT!!!! :-) :-) Lykke til!! <3

      God helg - kos deg hos tvillingsøsteren din <3

      Linneklem :-)

      Slett
    26. Heia, heia!

      Høres kjempebra ut :-) GOD helg!

      Slett
    27. Først vil jeg si at jeg imponerer meg selv litt; har vørt flink til å spise i helga, tilogmed en sjokolade uten dårlig samvittighet. Håper det fortsetter, men jeg spiser. 4 måltid!! Og mellommåltid!! (frukt, og i dag faktisk rosin og nøtter til en forandring)

      Kristine, du har virkelig inspirert meg. Gleder meg til tirsdag, og å få høre hva psykologen min har å si om boka di:-)
      Du har skrudd på et eller annet i hjernen min, Kristine du har virkelig det. Jeg har slitt med dritten her i 20 år nå, jeg vil så inderlig gjerne bli frisk jeg og... I dag har jeg ikke vært så svimmel som jeg pleier å være. Det er godt...

      Oda; hvis du har skrevet mail til meg, har jeg ikke fått den - og da er det mailen min sin skyld, så du må si i fra når du har sendt - ok? :-)

      Søndagsklem :-)

      Linn.

      Slett
    28. Korreksjon; altså, det betyr at jeg spiser annenhver time!! :)

      Linn.

      Slett
    29. ODA!! Jeg må bare skrive til deg her!! :-) Du må ikke tro jeg er helt overlegen som ikke svarer deg på mail, jeg jobber nemlig med saken!! Av en eller merkelig grunn får jeg ikke til å svare. MEN som sagt; jeg hodler på :-) Vet ikke hva sonm er skjedd jeg :-)

      Klem, klem Linn :-)

      Slett
    30. Så utrolig bra, Linn!!! Jeg er så glad på dine vegne :-) Utrolig hva nok næring kan gjøre med litt svimmelhet, ikke sant? Håper du fortsetter så du kan kjenne på flere av godene!

      Heia Linn!!! <3<3<3

      Slett
    31. Takk, Kristine <3 Jeg gjør så godt jeg kan, og jeg er blitt så insprert av deg <3 <3 <3

      Varm klem, Linn

      Slett
    32. Hei igjen, kjære Kristine :))

      Der nede i Denver!!! ;-) Det går bra med spisingen, Kristine. I dag skal jeg lage pannekaker til middag :) Som du skriver..buksene begynner å bli trange FØLER jeg, men som du også skriver; hvilken størrelse snakker vi om da...? Som Tias sa; du er ikke 12 år, og det er ikke jeg heller.... Aldri gjort så bra innsats som jeg gjør nå, føler jeg. Og dine ord hviler i bakhodet mitt, og kommer frem når jeg trneger dem...

      Ha en fin dag, kjære Kristine <3 Min jente heter Christina, så jeg skriver støtt Kristina, hehehe :-)

      KLEM Linn <3

      Slett
    33. Kjære deg, Linn!
      Så deilig med pannekaker til middag :-)
      Det er vanskelig når buksene begynner å stramme - og det kan være lurt å kjøpe noen i litt større størrelser (gjerne VELDIG fine, så du gleder deg (ihvertfall en smule) til å vokse inn i dem).

      Er så stolt av deg!

      Nå skal jeg ut og spise lunsj :-) Stå på videre!

      Slett
    34. Middag må man ha ;-) Tusen takk!! Ja, må vel det, har ikke kommet helt dit, men huff, selvsagt må jeg det :-) Har ei fin bukse som er litt for stor da, den kjøpte jeg feil en gang, så jeg har ikke brukt den. Jeg var hos legen min i går, og fortalte hva jeg spiser om dage, og han var fornøyd :)

      Hørtes veldig koselig ut å dra ut å spise lunsj <3 Jeg er ikke i så god form for tiden, så jeg blir mest hjemme. Men håper jeg greier det etterhvert når formen s k a l bli bedre. Må bygge meg opp, og overskuddet går til barna om dagene.

      Tusen takk for oppmuntring, kjære deg. Ha en fin dag igjen!! Her i Norge er det jo høst :) Liker høsten.

      Klem, Linn. :-)

      Slett
    35. Så fint at du har en bukse klar, Linn! Håper du snart får mer energi så du kan bruke den ute :-)

      Mange gode tanker fra Denver (har vært ute og spist middag i dag, og nå er det tid for sengen...)

      Slett
    36. Mja... er ikke så sikker på om jeg vil inn i den jeg... Synes det virker som jeg kommer til å være så stor om den skulle passe. (Str 27). Beklager.. :( Jeg er litt der ennå. Men spiser gjør jeg, så noe er iallefall bra :) Jeg har vært en tur i butikken i dag, og ryddet litt hjemme, barna er hos besteforelsrene for helga, mannen på ekstra jobb, og jeg hjemme alene. Lørdag, ikke så mye lørdagsgodt på meg. Men plutselig kan det jo hende jeg tar meg en liten bit av noe :)

      GOD klem til deg der nede <3

      Linn.

      Slett
  9. Ble nettopp ferdig med boka, og må bare si TAKK for at du deler!

    Jeg har slitt veldig med overspising de siste to årene, som førte til depresjon, som igjen førte til enda mer overspising. Skam, isolering, angst.. Du setter virkelig ord på alt, og det var både vondt og godt å lese!

    Nå har jeg imidlertid et års permisjon fra studiet, og skal bo hjemme et år. Og jeg vet at det er akkurat det jeg trenger. Jeg har følt meg veldig lettet hele sommeren, over at jeg ikke skal studere til høsten, men bare fokusere på meg selv. Likevel har jeg bekymret meg for framtiden og hatet "Hva driver du med for tiden?"-spørsmålene som du så godt beskriver! Men jeg har vel kommet til konklusjonen at det er bedre å prøve å være åpen (selv om jeg sliter veldig med det). I tillegg er det ikke vits i å kaste bort energi på bekymring om at ikke alt går etter den berømte planen! Jeg gjør det som er riktig for meg her og nå, og akkurat nå er det å finne litt tilbake livsgnisten.

    Jeg kunne fortsatt i det uendelige, for det var så mye jeg kjente meg igjen i! Uheldigvis kanskje.. Men, jeg er hvertfall på god vei til det bedre, og boken din har virkelig gjort intrykk på meg!!

    Du virker som en fantastisk person, Kristine. Lykke til videre med alt. Stor klem! :)


    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Frida, for en utrolig fin tilbakemelding.

      Jeg skjønner veldig godt at "Hva-driver-du-med"-spørsmålet kan være vanskelig - men er så glad for at du skal fokusere på deg selv. Uten livsgnist og balanse kommer man ingen steder. Man MÅ ta vare på seg selv og innimellom trenger man en pause for å innse hva man faktisk vil, hva som er viktig og for å ta de riktige valgene.

      Jeg har også konkludert med at livet ikke alltid går etter "planen" - og at det faktisk kan være en positiv ting.

      Jeg er sikker på at dette året vil gjøre deg inderlig godt, og jeg håper du får samlet og styrket deg - og at du kan møte livet med ny iver, se helt nye muligheter, og at du vil ta godt vare på deg selv.

      Lykke til! Vær snill og tålmodig med deg selv.

      Og tusen takk for at du tok deg tid til å skrive til meg - jeg setter enormt stor pris på det!

      Slett
  10. Det er veldig leit at du ble sitert feil, eller ikke det, men at de tok noen ord her og der og satte sammen til en suppe. Jeg tror ordene dine er mye bedre enn så. Jeg er i alle fall gald for at boken er ute og at du er stolt over det :-) det har du all rett til å være! Ønsker deg en god helg! skriv når du føler for det vennen <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Marthe. Det setter jeg virkelig stor pris på - virkelig.

      Jeg ER glad for at boken er ute - spesielt fordi jeg har fått så fantastiske tilbakemeldinger. Det er ikke like skummelt som jeg trodde det skulle være, og jeg innser at det er skremmende mange som kjenner seg igjen i det jeg skriver.

      Takk igjen for all støtte - du er en utrolig god og inspirerende person, Marthe <3<3<3 God helg!

      Slett
  11. Hei!

    Jeg skal kjøpe boka di i morgen og lese den.Gleder meg Jeg lurte på hvilken utgave intervjuet av deg i HENNE er? August utgaven eller september? ) masse lykke til vidre!

    SvarSlett
  12. Tusen takk for at du skal kjøpe boken, Amanda - I like it!!!

    Intervjuet er i Nummer 10 (august/september).

    :-)

    SvarSlett
  13. Det er tøft å skrive, og å gi ut en så personlig bok, Kristine.. Den handler om deg, og du deler ditt innerste med veldig mange. Du fortjener all ros du kan få. Tenk på hvor mange du vil hjelpe med denne boka.. :) (Hehe, og så vet jeg ikke hvordan det er med deg, men man blir veldig, kanskje litt ekstremt, opptatt av det å skrive korrekt etter å språkvasket ei bok!!! ;-)Veldig lærerikt da..)

    Klem igjen fra Linn :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei igjen, Linn!

      Haha - JA, det blir man!

      Og takk - virkelig - for så fine ord! Du er utrolig god :-)

      <3<3<3

      Slett
  14. Måtte kjøpe Henne og leser intervjuet... Det var sterkt. Du er tøff ❤ Skjønner det er rart at så mange vet så mye om deg.
    Gratulerer med lappen og hurra for at dere skal få hunder!

    Har ikke lest Ny Tid, men ut fra det du skriver så høres det meget merkelig ut!

    SvarSlett
    Svar
    1. Haha... IKKE les Ny Tid, Tora!!!

      Men takk for tilbakemelding på Henne. Skal si ifra til deg når det er tid for hund - tror det blir noen måneder til - men da skal jeg sende deg bilder :-)

      Slett
  15. Hei Kristine :)
    jeg er nå midt i boka di for 2 gang. Jeg har altså lesten en gang før, men i og med at vi fikk i oppgave å lese en bok på skolen valgte jeg nettopp din bok. Grunnen til det er enkel, boka er utrolig bra skrevet og fordi jeg synes du skriver på en fantastisk måte om et så vanskelig tema som du har valgt...

    SvarSlett