Søk i denne bloggen

lørdag 22. september 2012

Takk takk takk


Jeg vil bare takke alle dere som har tatt dere tid til å skrive til meg de siste ukene.

Det er vanskelig å sette ord på hvor mye de fantastiske tilbakemeldingene betyr for meg. At dere kjenner dere igjen i min historie, at jeg kjenner meg igjen i deres, og dere hverandres. Godheten dere har vist meg er overveldende, jeg mener, virkelig rørende.

Takk for at denne "blottleggingen" (som, let's face it, (vi kjenner jo meg, liksom) potensielt kunne vært et lite angstfylt helvete) har blitt en så positiv, god, trygg affære. Heller enn å føle meg "utlevert" eller stressa har jeg det bedre enn på lenge - det er godt å føle at jeg har brukt tid og krefter på noe meningsfylt.


Jeg deler herved de nydelige blomstene jeg fikk fra forlaget med dere:




Og ellers må dere ta til takke med at jeg bare takker med et enormt TAKK.

Jeg ønske dere alt godt i hele denne verden - både dere som sliter med en spiseforstyrrelse, dere som er glad i en som sliter med en spiseforstyrrelse, og alle dere andre.



Og jeg tenkte jeg kan dele noen fine quotes jeg fant i en gammel notatbok i dag:


“When things are bad, we take comfort in the thought that they could always be worse. And when they are, we find hope in the thought that things are so bad they have to get better.”

“When you do nothing, you feel overwhelmed and powerless.
But when you get involved, you feel the sense of hope and accomplishment that comes from knowing you are working to make things better.”


I samme notatbok hadde jeg også skrevet disse punktene:

- Det finnes alltid håp. 

- Det skjer et skifte når du går fra å være destruktiv/passiv til endelig å kjempe for deg selv - du kjenner plutselig ekte styrke. 
 
- Det er aldri for sent å begynne på nytt. (Uansett hva det gjelder). 


PS:
Boken ligger på bestselgerlisten denne uken (på nummer 15, mitt favoritt-tall etter 11). Hipp hurra for det!

Og - jeg fikk nettopp vite at første opplag er helt utsolgt - men at det andre kommer ferskt fra trykkeriet i morgen. (Hvem hadde trodd det, liksom?) 




Livet i Denver er, sånn btw, veldig, veldig, veldig fint!


God helg!

80 kommentarer:

  1. Det er så vanvittig bra, Kristine :-) Tenk det da, andre opplag!! Plutselig blir det flere også!! :-) Men to er heeelt supert!!! :-) Veldig gode sitat over her, tar de til meg :-)

    Sitat fra meg til deg: Det er så greit å vite at det alltid vil bli bedre dager! :-)

    God helg :-)

    Linn.

    SvarSlett
  2. Liker sitatet ditt, Linn! Thanks!

    Kjempegod helg til deg <3

    SvarSlett
  3. Godt å høre at alt bare går bra. Du har fått all den tilbakemeldingen du fortjener <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Det var hyggelig sagt, Laila. Tusen takk <3

      Slett
  4. Jeg hadde trodd det ble både ett og to og tre opplag, og det er så vel fortjent!! Er så glad for din del, dette har du fortjent big time:))
    Klem fra *c*

    SvarSlett
  5. Det er godt å høre at du har det så bra med at du har utlevert din historie, og gratulerer med boksalget! Du er jo så flink til å skrive at det forundrer ikke meg at det må trykkes opp flere bøker. Veldig glad på dine vegne! Tiden for skam er passert. I vår tid vil alt som er skjult komme frem i lyset fordi vi er så mange som elsker sannheten.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tiden for skam er passert.

      DET liker jeg! Veldig :-)

      Tusen takk, Ada!

      Slett
  6. Kjære Kristine. Jeg håper og tror at jeg er på vei ut av en spiseforstyrelse som har herjet i meg i ca 2 år. Etter å ha lest boken din kjenner jeg meg igjen i så innmari mye i det du skriver, skyldfølesen, skammen, redde alle andre, være god nok, flink nok, takle alt, planleggingen, stresset rundt mat, gruingen, redselene, løpingen og uroen. Likevel har du vært enda lengre nede en meg, og jeg syntes helt enormt synd på at du ble herjet med av kreftene på den måten. Men likevel ble jeg rørt til tårer av de siste kapitlene dine, det gir meg en enorm kraft, motivasjon og glede å se du har kommet så langt. måten du kom tilbake til den bedritene treneren i dublin på å fortalte at du ville bli sterk og dret i hennes løpe tips fikk meg til å smile fra øre til øre. Du er en fantastisk sterk jente kristine, og jeg unner deg alle gode dager fremover. Du er helt unik, og jeg føler med deg i alle vanskelige situasjoner. Selvom jeg har hatt det innmari vanskelig selv, er jeg nå mitt opp i kampen om å bli frisk. Kostholdslistene blir fulgt, og jeg har valgt og følge de helt selv. Endelig har jeg fått med hele meg selv på å velge å godta mat og dempe uroen. Jeg gleder meg til å få igjen livet mitt igjen, jeg gleder meg til å kose meg over kanelboller, ta spontanturer på byen og løpe en joggetur hvis jeg har lyst. Ingen djevel, ingen planlegging , bare utfra ren lyst og vilje. Jeg kjenner jo selv på de enorme berg og dalbanene og overgangen fra svart tenkning til stor etusiasme er skremmende svingende, men jeg vet jeg blir sterkere og sterkere for vær dag. endelig er det slutt på all luring og lyving. Jeg er åpne med de rundt meg, spesielt de aller nærmeste. og jeg skammer meg ikke lenger. For det er sant slik både du og finn beskriver det, spiseforstyrrelse er ikke en slankekur, det er en psykisk sykdom. Og hvor vanskelig er det ikke for meg å spise maten til middag når det viktigste for meg har vært at alle andre rundt middagsbordet skal ha det bra? og hvor vanskelig er det ikke å spise med en hau med gråstein i magen? og hvordan skulle man klare å spise, når man føler at man ikke mestrer livet, og skyldfølsen overfor foreldre, venner og kjæreste kommer krypende? nei det går ikke. derfor har jeg valgt å endelig kjenne på meg selv og hva jeg liker. hva kroppen min trenger. og akkurat nå er den så langt nede at den trenger hvile og mat. jeg må mate meg opp igjen, for å bli den jenta jeg vil være, og den jeg savner. og endelig ser jeg det for meg. Boken din gjør meg enda sterkere og enda mer motivert! takk for at du er så ærlig og åpen. Sammen blir vi enda sterkere. Og de som ikke forstår, for vi heller la være å forholde oss til. Håper jeg møter deg en dag og kan gi deg en klem, for det fortjener du, og det fortjener jeg.
    Stor klem til deg

    SvarSlett
  7. Kjære deg,

    Tusen takk for helt utrolig nydelige ord - det betyr så mye for meg.

    Det er vondt å høre at du har hatt (og fortsatt har) det vanskelig. Men samtidig godt å høre at du tydelig er på bedringens vei og at du tenker "riktig". Når man velger å følge kostlister og kjempe helt på egenhånd, fordi man vet at man trenger og fortjener næring, da har man kommet langt - hurra for deg!!

    Jeg er så glad for at du skriver at du ikke lenger skammer deg (man velger ikke å få en spiseforstyrrelse mer enn man velger en annen sykdom - fysisk eller psykisk, gjør man vel?), og at du er åpen med familie og venner. Det er SÅ viktig.
    Jeg ble også motivert ved å savne personen jeg pleide å være :-) Og jeg føler at jeg har funnet tilbake til henne - om enn en "oppdatert" versjon - jeg er ikke lenger så opptatt av hva andre tenker/mener om meg, og jeg tillater meg selv å gjøre ting mer "halvveis". Det er merkelig deilig å slurve litt og feile litt - og se at verden faktisk ikke går under :-)

    Fortsett å gi kroppen og hodet ditt næring, ro og hvile, kjære deg. Du er helt nydelig som har tatt deg tid til å skrive så mye pent til meg - nå ble jeg veldig, veldig glad. Tusen takk!

    Ta godt vare på deg selv, fortsett å kjempe! Livet er så rikt, godt og lett når man er snill mot seg selv og tillater seg å nyte det :-)

    JA, vi fortjener begge to en skikkelig klem! DET gleder jeg meg til. In the meantime...

    ... en kjempestor og takknemlig klem fra meg

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei igjen:)

      Takk for herlig svar, du er en fantastisk sterk og flott person Kristine, det føles nesten ut som jeg kjenner deg.

      Det gir meg styrke at du sier jeg har kommet langt, og jeg er innmari stolt av meg selv over at jeg har valgt å be om hjelp, valgt å gå til psykolog, valgt å komme til et sted hvor jeg kan sette sykdommen i sentrum, spise meg opp ved hjelp av kostholdslister og snakke om de vanskelige tingene som ligger bak sykdommen. Jeg lærer mer og mer for vær dag om hvor viktig det er å sette sykdommen i sentrum før man kan gjøre alt annet. Jeg har lenge fokusert på å mestre alt annet samtidig, prøve nye jobber, studier osv.. men å jobbe seg ut av denne sykdommen og kjempe imot kreftene er faktisk en 24 timers jobb i seg selv.
      Jeg merker hvordan hvile, mat, ærlighet og kommunikasjon styrker meg og hjelper meg å bekjempe kreftene som prøver å ødelegge for den jenta jeg egnetlig liker.
      Jeg skjønner nå mer og mer av hvor lite sykdommen min har handlet om selve maten, men at uroen, skyldfølesen og den dårlige samvitigheten har gjort det helt umulig å spise. Løsningen for steinene og uroen jeg har følt har vært å sulte seg og løpe til helvete. Hvorfor dette blir løsningen kan man gruble på lenge, og jeg er ofte lei meg over hvorfor man har tatt de valgene man har tatt, hvorfor man ikke klarte å si ja til en bolle, hvorfor man ikke fortjene og spise lunch, hvorfor man fylte opp magesekken med pepsimax og hvorfor man løp og løp uten å ha verken krefter eller kalorier til det. Men jeg kan ikke bruke tiden på å dvele over ting jeg har gjort, og det har blitt mye viktigere for meg å fokusere fremover. For jeg har jo heldigvis hele livet foran meg, og det kommer flere sjanser til å si ja til både boller og morsome treningsøkter :)

      Nå er jeg her og tar kampen engang for alle, og jeg vet ved hjelp av forbilder som deg at jeg også endag kommer til å våkne opp uten angsten, uten fortvilelsen og uten å vurdere om jeg skal spise eller ikke, for lysten på livet har blitt viktigere.

      Jeg har skrevet i over et år på det jeg også kaller boken min, jeg begynte i november i fjor. Det er en blanding av dagbok og innereste tanker, og jeg håper jeg når like langt som deg å virkelig kan få publisert den en dag.

      Gleder meg til vi skal møtes til et glass vin, eller en bolle og dele erfaringer, følelser og gode historier med hverandre. Jeg tror vi kunne blitt svært gode venniner jeg:)

      Er du i Dublin nå?

      Håper alt står bra til og at livet er så normalt som mulig, for alle vet jo at selvom man ikke har en spiseforstyrrelse finnes det ikke bare dager som smiler til deg, men dårlige dager uten kreftene i seg er MYE bedre en dårlige dager hvor kreftene tar overhånd.

      Enda en stor klem til deg kjære Kristine.

      Slett
  8. Jeg liker å høre at lysten på livet har blitt viktigere - og den vil vokse seg enda sterkere enn ambivalens og frykt.

    Det du sier om at å bli frisk er en 24-timers jobb er jeg veldig enig i - og for å bli bedre må sykdommen være i fokus. Studier/jobb får komme siden. Jeg vet av erfaring at det ikke fungerer i motsatt rekkefølge... :o

    Jeg vil veldig gjerne lese boken din (basert på meldingene dine her vet jeg at det vil være lærerik og spennende lesing, så bare fortsett å skrive), drikke vin, spise boller og dele erfaringer :-) Vi hadde uten tvil hatt mye å snakke om!

    Livet i Denver er veldig fint! Alt er fortsatt litt nytt, mye å sette seg inn i, men det er spennende, ikke skummelt. Menneskene her er utrolig interessante, hyggelige og imøtekommende. Utrolig lett å få venner - og det skjer noe sosialt hele tiden. Kontrasten til "det gamle livet" er, kort sagt, enorm. Og det liker jeg!

    Jeg har også gitt opp å gruble over hvordan livet KUNNE vært, eller hva som hadde skjedd dersom jeg valgte annerledes.

    Vi må se FREMOVER! Opp og frem!!!

    Tusen takk for at du skrev til meg, kjære deg! Heier på deg videre!



    Masse gode tanker og en kjempegod klem,

    Kristine

    SvarSlett
  9. Kjære Kristine.

    Takk for at du kan være en stor rollemodell for meg. Ikke slik som står å danser halvnaken på tvn med en mikrofon i hånden og døbber i bakrunden, men en som viser seg at man har ikke tapt, selv om det kanskje føles slik.
    Du aner ikke hvor jeg skal da jeg leste boka di. Jeg kjente meg igjen, ble nesten ekkelt å lese den.
    Slik har jeg hatt det siden jeg var 7 år gammel, da jeg ikke ville ha gym, fordi jeg trodde jeg var overvektig.
    Eksempler kan jeg slenge i fleng, og det handler ikke alltid bare om hvordan man ser ut, men også tilværelsen rundt oss.

    Jeg vil bare takke deg, vise at det du har gjort, har en større betydning enn bare en bok om spiseforstyrrelser. Du skaper håp.
    Kan ikke beskrive så ufattelig glad jeg er for at du valgte å åpne deg.

    Ønsker deg alt godt i livet, virkelig


    Mvh Camilla

    SvarSlett
  10. Kjære Camilla,

    Tusen takk for så utrolig fine ord. Nå ble jeg veldig rørt.

    Jeg er lei meg for at du har hatt det så vondt, og jeg håper inderlig at det ligger i fortiden. (Noe jeg får litt inntrykk av at det kanskje ikke gjør... Men jeg håper du er på bedringens vei og at du klarer å være snill mot deg selv).

    Tusen takk for at både leste boken og for at du skrev til meg. Det betyr nok mer enn du kan ane!

    Ta godt vare på deg selv. Jeg ønsker deg også ALT godt i hele verden. (Og takk).

    Stor klem fra Kristine

    SvarSlett
  11. Kjære Kristine.

    Vil bare si tusen takk. Takk for at du har skrevet en så fantastisk bok, som i motsettning til andre bøker om anoreksia er inspirerende og motiverende, og faktisk ikke triggende. Jeg jobber selv med å bli frisk fra anoreksia, og etter å ha lest boken din klarte jeg for første gang å spise ALT på kostplanen min. Selv om jeg ikke klarer det hver dag, har dine ord hjulpet meg i kampen. Så igjen, tusen tusen takk. Du er en helt fantastisk person og jeg ønsker deg alt godt!

    Stor klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære deg,

      TUsen takk for så fine ord!!! Nå ble jeg så glad. Da jeg startet å skrive var jeg livredd for at boken skulle være triggende (et av målene var jo å beskrive hvordan det er å ha en spiseforstyrrelse, og det er vanskelig uten å gå i detaljer). Selv kunne jeg la meg trigge av den minste lille ting da jeg var syk, så jeg innså raskt at helt fri for triggere kunne boken aldri bli, men jeg håpet selvfølgelig at beskrivelsene av hvordan det føltes å bli bedre/alt jeg mistet som konsekvens av sykdom skulle veie opp for eventuelle triggere i begynnelsen.

      TUSEN takk for så utrolig fin tilbakemelding - nå gjorde du meg kjempeglad! Lykke til videre - you can do it!!!! Selvom det innimellom (OK, mer enn bare innimellom) føles umulig/jævlig så lover jeg deg at det er verdt hver eneste brødsmule... <3 Livet kan bli veldig fint og veldig trygt hvis du tillater deg selv å leve igjen.

      Stor klem fra Kristine

      Slett
  12. Kristine.

    Jeg er elendig til å lese bøker, men bøker om spiseforstyrrelser og psykiske lidelser ol. griper meg av en eller annen grunn. (Særlig når det er skrevet av jenter jeg kan identifisere meg med). Men din er helt spesiell - jeg klarer ikke legge den fra meg! Ja, du må skrive flere, for har allerede begynt å grue meg til jeg er ferdig, samtidig som jeg bare vil lese videre, vil jeg jo ikke bli ferdig. Går det an? Jeg elsker den!
    Håper du har det bra. Flytter du tilbake til Norge etterhvert?

    SvarSlett
    Svar
    1. Nå ble jeg rørt! Tusen takk, kjære deg, for så fine ord!

      Drømmen er å skrive noe mer, og jeg "prøver meg" allerede. Men hva det blir ut av det vet jeg jo ikke :-) Ble veldig motivert nå, så tusen <3lig takk!

      Akkurat nå bor jeg i Denver, men på sikt blir det Norge igjen :-)

      Stor+veldig takknemlig klem fra meg

      Slett
  13. "When things are bad, we take comfort in the thought that they could always be worse. And when they are, we find hope in the thought that things are so bad they have to get better" - elsker denne! Du er så fantastisk som det går an å bli ♥

    SvarSlett
    Svar
    1. :-)

      Glad du likte den, Tora! Jeg gjør også det :-)

      Slett
  14. Heia, Kristine :-)Lenge siden jeg har skrevet til deg, ville bare gi deg en klem!! Visste ikke heøt hvor jeg skulle skrive, (litt fjern på blogging), så jeg skriver her jeg :-) Håper du har det fint!!<3

    Klem, Linn :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Linn :-)

      Jeg koser meg med besøk fra Norge! Håper det står bra til med deg også??

      Mange gode klemmer fra meg <3

      Slett
    2. Så koselig da, Kristine!! :-)

      Ja vet du, jeg er flink til å spise altså. Spiser mye frukt og grønt, og 4 hovedmåltid om dagen. Formen er litt barierende, men mye skyldes for lite søvn. I natt har jeg sovet godt (på imovane, desverre, men bedre enn ingenting..) Det går bra hos psykologen også, han står stødig ved min side :) Følger meg opp, og er så tålmodig :)

      Jeg sitter og spise lunsj nå; to tykke brødskiver med kjøttpålegg, tomat, agurk, paprika og salat ;) Og smør, har alltid hatt smør på.

      Klem klem til deg, som har motivert meg veldig masse!!!! <3

      Linn.

      Slett
    3. Så FINT, Linn!!! Jeg blir så glad for å høre at det går bedre med deg. Både mat og behandling!

      I Denver er det også bra :-) Har hatt besøk fra Norge og kost meg med masse god restaurantmat i en hel uke :-)

      Ha en kjempefin helg, søte deg!

      Slett
    4. Besemoren til en venninne sa engang, hun er død nå; Dere må ikke drive og slanke dere sånn, jenter. Dere må¨ha noe å tære på hvis dere blir syke eller det blir dårlige tider..

      Tenker ofte på den, selv om det ikke dreier seg om "slanking" da...

      Ha e nydelig dag, her i trøndelag har det vært en vakker høst med bare sol nesten. Vi har utsikt over en vakker fjord, og været er nydelig også i dag. Sønnen min skal til besteforeldrene, mannen min på guttetur på ei hytte til fetteren, og dattera mi og jeg skal kose oss hjemme.

      Klem til deg <3

      Linn.

      Slett
  15. Hei Kristine!
    Jeg har lest den flotte boka di. Synes den er skarp og fantastisk velskrevet. Jeg er så glad for at du har vært så modig og ærlig, og for at du har delt av livet ditt. Dine ord kommer nok til å redde mange. Mens jeg leste, gikk det opp for meg hvor ille det kan bli. Jeg skjønner mer av grunnene til mine egne problemer, og jeg ble redd. Tenkte at det er best å stoppe før det er for sent. Og det holder jeg på med nå, spiser og holder ut ambivalens (og får behandling)...

    Så tusen takk! Du inspirerer i hvert fall meg til å være mer åpen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Katrine,

      Tusen takk for så veldig fine ord! Jeg er så glad for å høre at du får behandling og at du jobber hardt for å få det bedre (ambivalensen er sterkest i begynnelsen). HEIA DEG!

      Hold ut og tro på at alt blir så uendelig mye bedre, lettere, lysere... Livet er så fint når man tillater seg selv å faktisk leve det! Jeg ønsker deg ALT godt, Katrine.

      Mange gode og veldig takknemlige klemmer fra meg

      Slett
  16. Kjære, fine Kristine.
    Jeg har lest boken din nå og det må være den beste boken jeg har lest.

    Jeg sliter selv med depresjon og angst, og selv om jeg ikke har problemer med spiseforstyrrelser, så kjente jeg meg igjen i så utrolig mye av det du skrev, spesielt starten av boken. Jeg har ikke klart å lese lengre tekster på veldig, veldig lang tid på grunn av konsentrasjonsproblemene som kommer fra depresjonen, men boken din klarte jeg å lese uten problemer. Jeg har vært oppslukt de siste dagene, jeg klarer rett og slett ikke å legge den fra meg. Jeg klarer ikke helt å forklare det, men det er ett eller annet som gjør at det er så fantastisk å forsvinne inn i en annen verden hvor det er greit å ha det vondt, og hvor jeg slipper å føle meg så alene.

    Jeg har ikke ord for hvor mye jeg beundrer deg for hvordan du klarer å legge skammen til side, og jeg håper sånn at jeg klarer det en dag, jeg også. En ting er hvertfall sikkert, og det er at boken din ga meg noe som kan ligne et håp i en ellers ganske svart tilværelse. Jeg får lyst til å gi deg en klem, for jeg har blitt så glad i deg gjennom boken din. Jeg heier på deg!!

    Tusen, tusen takk for at du ga meg det ekstra lille håpet. Nå skal jeg lese den en gang til:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære deg, Marie,

      Tusen takk for helt nydelig melding! Jeg ble så rørt mens jeg leste, og er så lei meg for at du har det vondt og vanskelig. Du er definitivt ikke alene, selvom det ofte føles sånn når man observerer "verden" som på en måte spinner videre mens man selv føler seg litt stuck (ihvertfall følte jeg det sånn, at jeg selv stod stille og at alle andre beveget seg fremover).

      Jeg håper du får behandling for angsten og depresjonen. Ønsker deg alt godt i hele verden - og litt til... <3<3<3 Prøv å være snill mot deg selv (skulle ønske jeg hadde bedre råd å komme med enn som så, men...). Du virker som en fantastisk person og fortjener å ha det godt. Tusen takk for så fine ord - de betyr så mye for meg.

      En utrolig takknemlig - og kjempegod, jeg lover - klem fra Kristine. Og mange gode tanker <3

      Slett
  17. Kjære Kristine.

    Tusen takk for at du har skrevet denne boken.
    Selv har jeg ikke noen spiseforstyrrelse, men har opplevd seksuelle overgrep i mange år. Kjenner meg så godt igjen i skammen, de skitne hemmelighetene, selvforakten, å aldri føle meg bra nok. Tabuene, du skriver så nært og personlig, du setter ord på ting jeg trodde bare var i mitt hode. Jeg greier ikke si så mye akkurat nå, har mange følelser rundt dette som jeg vil jobbe med i terapien fremover. Boken din skal jeg lese på nytt, en sterk historie du har. Motiverer meg veldig til å bryte mine angstmønster sånn at jeg kan puste og leve igjen.

    Kan ikke få berømmet deg nok for at du tør, modige Kristine. Takk <3
    Ønsker deg god helse og vær stolt, pust og lev. Vær fri!

    Klem Siri, Trondheim

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære deg, Siri,

      Tusen takk for at du har lest boken min, og tusen takk for så fine ord. Det er vondt å høre at du har hatt det så forferdelig vondt... <3 Men jeg er glad for å høre at du er i ferd med å bryte angstmønstre og er motivert for terapi.

      Ønsker deg alt godt. Og er veldig veldig takknemlig for at du tok deg tid til å skrive til meg. Lykke til med behandlingen, Siri!

      Mange gode tanker og gode klemmer til deg <3

      Slett
  18. Har du sluttet å blogge?:(

    FANTASTISK bok btw:) Du er herlig!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, så hyggelig at du (dere?) likte boken!

      Når det gjelder blogging så er jeg ikke helt sikker... Akkurat nå har jeg kanskje en pause?

      :-)

      Slett
  19. Hei Kristine.
    Først vil jeg bare si tusen takk for en fantastisk bok. Den var både god og fryktelig vond å lese. Jeg er litt tom for ord, men det er virkelig en bok jeg ikke angrer på at jeg skaffet meg og leste. Jeg var helt oppslukt. Jeg visste ikke om bloggen din før jeg leste boka, men nå har jeg vært innom lest bittelitt. Hadde jeg visst om denne bloggen før hadde jeg definitivt vært fast leser lenge.

    Jeg søkte etter en plass man kunne kontakte deg, og fant at du i februar i fjor fjernet mailadressen din. Du skrev at man kunne skrive kommentar, men jeg vet ikke helt om det jeg vil spørre om passer som én kommentar. Jeg vet ikke om du vil/har tid/kan/gidder å lese en lang mail fra en desperat psykisk nedbrutt person, men du har skrevet noe i boka di som jeg kjenner meg så hjerteskjærende godt igjen i, og som jeg virkelig, desperat, trenger råd til. Jeg har i alle fall lyst til å spørre sånn at jeg ... har prøvd noe, jeg vet ikke. Er det mulighet for at du kan lese? Jeg kunne ha skrevet en hel bok om hvor j* det jeg er midt oppi nå er, og det så skammelig at jeg ikke bare kan snakke med hvem som helst. Å kunne forklare det for noen som har opplevd noe bare en smule lignende, kanskje det hadde hjulpet... Jeg vet ikke, jeg vet ikke om noe egentlig kan hjelpe meg nok til å komme ut av dette. Selv om jeg ofte dikter opp inni hodet mitt nøyaktig hvordan og hva jeg kan si til psykiateren min for å prøve å forklare, så får jeg liksom ikke ut alt, og jeg skjønner egentlig ikke hvordan det skal hjelpe at jeg bare forteller ham om problemene mine.

    Unnskyld hvis det er teit og upassende. Det er det jeg er, og nå virker det som jeg har omtrent ingen selvrespekt igjen, så det skal ganske mye til for jeg skal føle meg verre en jeg allerede gjør. Og å angre på ting er omtrent det eneste jeg gjør for tida.

    Uansett vil jeg si takk for at du eksisterer, og takk for at du har delt boka med oss. Skulle ønske jeg var like sterk som deg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære deg,

      Tusen takk for så veldig fine ord - både om bok og blogg.

      Det høres ut som om du har det veldig vondt og vanskelig, og derfor er jeg veldig lettet for å lese at du får behandling hos psykiater.

      Jeg får ikke åpnet linken din, men kan du ikke sende meg en melding på Facebook, så skal du få mailadressen min? Eventuelt kan du legge igjen en mailadresse her? (Du kan jo opprette en helt ny dersom du ikke vil dele din private).

      Tusen takk for at du har lest boken. Jeg ønsker deg alt godt, og ser frem til å høre fra deg :-)

      Stor og god klem Kristine

      Slett
    2. Min anonyme mailadresse er: epiales2@hotmail.com

      Slett
    3. Tusen takk! Du har mail :-)

      Slett
  20. Kjære Kristine, takk for en fantastisk vond, men også svært velskrevet, reflektert og goooood bok. Jeg har lært masse! Du skiver med mye energi, og det er lett å bli glad i deg. Derfor er jeg også oppmuntret og glad for at du har kommet deg gjennom den vonde tiden og tives og har det bra. Jeg skjønner godt behovet ditt for å fokusere mer på den friske tilværelsen og for å ha livet ditt mer "for deg selv". Ikke ha dårlig samvittighet for manglende blogging eller for å skifte fokus!! Lykke til videre i livet, om du nå gyver løs på nye bokprosjekter eller noe helt annet! Klem fra Stine

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære deg, Stine,

      For en hyggelig melding!!! Tusen, tusen takk, nå ble jeg så glad!

      Det er akkurat sånn jeg tenker på det med blogging - livet mitt handler ikke lenger om spiseforstyrrelser, og derfor føler jeg ikke behov for å skrive om det lenger. Selvfølgelig kan jeg blogge om andre ting, men det er også litt deilig med privatliv etter "den store blottleggelsen". Kanskje startet jeg en ny blogg med en annen fokus - på sikt :-)

      Jeg er sånn halvveis i gang med nytt bokprosjekt - i startfasen, så om det blir noe av eller ikke vil tiden vise - det er uansett utrolig gøy!

      Igjen - tusen takk for så veldig hyggelig melding!!!

      Stor og takknemlig klem til deg, Stine

      Slett
  21. Hei Kristine. Jeg har nå lest boken din. Jeg synes du skriver utrolig, fantastisk! Men vondt å lese om hvor vanskelig du har hatt det. Jeg sliter selv med spiseforstyrrelse, akkurat kommet i behandling etter å ha slitt med spiseproblemer i ca 6 år. Kjente meg igjen i mye i boka di, men den ga meg også håp om at ting kan bli bedre! Jeg skal selv gi ut bok nå i november, men det er en diktsamling. Det blir både skummelt og spennende. Stå på videre! Lykke til med andre opplag av boka! Hilsen Stine 26 år

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Stine Johanne,

      Så flott at du får behandling!! Det er et viktig steg i riktig retning :-)

      Kjempespennende med diktsamling - gratulerer!!! Den må jeg holde utkikk etter, vil veldig gjerne lese den.

      Lykke til videre med behandling av spiseforstyrrelsen - det er vondt og vanskelig å bli bedre, men det er fantastisk deilig å finne tilbake til seg selv igjen. (Da får du mer energi til å skrive enda flere dikt!!!)

      Lykke til, kjære deg!

      Mange gode ønsker fra Kristine

      Slett
  22. Kjære Kristine, forrige gang jeg skrev til deg var det for å takke. Og fortelle at mye på grunn av deg og denne bloggen, de fornuftige ordene jeg trengte som mest når jeg selv ikke klarte å tenke dem og de gode rådene du gav når jeg ikke visste hvordan jeg skulle velge rett, gjorde det enklere for meg å bli frisk.

    Da jeg skrev til deg sist, fortalte jeg at jeg var gravid. Veien har vært lang, men i dag VET jeg at jeg valgte rett da jeg bestemte meg for å velge et normalt liv og at alt har vært verdt det.

    Når jeg skriver til deg nå, er det igjen for å takke.
    15.oktober fikk jeg verdens fineste Sofia, som nå ligger i fanget mitt og sover. Jeg er tvers igjennom lykkelig og blir aldri lei av å se på henne. Du ANER ikke hvor nydelig hun er! ;-) Det sier nok alle nybakte mødre, men jeg sender deg en ekstra takknemlig tanke. Det var ikke gitt at jeg skulle få oppleve dette med tanke på hvordan jeg har behandlet meg selv de siste årene.

    Kristine, det er du som skal ha TAKK TAKK TAKK.
    Det lille mennesket i fanget mitt har du din del av æren for.

    God helg og stor klem fra Sara
    :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Sara,

      Jeg er så rørt at jeg ikke vet hva jeg skal svare deg...

      Men i mangel på store nok ord: Jeg er ubeskrivelig glad på dine vegne, og jeg ønsker deg og nydelige Sofia alt godt i hele verden.

      Skulle så gjerne uttrykt meg bedre/sterkere, men jeg er litt stum.

      Den største, mest takknemlige klemmen - fra meg til dere to

      Slett
  23. Kjære Kristine

    Jeg har lest boken din og vil bare si tusen, tusen takk!
    DU gir meg HÅP om å bli frisk!

    Stå på videre, du er fantastisk
    Hilsen Charlotte

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Charlotte!!!

      Ønsker deg ALT godt i kampen mot spiseforstyrrelsen - stå på :-) Du er sterkest!

      Takk for så fine ord - det betyr så mye for meg.

      Stor klem Kristine

      Slett
  24. Jeg sitter her og vet liksom ikke helt hva jeg skal si. Er nesten ferdig med boka di nå, har slukt hvert eneste ord igjennom 200 sider på bare noen få dager... Etter hvert som jeg har lest mer, levd meg dypere inn i historien din, forstått situasjonen din mer og mer er jeg helt ærlig litt tom for ord. Det er så lett å overse det når andre har det vanskelig, eller tenke at det er så mye mindre seriøst enn det man tror det er. Jeg har selv en venninne som sliter med depresjoner. Jeg liker ikke å innrømme det, men du er vel bare et levende bevis på at det ikke hjelper å legge skjul på sannheten. Jeg har vel alltid egentlig tenkt at det går over, at det blir bedre... Den dagen jeg fikk melding tidlig en morgen om at hun var på sykehuset etter å ha "tatt en del piller" visste jeg ikke hva jeg skulle si. Jeg innså ikke realiteten i det. For det kom jo til å bli bedre etter hvert, var det ikke det jeg hadde fortalt til meg selv om og om igjen etter hvert som jeg hadde lest blogginnlegg på innlegg om hvor vanskelig hun hadde det, om hvor mørk verden egentlig var, om hvor fortapt hun følte seg bak det falske smilet og masken hun alltid tok på hver morgen? Jeg synes fortsatt det er vanskelig å nå fram til henne, men etter å ha lest boka di, klarer jeg å se situasjonen litt bedre. Jeg ser alt litt bedre. I det siste har jeg slitt med meg selv og tenkt at alt er håpløst, ting blir ikke bedre for MEG. Det var egentlig en ren tilfeldighet at jeg leste boka di, at jeg snublet over den når jeg var en tilfeldig tur innom Tanum. Boka er ikke bare din historie, den representerer så mye mer. I en tid hvor alt kan virke grått og trist, gir den håp. Den gir det lille stikket av håp en trenger for å klare seg igjennom én dag til, for å holde ut til dagen er omme og innse at ting BLIR bedre. Historien din er inspirerende, og jeg klarer ikke å la være å beundre deg for hvor utrolig TØFF du er. Jeg klarer ikke å unngå å tenke på hvilket håp du gir andre, hvilket håp du har gitt meg. Jeg har lest mange historier tidligere, mange situasjonen, mange som har hatt det vanskelig, men først nå har noe en annen har skrevet virkelig truffet meg. Jeg har en drøm om å bli forfatter, og jeg klarer ikke å unngå å smile når jeg leser meg igjennom boka, alt er så ærlig og nakent. Du skriver så ufattelig bra. Jeg har lest meg igjennom drømmene dine, håpene dine, studie etter studie... Men hele tiden har jeg tenkt en ting, at talentet har ligget skjult helt fra første setning jeg leste. Det at du deler historien din er en ting, men mest av alt er det måten du gjør det på som treffer meg. Det er måten du skriver på, så forbanna, så trist, så glad, så ÆRLIG som virkelig treffer meg inn i hjerterota. Du har inspirert mange der ute, både med store og små problemer. Jeg håper du har funnet/er på vei til å finne den livsgleden du fortjener du inderlig, jeg HÅPER du har kommet til et punkt i livet hvor du NYTER det fullt ut, for du fortjener det. Selv om du fortjente alt godt fra starten av, fortjener du virkelig alt godt nå etter alle årene med dritt! LYKKE TIL videre Kristine! Og takk for at du delte historien din, og gå meg det håpet jeg virkelig trengte for å komme meg ut og nyte solskinnet som jeg alltid tenker at er der i morgen også! Du har all grunn til å være stolt!

    Dette ble mye tekst, litt mye rot og kanskje litt uoversiktlig, men følte det var på sin plass å skrive en aldri så liten kommentar! :-)

    SvarSlett
  25. Kjære Lene,

    Jeg leste gjennom kommentaren din med tårer i øynene (og på slutten rant det litt over for meg).

    Hvor skal jeg begynne? Det er ikke alltid så lett å se andres problemer, og man har ikke alltid overskudd til å sette seg helt inn i dem. Spesielt ikke når man selv har det vondt. Da jeg var deprimert involverte jeg meg ikke i andres liv - og jeg tillot veldig få å ta del i mitt. Det er selvfølgelig trist for alle parter. Jeg er glad for at du sier du forstår venninnen din bedre, og veldig glad for at du selv føler håp. Veldig! For JA, det blir bedre! Bedre, lettere, lysere. Og du blir sterkere og sterkere. Hang in there, vær snill mot deg selv. (Og tålmodig!). Jeg ønsker deg alt det samme du sier du ønsker meg - at du også vil finne tilbake til livsgleden, nyte livet. Og så håper jeg at vi begge får gitt ut bøker!!! For jeg har også lyst til å skrive mer :-)

    Når det gjelder alt det fine du skriver om boken... Jeg ble bare rørt. Rett og slett! De fineste komplimentene jeg har fått - på rekke og rad. Og så gode lykkeønskninger.

    Lykke til, nydelige Lene (jeg vet jeg ikke kjenner deg, men kun et fantastisk menneske skriver en så rørende melding).

    Dette betydde så mye for meg, tusen takk...

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen, tusen takk!! Igjen, lykke til :)

      Slett
  26. Kjære, gode, fantastiske Kristine!

    Jeg er ekstremt dårlig til å legge igjen kommentarer på bloggen, så jeg tenkte det var på tide nå. Jeg har følgt deg siden du begynte å skrive den forrige bloggen din, og jeg har heiet på deg og hatt tro på deg fra begynnelse til slutt. Du er så sterk og utholdene at det finnes få ord som kan beskrive hvor mye jeg beundrer deg.

    Selv har jeg vært syk i ca 6 år. Jeg er 21 dagen i dag, og jeg vet hvor mye styrke som skal til for å komme seg ut av denne sykdommen. Så jeg gjentar: DU ER STERK! Boken din leste jeg på under en helg, og den har blitt en stor motivasjon for meg. Et bevis på at utholdenhet og viljestyrke til slutt vil føre til resultater. Den gir meg (og så mange andre) ernormt mye håp. Tusen, tusen takk for at du våget å være ærlig. Takk for at du deler den indre smerte og en usminket sannhet om livet med en spiseforstyrrelse.

    Jeg håper du har det bra for tiden, og at du skal få muligheten til å oppleve alt det spiseforstyrrelsen har tatt fra deg gjennom ti tøffe år. Du fortjener det!

    Stor, varm klem fra Anne

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Anne,

      Det virker så lenge siden jeg fant de "rette" LOL-cat-bildene og gruet meg til å dele stadig litt mer av meg selv. Noen ganger lurer jeg på hvor jeg ville vært i dag uten blogg? Som jeg har sagt/skrevet tidligere var det ikke den i seg selv som gjorde meg frisk - absolutt ikke - men den har kanskje vært det aller viktigste redskapet for å gi slipp på skammen. Tenk at du har fulgt meg så lenge?? Tusen takk for det :-)

      Jeg er så glad - og rørt - for at boken har hjulpet deg! Og ja - utholdenhet og viljestyrke gir resultater. Jeg leser meldingen din som om du også er frisk(ere) i dag, og det er godt å høre. Enda så svak man føler seg midt i prosessen kommer man styrket ut i den andre enden! Håper du nyter livet og at du er snill mot deg selv :-)

      Tusen takk for en rørende melding - nå gjorde du meg så glad! Takk, takk!!!

      Ønsker deg alt godt, Anne!! Og gratulerer med 21-årsdagen!!! Håper livet blir lettere og lysere fra nå av... :-)

      Lykke til videre - en kjempegod klem fra Kristine

      Slett
  27. Kjære Kristine
    Jeg er mamme til ei jente på 15 år som har slitt med anoreksi i ca 2 år.
    Min gamle far fant boka di i bokhandelen og ønsket at min datter skulle lese den - men at jeg skulle lese den først for å "se om hun ville tåle det" (Det er ekte kjærlighet fra en mann av få ord)
    Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det - men jeg er fullstendig lamslått av din evne til å beskrive, blottlegge deg selv og være ærlig. Jeg tror jeg har lært mye mer om hvordan min datter har det når jeg opplever henne som "vanskelig", og mye mer om hvor kompleks denne sykdommen er. Selv om jeg trodde jeg visste det fra før. At hun kanskje ikke kommer til å være perfeksjonist resten av livet (og takk for det.... ;-)) og at hun kanskje kan lære å slakke litt på alle kravene hun stiller seg selv. Etter hvert..
    Jeg setter sånn pris på det du skriver om håp. Det betyr så mye! Du verden som jeg gråt da jeg leste at du belønnet deg selv med en kopp kakao. Jeg drømmer om den dagen for min datter også! Og du ga meg håp om at den dagen kan komme. Takk!
    Lykke lykke til videre på livets ferd. Ta vare på deg selv, du er verdifull. Og gi han kjæresten din en klapp på skulderen fra meg. :-)

    Hilsen hønemor

    PS: Hun fikk lese boka. :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære deg, Hønemor, (det navnet liker jeg!),

      Tusen takk for en så rørende tilbakemelding! Jeg er så glad for at du fikk noe ut av "historien min".

      JA - det finnes håp! Jeg gir stadig mer slipp på de litt perfeksjonistiske og kontrollerte sidene mine og nyter en mer "normal" hverdag! Vi har feiret Thanksgiving denne helgen (med besøk av min fantastiske fetter), og har kost meg med alt som hører med av både "nærhet", mat/dessert og drikke :-)

      Jeg ønsker deg og datteren din alt godt! Hun er heldig som har en så omtenksom mamma og bestefar. Lykke til videre, og tusen takk for at du tok deg tid til å skrive til meg. Det betyr så mye!!!

      Stor klem fra Kristine

      Slett
  28. Kjære deg, Hønemor, (det navnet liker jeg!),

    Tusen takk for en så rørende tilbakemelding! Jeg er så glad for at du fikk noe ut av "historien min".

    JA - det finnes håp! Jeg gir stadig mer slipp på de litt perfeksjonistiske og kontrollerte sidene mine og nyter en mer "normal" hverdag! Vi har feiret Thanksgiving denne helgen (med besøk av min fantastiske fetter), og har kost meg med alt som hører med av både "nærhet", mat/dessert og drikke :-)

    Jeg ønsker deg og datteren din alt godt! Hun er heldig som har en så omtenksom mamma og bestefar. Lykke til videre, og tusen takk for at du tok deg tid til å skrive til meg. Det betyr så mye!!!

    Stor klem fra Kristine

    SvarSlett
  29. Lånte boken din i går, begynte lese på den kl 20 og leste til klokken 2 i natt... Klarte ikke legge den fra meg, og leste den ferdig. Boken ga meg mange AHA opplevelser og det gikk opp noen lys... Hadde en periode da jeg var ung, som jeg levde veldig i grenseland ang mat og slanking... Trente mange timer pr dag, spiste minst mulig, og la jeg meg sulten så var jeg "lykkelig"... Kom meg ut av det, før jeg ble syk..
    Jeg er nå 42 og sliter med en annen type spiseforstyrrelse, om man kan kalle det for det.
    Jeg har de siste 7 årene vært på slankekur, etter tre barn, røykeslutt og lavt stoffskifte. Kan i perioder spise veldig lit, så overspise. Kan gå sulten hele dagen, for så å sprekke på kvelden osv...
    Vekten styrer livet mitt, om tallet er det samme eller jeg har gått opp så er dagen ødelagt osv...
    Jeg er det man kaller overvektig, ikke syklig, men for stor. Men jeg slanker meg tjukk.
    Høres rart ut, men til mere jeg er oppsatt på denne slankingen, til verre blir jeg... Tenker hele tiden på det jeg ikke skal spise, helt til jeg blir desperat etter det....

    Men så lese jeg din fantastiske bok, da jeg skjønte det... Jeg slanker meg tjukk... Spiser ikke når jeg er sulten, spiser etter humør og følelsene mine. I dag forsvant badevekta her hjemme, skal ikke la den styre hvordan dagen bli, ei eller hva jeg skal spise denne dagen...

    Tusen takk for at du fikk meg inn på tanken... Lytt til kroppen, spis når kroppen sier ifra og hva som gjør kroppen din godt..

    Leser enormt mye bøker, din bok, er en av de som får høyest terningkast hos meg. Vellskrevet, personlig, gjennkjennelig. Den trigger ikke, du får så klart frem hvor mye bedre det er uten denne sykdommen..
    Takk for alt du har delt med oss, skal kjøpe den i morgen, må ha den liggende og lese den igjen...

    Kos deg VIDERE I Amerika, skal anbefale denne til alle jeg møter.

    Eva Karin.

    SvarSlett
  30. Kjære Eva Karin,

    Tusen takk for at du har lest boken, og for at du tok deg tid til å legge igjen noen ord - GODE ord - til meg. Jeg leste med tårer i øynene og gåsehud... tusen takk. Jeg er SÅ glad for at du har kastet ut vekten og bestemt deg for å lytte til kroppen!

    Basert på de tilbakemeldingene jeg har fått på bok og blogg tror jeg dessverre altfor mange kjenner seg igjen i det du beskriver... Et komplisert forhold til mat, vekt, kropp er skremmende utbredt.

    Synes det er et beskrivende uttrykk - slanke seg tjukk - for jo mer opptatt man blir av kcal-innhold og jo mindre næring man får i seg, jo mer opphengt blir man jo i mat. Og til slutt MÅ man jo sprekke. Uavhengig av om man vil opp i vekt eller ned i vekt eller holde seg i vekt - kroppen (og spes hjernen) trenger jevnlig påfyll! Håper de slitsomme tankene rundt mat slipper taket etterhvert som du lytter til hva du trenger - gled deg til det!!! Og bruk det som motivasjon til å fortsette :-) Jeg tenker innimellom på hvor mye tid og krefter jeg har brukt på å tenke på MAT, tid jeg kunne brukt på noe mer fornuftig/avslappende/morsomt/intelligent...

    Jeg ønsker deg ALL mulig lykke!

    Hjertelig takk for denne kommentaren - en litt stressende/dum morgen ble plutselig veldig, veldig, veldig fin!

    GOOD LUCK! Ta godt vare på deg selv <3

    SvarSlett
  31. Hei

    Jeg jobber meg nå ut av en ti år lang spiseforstyrrelse (anoreksi), og du er en stor inspirator! Det er så skummelt å spise at det er helt absurd, men så tenker jeg på deg, og andre flott jenter som har fått det til, og det hjelper veldig.

    Jeg har bodd fem år i Trondheim og studert, men flytter til sommeren til Bærum, og må da begynne hos en ny psykolog :/ Jeg hater å bytte psykolog, da jeg flyttet til trondheim valgte jeg å gå uten behandling, for hallo, jeg var jo frisk, særlig... Da jeg til slutt fikk hjelp her kom jeg til en veldig hyggelig psykolog (to nå, men det er fordi de tar seg av hver sin diagnose). Jeg mente at når jeg flytter til sommeren kommer det til å gå veldig greit uten en ny psykolog, men de insisterer på at jeg skal ha oppfølging, og innerst inne vet jeg vel at det er lurt. Men har du tips til noen jeg kan be om å bli henvist til i Bærum? Jeg er så redd for å havne hos en som ikke er flink, eller j<, nei, jeg vet ikke... Jeg er redd bare... Og nå vil jeg ut av det, jeg vil bli frisk!

    SvarSlett
  32. Hei Maren,

    Det er så godt å lese at du vil bli frisk og at du får hjelp!!! Uten at jeg skal blande meg så tror jeg også det er lurt med oppfølging. (Har selv gått på et par smeller ved å tro jeg er så frisk at jeg kan klare meg selv - kanskje ER du faktisk det, men er det verdt å ta sjansen? Der blandet jeg meg litt likevel, innser jeg).

    Jeg skulle så gjerne ha hjulpet deg med tanke på psykolog i Bærum - jeg burde jo være ekspert - men hun jeg gikk til har dessverre sluttet. Kan en av psykologene dine i Trondheim kanskje sette deg i kontakt med en kollega? Finnes det kanskje et forum der du kan spørre?

    Tusen takk for så fine ord - jeg ble også inspirert ved tanken på alle som hadde blitt frisk før meg. Det er ubeskrivelig vanskelig å spise og å gå opp i begynnelsen - men verdt hver eneste bit.

    Beklager (virkelig) at jeg ikke kan være til mer hjelp!!! Skjønner forresten veldig godt at det er viktig for deg å komme til en som er flink - spesielt fordi du tydelig er så fornøyd med de to du går til nå... Skulle ønske jeg kunne hjulpet deg.


    Ønsker deg ALT godt videre i prosessen (og lover at det blir lettere etterhvert).

    Lykke til, og stor klem Kristine

    SvarSlett
  33. Takk for at du svarte! Jeg gikk til en psykolog før jeg kom til Trondheim, og hun var så grei og flink, derfor turte jeg ikke begynne hos noen ny her siden jeg ikke trodde det var noen like gode, men de er bra de jeg har, så det finnes vel bra folk i Bærum også. De sier jeg skal overføres, så da håper jeg at de har mulighet for å finne noen som er bra på anoreksi. Jeg har to dårlige psykologerfaringer fra innleggelser, og jeg vil absolutt ikke komme til en slik som lyver eller ikke forstår, da forsvinner tilliten og det vet du jo sikkert hvor ødeleggende de kan være.

    Tusen takk for klemmen, DEN trengte jeg i dag :)

    Klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, tillit er ubeskrivelig viktig. Jeg er sikker på at nåværende behandler kan hjelpe deg - gjør det klart for ham/henne hvor viktig det er for deg å komme til en med mye erfaring!!!

      Masse lykke til, Maren!!!

      En enda større klem

      Slett
  34. Kjære Kristine!

    Det er så rart å skulle skrive en liten hilsen til deg her på bloggen, når jeg etter å ha lest den fine, fine boken din nesten føler at jeg kjenner deg:) Jeg ville bare takke deg for at du har skrevet om sykdommen din, delt av deg selv og åpnet deg for så mange. Jeg trengte å lese en bok som din akkurat nå, fordi jeg endelig er på vei til å klare å kjempe meg ut av en ikke helt ulik psykisk sykdom. Den har til nå stjålet nesten to år av det 28 år lange livet mitt, og nå er det nok.

    Du er til helt enorm motivasjon og inspirasjon, det skal du vite. Og boka di, den er også knallsterk litterært. Lov meg at du fortsetter å skrive og gi ut bøker da, okei? Og masse lykke til med livet videre i USA! Klem!

    P.S. Det kommer en bokomtale temmelig snart på bloggen min også altså!

    SvarSlett
  35. Kjære Karen,

    WOW! Tusen takk. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte - nå ble jeg så glad! Veldig godt å lese at du kjemper deg ut av en psykisk sykdom - stå på videre :-)

    Jeg har vært innom bloggen din tidligere, så dette var superstas!

    Takk for alle fine ord, Karen - det betyr så mye for meg! Lykke til videre!!!


    Masse gode+takknemlige klemmer fra Kristine

    SvarSlett
  36. Hei!
    Jeg har ikke lest boken din enda,men må definitivt kjøpe den snart:-) Jeg bare lurte på hvordan du gikk frem da du skrev boken?Lagde du en synopsis,begynte å skrive og sendte inn manuset til et forlag? Jeg går selv med en drøm om å skrive en bok,men er jo ganske kjedelig hvis ingen forlag vil ha den,hehe.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei hei, jeg sendte en del tekst sammen med en beskrivelse av hva jeg ville skrive videre, sendte det inn til Aschehoug, fikk et møte med en fantastisk redaktør, og formet ideen videre med henne! Det er all erfaringen jeg har, men å skrive en prosjektbeskrivelse er en veldig god start, tror jeg :-)

      LYKKE TIL!

      Slett
  37. Psst! Nå er omtalen min av den fine, fine boka di omsider ferdigskrevet: http://forfatterfruen.priv.no/hvis-jeg-forteller-forstar-du-da/

    Stor klem,
    Karen

    SvarSlett
    Svar
    1. Som jeg nettopp skrev på bloggen din, Karen - jeg er helt overveldet. Takk for en ubeskrivelig fantastisk omtale. Du er helt utrolig! Og jeg mangler ord... Takk!

      Slett
  38. Svar
    1. Gjør du? Så utrolig snilt av deg å si. Jeg savner litt å blogge, innimellom, men jeg vet ikke hva jeg skulle skrevet om. Hverdagen føles liksom litt privat å dele? Og spiseforstyrrelsen ligger i fortiden.

      Men tusen takk. Nå ble jeg glad. En stor klem til deg

      Slett
  39. Hei kjære deg. Søsteren min, som er syk og i behandling, ba meg lese boken din. Jeg har grått meg gjennom side etter side, både fordi den er fantastisk godt skrevet, og fordi jeg følte at jeg fikk et lite innblikk i det helvete hun har vært og delvis fortsatt er i. Hun ba meg lese boken din fordi den gjorde det lettere for henne å sette ord på hvordan hun selv har det, og dermed lettere for oss å forstå hva hun går gjennom. Nå leser mamma den også, og vi har snakket mye om den. Særlig om skammen og om det å være ærlig overfor seg selv og alle rundt - og å anerkjenne at sykdommen akkurat nå er nok å forholde seg til. Ville bare du skal vite at jeg er svært takknemlig for ordene dine. Forhåpentligvis medfører det at vi kan være en bedre støtte. Dessuten er det fantastisk at du har lagt sykdommen bak deg. Det gir håp! Klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Iselin,

      Tusen takk for så fantastisk tilbakemelding! Så fint at søsteren din får behandling. Det er en lang og vond prosess, men det er SÅ verdt det (mer og mer verdt det!) At hun har så mange rundt seg som prøver å forstå gjør det så mye lettere.

      Jeg er så takknemlig for de fine ordene dine, det betyr så mye! Takk for at du har lest, og takk for at du tok deg tid til å skrive til meg, Iselin.

      Jeg ønsker søsteren din alt godt i denne verden! Hils henne masse fra meg og si at jeg heier på henne og at hun ikke må gi opp!

      TAKK! Stor og god klem fra Kristine

      Slett
    2. Ingenting har gitt meg så mye håp som denne boken. Den har fått meg til å håpe på de svarteste, søvnløse nettene. Tusen, tusen takk. Nå skal jeg være litt klein fjortisjente og si at du er mitt største forbilde:) Men det er sant, du er det. Jeg skal selv skrive bok en gang i fremtiden, når dette lille helvettet er bak meg. Det, og å bli sykepleier, er mine største motivasjoner til å holde ut.

      Kan jeg forresten spørre om en ting? Hvem kom på tittelen på boka? Den er jo helt fantastisk!

      Jeg mangler ord. Du har inspirert meg så mye, tusen takk.

      Slett
    3. For en fantastisk tilbakemelding, Marie, jeg leser den nesten halvannet år etter at den ble skrevet (jeg har ikke vært innom bloggen min på over to år) - og jeg er så rørt. Tusen takk for fine ord. Jeg ønsker deg det aller beste. Gleder meg til å lese boka di.

      Tittelen kom jeg på selv. Tusen takk!

      Slett
  40. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  41. Nett kjøpt boka di og glede meg til å lese den. Jobber sjølv som psykolog, og har jobba med spiseforstyrrelser og andre typer lidelser, men kan fortsatt alt for lite om dette. Ser du ikkje har skreve sidan 2012 (på bursdagen min, faktisk;), men håper du har det supert :D

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Nina!
      Tusen takk for utrolig hyggelig tilbakemelding! Jeg nyter livet i Denver og har bestemt meg for å starte å blogge igjen. Tviler på at du leser dette, men det var så hyggelig å titte innom her igjen :-)

      Slett
  42. Hei Krestine.

    Jeg ser over her, at jeg deler beundringen din med flere over her. Jeg aner ikke om du lengre er innom denne siden. Men jeg håper det egentlig.

    Jeg har enda ca;) Ikke et eksakt tall, men ca 30 sider igjen av boken din. Men der jeg er nå, så har du nådd inn til meg. Det leger og psykologer ikke har klart, klarte du med boken din og din fortelling. Du nådde ikke, og jeg TROR på deg når du forteller at du ble frisk. I min syke tankegang, har jeg _aldri_ trodd at noen har blitt frisk før. Og med rette, for opp igjennom årene har jeg sett den samme pasientgruppen bli behandlet om og om igjen.. vi ble bedre, men ikke frisk. Kom hjem og ble sykere. Stadig med gode intensjoner om å klare det denne gangen, men like fullt gikk vi på smell etter smell.. du vet og har kjent det.

    Jeg bar vert så sikker i min uvitenhet at jeg ikke ville høre etter på det legene forteller, jeg KAN jo spiseforstyrrelse. Da kan jeg jo alt da.. men det jeg kan er jo bare å være syk. Vendepunktet kom når jeg nå vil velge å bli frisk. Lære av behandleren min, høre etter og jobbe. Ikke delvis. Men fullt ut. Det traff meg som piskeslag når jeg lese om de siste kiloene.. det traff. Man kan ikke ha bare "litt spiseforstyrrelse" litt undervekt" "litt symptomer" Man MÅ jobbe seg gjennom alle faser, også de siste. Det var så befriende å lese. Så riktig.
    Jeg har for første gang, "truffet"(i hvertfall gjennom boken din) et menneske som har hatt spiseforstyrrelse og som ble frisk. Jeg tror på deg. Dette er helt helt nytt, og i dag kjenner jeg på en ny følelse. Håp og glede. Jeg vet at det vil kreve av meg, at det blir nederlag og oppturer. Men måten å tenke på er endret. Jeg vet om EN som er frisk. på ordentlig. og det gir meg troen på at jeg også kan. Jeg vet at jeg skal klare dette.
    Jeg har hatt spiseforstyrrelse fra 9-10 års alder. Ulike variasjoner, spiseforstyrrelsen har opp gjennom årene vert som en kamelon, endret seg etter meg og mitt liv, men like vel som en del av mitt tilbehør og i mitt liv. Jeg skal ta farvel med den nå. For godt.

    Jeg vet, av en eller annen grunn, at dette er godt å vite. At din fortelling og din historie har hatt en så stor påvirkning i mitt liv.
    Spiseforstyrrelsen og den lave selvfølelsen min forteller meg at jeg er ubetydelig, at du synes dette er kleint av meg å skrive. At det ikke betyr noe fra eller til for deg.
    Men det håpet du har sådd i meg, den styrken du har gitt meg via boken din, den gir meg også tro..rettelse den forteller meg som jeg sa, at du blir glad for å høre dette.

    Jeg skal la deg få være i fred fra plappringen min nå. Men jeg håper at du en gang får lest dette, og at det betyr noe.
    I 27 år har jeg vert syk, nå skal jeg bli frisk. I en alder at 35 år. Aldri for sent.
    Jeg har alt gjort noen endringer, og behandleren min har fått bateriene til badevekten min. Inntil jeg igjen får veie meg hjemme.. alt til sin tid. Små steg, til jeg en dag kan være fri:)
    TAKK!

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Birthe,

      Du leser nok ikke dette - for jeg har vært litt fraværende fra bloggen, og det er altfor lenge siden du skrev til meg - men tusen takk for at du tok deg tid til å legge igjen så fine ord. Det betyr SÅ MYE for meg (du skriver du tror det ikke gjør det, men du har ingen anelse, jeg leser med tårer i øynene. Takk!)

      Jeg håper du har kommet enda lenger på vei mot å bli frisk. Som du skriver: "Fullt ut!"

      ALT det beste i verden ønskes deg (til tross for at du nok ikke leser dette...)

      Slett